For en god del timer siden, labbet jeg pesende inn gjennom døra, trekkende på en trillekoffert, fylt til randen, og en pose med det som ikke fikk plass. Jeg har sovet minimalt og drukket heftig. Er merkelig nok i grei form, takket være reisesyketablett og allerigipille. Det viser seg at disse til en viss grad forebygger fyllesyke. Bursdagsfeiringen til Camilla fant sted på Dfds Seaways- båten Pearl. Dette er en staselig båt med elleve etasjer, hvor man blant annet kan finne et kasino, diverse restauranter, en spa-avdeling med svømmebasseng og boblebad, både inne og ute på soldekket, og taxfreen da. Vi må ikke glemme sistnevnte. Her har jeg lagt igjen litt penger for å si det sånn. Jeg har kjøpt inn 4 flasker champagne, to kosedyr-marsvin, en del smykker fra Pilgrim, en fancy dressjakke og sist, men ikke minst, ostepop.. I tillegg til disse herlighetene, har jeg brukt ca 500 kroner på kasino, hvor jeg har trukket ivrig i spaker på enarmede banditter. Jeg kunne skuffet konkludere med at også denne gangen vant «huset». I for seg gjør ikke dette meg noe, da kasinoet er en opplevelse i seg selv og man ikke burde satse mer enn man kan tåle å tape. Dette er en god regel synes jeg. Vi var en herlig gjeng som reiste på tur. Ikke alle kjente hverandre, men vi ble fort kjent og det var god stemning med sene, og fuktige, netter.
På soldekk mens båten kjørte ut fra Oslo. Det blåste deilig vind.
Camilla og jeg vinker til forbigående båter.
Vind-i-håret-sveis.
Vi hadde bestilt middag og frokost begge veier. Maten var veldig god, og bortsett fra den ene forretten, gikk alt ned på høykant. Jeg vet det liksom skal være litt fint, men andebryst var visst ikke helt min greie. Spesiell smak. Heldigvis var jeg ikke alene om å mene dette.
Andebryst, dandert kunstferdig. Så bedre ut enn det smakte.
Hovedretten var kjøtt til de andre og fisk til meg, ettersom jeg ikke er en spesielt stor kjøtteter. Det er ikke det at jeg er vegetarianer eller noe, jeg bare foretrekker fisk i visse sammenhenger. Denne retten var utrolig god.
Digg mat.
Til dessert fikk vi eplekake. Den var også veldig god, men på dette tidspunktet var jeg i grunnen ganske mett, så jeg orket dessverre altfor lite av den.
Eplekake.
Til hver rett ble det servert noe som virket som en uendelig mengde med vin. Til slutt satt vi alle der med tre glass vin, et med hvitvin, et med rødvin og et med muskatvin, eller portvin til de som foretrakk dette. Disse glassene ble diskré etterfylt av hyggelige kelnere. Det er synd å si det, men det ble til slutt altfor mye, selv for meg. Jeg orket ikke drikke opp alt. Stemningen steg i takt med alkoholkonsumet, og latteren satt løst.
God stemning.
Bursdagsbarnet 🙂
Henia og meg.
Etter maten ble det litt taxfree-shopping og et lite besøk på casinoet. Deretter tok vi oss tid til et vorspiel i en av lugarene, før vi alle toget inn på Colombus Nightclub, hvor det var liveband, og senere på kvelden, diskotek.
Drikker litt på lugaren.
