Jeg har tatoveringer. Hele tre stykker. Hadde du spurt eksen min, ville han sagt at jeg minst hadde fire da vi var sammen. Det er lenge siden og jeg hadde bare to den gangen, men hva vet vel han. Han var bare sammen med meg. Men jeg burde vel ikke bli overasket ettersom han ikke la merke til det den gangen jeg skiftet hårfarge fra lyst til mørkebrunt, vel egentlig var det svart. Ikke tro det som står på pakningen. Det blir ALLTID en nyanse mørkere. Nå handler for så vidt ikke dette om eksen min, men om tatoveringene. I dette øyeblikk sitter jeg og fordriver tiden mens jeg venter på å stikke innom tatoveringssjappa. Skal bare legge til en strek og ha litt mer farge hist og pist. Småtterier, som har irritert meg grenseløst. Ikke at de gjorde en dårlig jobb, på ingen måte. Det var nok litt vanskelig å konsentrere seg når jeg satt der og svaia. Full av adrenalin og, vel la oss være ærlige, ikke særlig mye mat, satt jeg der og skalv. Sa til meg selv at jeg ikke skulle tenke på nåler, blodprøver eller smerte. Tenkte på nåler, blodprøver og smerte. Så begynte verden å bli uklar og de sedvanlige svarte prikkene gjorde sitt inntog. Jeg unnskyldte meg og la meg på gulvet. «Må bare ligge her litt jeg, det er ikke noe stress altså, jeg har det helt fint»
Så kom det inn nye kunder. «Hei hei!» vinker jeg fra min nye posisjon på gulvet. «Det er ikke vondt altså» De så litt skeptiske ut. Jeg var nok litt dårlig reklame, så mine nye tatovørvenner fikk meg opp fra gulvet og plasserte meg i stolen igjen. Jeg var ikke lenger likblek med kaldsvette rennende nedover ansiktet. Jeg hadde heldigvis vært framsynt nok til å ha med meg moralsk støtte, som helte i meg cola og dyttet i meg kyllingsalat. For å avlede oppmerksomheten begynte hun å snakke om diverse fester og kvelder på byen. Hun kjenner meg, hun vet at det hjelper å snakke om alkohol. Det tok bare halvannen time, så var mesterverket plassert på armen min og jeg euforisk. Jeg spratt ut av døra og tilbrakte resten av dagen med å være hyperaktiv på jobb. Ble nok satt stor pris på.
Djeveldragen min etter korrigeringer
Den nest siste tatoveringen min tok jeg for noen år siden på foten. Det er det kinesiske tegnet for zodiakdragen, sier de da. Ettersom jeg ikke kan lese kinesisk, kan det like gjerne hende det er tegnet for toalettpapir. På en jobbfest engang klarte en av sjefene nesten å overbevise meg om at dette faktisk var tilfelle, at de to tegnene var så like. Han var av den seriøse typen som kunne fortalt at månen er en gul ost og vært så overbevisende at man trodde det. En type som liksom aldri tuller. Men det gjorde han jo selvfølgelig. Lurte ikke meg nei, selv om jeg må innrømme at jeg ble litt usikker der jeg satt, småbrisen som jeg jo var.
Jeg skal være den første til å innrømme at kinesiske tegn kan være litt oppbrukt. De er så vanlige. Altfor mange har dem, litt som med tribal og delfiner. På tross av dette falt valget på dette tegnet, rett og slett fordi jeg liker det, og det som det, mest sannsynlig står for. Jeg var for øvrig flink under tatoveringsseansen. Ingen tårer, ingen sorte prikker foran øynene, bare smil og lutter glede. Nå skal det for så vidt sies at ingen tårer ble felt da jeg fikk nummer tre i rekken heller. Skal i hvert fall ikke ha det på meg.
Det kinesiske tegnet for zodiakdragen
Zodiak har å gjøre med astrologi, et fenomen jeg strengt tatt ikke tror på, men dragetegnet passet inn som en del av dragetemaet jeg tydeligvis holder meg til.
Den aller første tatoveringen tok jeg for kanskje fem eller seks, år siden. Jeg har alltid ønsket meg en, selv om tanken på ubehagelighetene det innebærer ikke var videre forlokkende. Jeg var i en periode i livet hvor ting var litt kaotisk, så jeg tenkte at jeg kanskje rett og slett skulle muntre meg selv opp litt, gjøre noe nytt og spennende..og potensielt vondt… Jeg gjorde det samtidig som en venninne av meg tatoverte en tiger på armen. Den var stor, min var liten i forhold. Hun var tøff synes jeg. Det verste ved det hele var egentlig å vente, et faktum som gjelder uansett hva man skal, enten det er tannlege, lege eller man befinner seg i et tatoveringsstudio. Jeg var forberedt på grusom smerte, noe som faktisk ikke var tilfelle i det hele tatt. Behagelig var det ikke, men heller ikke ulidelig. Den første tatoveringen var ikke vond i forhold til den tredje, men det har ganske sikkert med størrelse å gjøre. Jeg valgte den dragen som den kjente og kjære tegneseriefiguren Nemi har på armen. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg liker drager og jeg liker Nemi. Det finnes ingen symbolsk mening bak det hele.
Nemidragen min
Avslutningsvis vil jeg tørre å påstå at det snart er flere mennesker med tatoveringer, enn det er uten. Det var mest vanlig blant sjømenn tidligere. Hvem kan vel glemme de halvblasse, blålige ankerne? Nå er det blitt mer og mer vanlig, blant folk i alle aldersgrupper. Hvis man ser på arbeidsmarkedet, og det å skulle søke en jobb, for eksempel, tror jeg ikke det har så mye å si fra eller til om man har en synlig tatovering. det er mulig jeg tar feil, men de aller fleste arbeidsgivere vil vel synes det er greit. Det er i hvert fall det jeg forteller meg selv, og nå er det jo uansett for sent å gjøre noe med det ikke sant:)
Takk og hei, leverpostei!
Livet i en boble 