Vi er kommet godt i gang med januar måned, og jeg er glad for hver dag jeg er nærmere sommeren. Snøen laver ned til alle døgnets tider, og legger seg over blank is. Jeg har allerede falt en gang i år, og jeg tviler på at det kommer til å bli den siste. Jeg synes fremdeles tapet av Yasmine er tungt, og det ble ikke bedre av at jeg i følge legen min har «irriterte/hissige celler i livmora. Jeg begynte å le da han sa det. Følte meg litt som «Charlotte» i «Sex & The City» da hun hadde en «deprimert vagina». Det er mange grunner til å bli litt hissig, for eksempel dårlig fyllesex , men det er ikke derfor cellene er blitt som de er, eller det kan jo for så vidt være noe av grunnen, indirekte. Altså, sex generelt, enten den er bra eller ikke. Hvert tredje år må alle kvinner over 25, ta celleprøve av livmora, dette for å forebygge utviklingen av kreft. Vanligvis har ikke det bydd på problemer for meg. Alt har vært i sin skjønneste orden der nede, helt til nå da. Det ble fastslått at det var endringer. Derfor måtte jeg ta en ny prøve hos fastlegen. Jeg kom meg gjennom den noe ubehagelige prøven. Klarte å unngå å besvime denne gangen. Etter å ha ventet en stund, fikk jeg beskjed om et jeg hadde fått time på sykehuset for å ta en biopsi. Telefonen kom noe overraskende på meg, med tanke på at jeg ikke hadde fått brevet med resultatet og henvisningen. Jeg var naturlig nok ganske nervøs, da timen var allerede neste dag. Jeg visste ikke hva en biopsi innebar, så jeg gjorde som enhver annen ville gjort, jeg spurte google. Det var muligens ikke kjempelurt. Der sto det om andre kvinners opplevelser, og om hvor grusomt vondt det var. På dette tidspunktet lå jeg i fosterstilling og gråt. Vil ikke, vil ikke, vil ikke. Etter å ha sovet fryktelig lite og dårlig, var det på tide å dra til sykehuset.Med meg hadde jeg min gode venn, Lars. Han var ikke med inn, men det hjalp å ha han der på venterommet. Jeg stappet i meg sjokolade og cola for å unngå lavt blodsukker. Så var det min tur Jeg var et skjelvende nervevrak. Både legen og sykesøster forsøkte å berolige og avlede; «Vil du ha bedøvelse?» «Åh så fine negler du har!» osv. Ja takk til bedøvelse. Det var en rar følelse, da bedøvelsen inneholdt adrenalin. Snakker om hjertebank. Det gikk heldigvis fort over. Plutselig var jeg ferdig. Det gikk over all forventning. Muligens fordi jeg hadde forventet intens tortur. Jeg gav legen sjokolade, orket ikke alt selv, og så tuslet jeg ut for å betale. Legen ble kjempeglad for sjokoladen, sa han ikke hadde opplevd å få det av en pasient noen gang. Jeg ble informert om at jeg ville få svar på prøvene etter noen uker. Ettersom jeg var rimelig gira av alt dette adrenalinet, var det ikke snakk om å ta det rolig. Jeg var to turer på Strandtorget, med forskjellige mennesker og var generelt litt her og der.
Fant til og med en bjørkestamme i en kontainer, som jeg insisterte på å ha med meg hjem. Synes synd på stefaren til Camilla, som fikk veldig mye bjørkestøv i baksetet av bilen sin. Bjørk flasser. Jeg har sett interiørblogger som har brukt bjørkestammer som en del av innredningen. Det er kjempekult.
Jeg kjøpte meg en lys-slynge og et fuglehus på Askepott, interiørbutikken i gågata. Fuglehuset måtte jeg male litt, da jeg ikke var helt fornøyd med fargene. Videre fant jeg ut at det hadde vært fint om huset var «bebodd», så jeg kjøpte to fugler i blomsterbutikken, med det passende navnet Tornerose.
Jeg har følt meg overraskende kreativ i det siste, til tross for at det er kjip januar. Jeg har blant annet fikset på noen cd-hyller fra den gamle tv-benken min. De ble ganske kule om jeg så må si det selv.
Da dette var gjort, malte jeg like gjerne tv-benkens skapdør, også denne med sort tavlemaling.
Den skiller seg nok litt ut fra hva folk flest velger å ha på veggen. Januarmåned er full av snø og bursdager. Jeg har laget masse gaver i det siste. Ikke bare fordi jeg er for blakk til å kjøpe, men også fordi det er mye morsommere å lage dem, i hvert fall for meg. Jeg håper og tror at også bursdagsbarna synes det er litt hyggelig med hjemmelagde gaver. Lars feiret bursdagen sin på Lillehammer Pizzeria. Det var veldig koselig. Jeg fikk inntrykk av at tavlen jeg lagde til han falt i smak.