Bestfriends ❤
Det ble kjøpt en del drikke, i mitt tilfelle champagne, og vi koste oss på dansegulvet. De fleste av oss besluttet å ta kvelden relativt tidlig, ettersom vi jo skulle til København tidlig dagen etter. Dette skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort, ikke selve legge-seg-i-senga-biten, men søvnen. Vi drakk flaske på flask med vann før vi la oss, fast bestemte på at vi skulle få mest mulig ut av timene i den danske hovedstaden. Det er ikke alltid så lett å sove på steder man ikke er vant til, men dette i seg selv hadde ikke vært noe problem hvis vi ikke konstant hadde blitt forstyrret av andre gjester, og da særlig to stykker, ved navn Stian og Thomas. Har etterhvert, helt ufrivillig, lært mye om disse gutta. Først var det imidlertid en i vårt eget reisefølge som vekket oss. Han var klar for nachspiel. Det var ikke vi, og han ble jaget på dør hele to ganger. Folk som blir vekket har en tendens til å bli ganske sure, og dette var også tilfellet med oss. Etter at vi ble vekket den første gangen, ca et kvarter etter at vi hadde lagt oss, brøyt helvete løs. På samme gang som oss, noen dører bortenfor, holdt det til en gjeng umodne hankjønn, til forveksling lik aper, hvis aper hadde vært fulle, frekke og bråkete. Kanskje ikke en god sammenligning, men uansett. Vi har tolket det dithen at Stian ikke ville slippe inn sin kompis, Thomas og at sistnevnte hadde mistet nøkkelkortet sitt. Hadde Thomas utviklet seg fra underutviklet-primat-nivået, så hadde han kanskje skjønt at han bare kunne gå opp i resepsjonen, hvor det er folk hele tiden, og skaffe seg et nytt et, men det ville jo ha vært for enkelt, da hadde han jo gått glipp av all den morsomme bankingen og hylingen. Utdrag fra samtalen: -Stiiaaaaaann, det er Thomas! Slipp meg inn!! -Jeg hører at du er der.Jeg hører deg snakke. Slipp meeeeeg iiiiinnn! Så kommer noen heftige sparkelyder etterfulgt av flere forsøk på å få kontakt med kompisen. Så kommer truslene:-Stiiiaaaan , åpner du ikke så sparker jeg inn døra! Dette fulgte han opp med å prøve å sparke inn døra. Vi så merkene etter skoen hans dagen etter. -Stiiiaaaaan!, jeg skal drepe deg!! Etter at det hadde gått noen timer med dette, hvor han nå trappet opp med å banke på nabodørene også, ble det nesten bråk, eller del vil si, det ble faktisk bråk. Noen andre fra samme kameratgjeng hadde sett seg lei på oppførselen hans, og en av dem slo han ned. dette fikk vi vite dagen etter. Allikevel stoppet ikke denne handlingen kjeften på Stian. Nå skulle han og noen kompiser bade. Klokken hadde blitt sju på morgenen. De fant ut at det var stengt, men det dreit de i, for å bruke Stian sine egne ord. Han skulle nemlig bade.
På dette tidspunktet var det stille en liten stund, men vi fikk allikevel ikke sove fordi vi var for sinte og slitne. Vi hadde ringt et nummer for å få noen vakter bort, men dette skulle vise seg å være feil nummer. Vi fikk det riktige i resepsjonen kvelden etter. Jeg prøvde desperat å slappe av for å i det minste få noen timer søvn, til ingen nytte. Det var rett og slett umulig. Kroppen ville ikke. Ca klokken åtte begynte de å kaste opp, både inne hos seg selv og i gangen. Det er virkelig et krydder i hverdagen å måtte høre på andres brekningslyder..NOT. Klokken ni fant de ut at vi skulle i land om en time. Bråkmaker nummer en, som har et navn som begynner på S, begynte å gaule om at han måtte ha hårvvoksen sin. Han skulle jo tross alt til Køben. Sliten og fullstendig ødelagt, både mentalt og fysisk, kom jeg meg opp. Det var tid for frokost. Vi slepte de trøtte kroppene våre inn i frokostsalen og mumlet til hverandre at vi i hvert fall ikke orket å sitte i nærheten av masse folk. Litt dumt å føle det sånn når man straks skal tusle i København. Der er det jo ingen folk. Som en gjeng zombier, trykket vi sløvt i oss mat. Jeg orket ikke så mye. Følte meg skikkelig dårlig. Hadde jeg visst at jeg allikevel kom til å føle meg forjævlig, kunne jeg ha drukket mer. Etter maten samlet vi oss ute på dekk for å få litt luft, og skvatt til hver gang det kom diverse beskjeder over høytalerne. Alle sanser var forsterket. Hadde foretrekket stillhet, eller til nød litt hvisking. De andre fra vårt reisefølge holdt oss etterhvert med selskap ute på dekket. De fleste litt slitne, da de også hadde fått med seg bråket. Den eneste som var supergira var han som hadde banket på natten før. Han fikk så ørene flagret av oss for å si det sånn. Han var rett og slett irriterende opplagt, og vi mente at han med fordel kunne ha bedt om unnskyldning for å ha vekket oss. Tror kjeftingen prellet av. I like godt humør, la han i vei for å starte dagen med en øl. Vi kom sakte, men sikkert ut av båten, og trykket oss inn i en av gratisbussene som kjørte mellom havna og København. På bussen var det flere som snakket om hvor dårlig de hadde sovet. Da vi nevnte Stian og Thomas, skapte det en del latter og ironiske kommentarer fra ganske mange. Vi hadde visst mange lidelsesfeller. Det hele ble på sett og vis litt komisk også. Vel fremme, var det tid for shopping. Jeg følte meg som om jeg var dopa på et eller annet hallusinogen. Jeg sjanglet, gjespende, fremover i varmen, for det var varmt. Skikkelig hett og klamt. Det hjalp ikke på formen i det hele tatt. Gikk rundt med følelsen av at jeg hvert øyeblikk kunne ha segnet om i gata. Vi var innom mange butikker, men jeg registrerte det knapt. Det var ikke snakk om prøve seg på en storhandel. Prøverommene var trange, butikkene fulle av mennesker som beveget seg i sakte film, og de klærne jeg prøvde, var det enten noe feil på, eller de fantes kun i feil størrelse. Jeg ble mildt sagt frustrert, ja rett og slett sur. Jeg prøvde allikevel å holde humøret litt oppe. Vi var jo tross alt på tur. Jeg fikk handlet meg noen søte sokker med kaniner på fra Monki, en kjole som manglet belte, det var liksom den dagen, og en flaske med isvann. Jeg kunne ha shoppet så mye mer. Det var så mange spennende butikker, men kroppen gikk på sparebluss, og jeg hadde rett og slett ikke energi.