Sjefen, ikke kaninen, men mannen, fikk denne av meg: http://instagram.com/p/yDNHgkLvry/?modal=true
Jeg har også laget en gave til en venninne som snart har bursdag: http://instagram.com/p/yDL_9xLvpQ/?modal=true
Har laget noen «gaver» til meg selv også da. Ettersom julen jo er over, passet det ikke lenger med krukker med gull-lakk. Jeg pakket dem derfor ned sammen med resten av julepynten, og erstattet dem med disse.
Forrige helg hadde jeg besøk av Hege og Anders. Det var koselig å se dem igjen. Vi var blant annet ute og spiste på Cafe Stift. God mat og drikke og god stemning. Jeg fikk også julegaven min fra dem. Det var mye fint i pakka, men jeg ble spesielt glad for denne søte genseren.
For to dager siden dumpet det et brev ned i postkassa med logoen til Sykehuset Innlandet. Grøss og gru. Svar på prøvene jeg tok. Skjelven og litt kvalm åpnet jeg brevet, bare for å få bekreftet det jeg fryktet, nemlig at deler av livmortappen må opereres bort. Dette er naturligvis veldig lurt, med tanke på faren for utviklingen av kreft. Bort med de skumle cellene, men dette krever jo også at jeg legger meg under kniven ikke sant. Jeg følte meg ganske nedslått og lettere deprimert. Det hjalp litt at Remi og jeg lagde mat og så på film etter jobb. Vi så på «Et Kongerike For En Lama», en film jeg har sett så mange ganger at jeg kan det meste utenat. Tror ikke Remi synes den er like morsom som det jeg gjør. Vi lagde også kreativ mat; speilegg formet som ugler, i et tre av bacon med salatblader. Synes det ble ganske fancy. Det var nesten litt trist at vi måtte spise det. Jeg fikk noen kule former til jul av Remi. Har allerede testet ut hodeskallen, og nå skulle uglen til pers.
I dag fikk jeg et mer utfyllende skriv om selve operasjonen og diverse forberedelser man må gjøre før den. Jeg har fått time 04.02 klokken 11.00. Jeg har fremdeles ikke fått klarhet i hva som har forårsaket celleforandringene. Jeg vet det er et virus ved navn HPV (Human papillomavirus) som kan føre til slike endringer. Viruset er seksuelt overførbart, og det er mange kvinner som har det i løpet av sitt liv uten at det trenger å gjøre noen skade. Noen ganger, gjør det imidlertid det. Slik jeg har forstått det, kan det gå bort av seg selv, men jeg vet ikke hvordan det er når det har ført til celleforandringer. Jeg tror det er gode sjanser for at det forsvinner når man foretar en operasjon, eller utskrapning. Nå vet jeg jo ikke om jeg har dette viruset. Jeg fikk aldri noe entydig svar på spørsmålet. Fikk en mumlende tilbakemelding om at det var vanskelig å se av prøven osv. «Kanskje har du det, kanskje har du det ikke». En ting er i hvert fall sikkert. Når jeg blir frisk igjen, blir jeg usedvanlig streng på hvem som får være med meg hjem og på soverommet. Ingen håpløse one-night-stands i overstadig beruset tilstand. Kondom kommer også til å være viktig. Ikke snakk om at jeg skal ha mer problemer på den fronten, bank i bordet. Hvis det nå viser seg at jeg har fått dette viruset, så må jeg jo ha fått det fra noen. Er det da slik at man må informere alle man har hatt sex med om at de må teste seg for hpv tro? Jeg aner ikke hvor lenge jeg har hatt det, hvis jeg har det. «Hei du, lenge siden sist, btw du er muligens bærer at et kjipt virus som kan gi deg testikkelkreft». Hadde jeg fått svar i julen kunne jeg ha trykket det på julekort.
Ellers går det for det meste i jobb og aktivisering av kaninen. Han har fått hoppe mye fritt. Jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet å unngå at han gnager på ledninger, skummelt for han og skummelt for huset. Jeg skal etter hvert gå til innkjøp av noen grinder eller kompostgjerder, som jeg kan sette ut hver gang han skal hoppe. På den måten får han ikke kommet i nærheten av områder med ledninger. Her hopper han litt rundt.
Jeg skal investere i et nytt, større teppe også, slik at han ikke sklir. Jeg har mange planer. Jeg avslutter dette innlegget med bilde av neglene mine. Jeg fikset på dem i går.