Søteste sokkene ❤
Posen var søt også.
Camilla og en stor tøydrage.
Inne i en stor lekebutikk.
Etter noen timer med shopping slo vi oss ned på en altfor varm restaurant med dårlig ventilasjon, litt kjip mat og møkkete vegger. Det var tross alt den dagen. Saltbøssa virket heller ikke, toppen falt av, og Siri i reisefølget vårt fikk i overkant mye salt på pizzaen. Hun børstet det av. Salaten min hadde bare olivenolje, skulle det vise seg, så den smakte i grunnen ikke noe. Jeg foretrekker dressing med litt smak i jeg da, jeg er rar sånn. Camilla sin burger manglet ketchup, da de visst var blitt tomme for det. Vi satt der klistret fast til stolene, mens svetten rant av oss. Ord som «heteslag» og» brenne opp» ble nevnt. Jeg hadde på dette tidspunktet blitt skikkelig overtrøtt, og fniste høylydt av alt det komiske ved situasjonen. Vi begynte å tulle med at alt som gikk galt var Stian og Thomas sin feil. Etter at vi var ferdige med å betale prøvde vi å kvitte oss med stolene, som hadde smeltet sammen med klamme lår, mens vi ålet oss opp fra den trange plassen vi var blitt henvist til. Det var på tide å finne rett buss tilbake til båten. København er en fin by, og man rekker ikke så mye på de få timene man er i land, ikke egentlig. Tiden går overraskende fort. En annen gang skal jeg prøve å få med meg mer av den flotte byen.
En veldig lang statue.
Hæ? Mann i løse luften.
Det var litt tid å vente før bussen tilbake kom, og det var en sliten gjeng som slo seg ned på noen møkkete trapper i skyggen. Altfor varmt i sola. Der satt vi og kjempet med å holde oss våkne, mens vi hørte på den gjennomtrengende lyden av «grønn mann» i lyskryssene. Konstant piping. Til slutt begynte noen av oss å nynne med.
En smule trøtt.
Daff stemning.
Tilbake på båten igjen, var det stemning for å ta seg en tur i boblebadet. Vi heiv på oss badetøy, og benyttet oss av boblebadet på dekk. Det var koselig å sitte der mens båten beveget seg ut fra kaia. Det samlet seg en del mennesker som tok bilder, ikke først og fremst av oss da, mest av båten og utsikten vil jeg tro, men vi kom nok med på en del av dem. Noen asiatiske menn tok åpnelyst bilder av oss, mens de gliste nonstop, men de tar jo bilder av alt også da. I boblebadet begynte vi å snakke med to damer fra Fredrikstad, som var på tur. De hadde lugar en etasje ned, men hadde allikevel fått med seg bråket natten før. Jeg fikk følelsen av at guttegjengen var blitt ganske kjente, og ikke på en god måte.
I boblebadet.
Da huden hadde fått rosinkonsistens, kom vi oss opp av vannet og gikk ned til lugaren igjen. Vi gikk gjennom mange korridorer i badetøy. Jeg var lykkelig uvitende om at bikinitrusa mi var såpass slitt enkelte steder at den var gjennomsiktig. Da Henia gjorde meg oppmerksom på det på lugaren, bare lo jeg. Det var jo tross alt en slik dag. Hadde litt lyst til å legge skylden på Stian og Thomas for dette også. Vi fikk et glimt av dem da vi ordnet oss på lugaren. De så ut som forventet; sossete, klysete bærumsgutter med altfor stor selvtillit og ikke-eksisterende selvinnsikt. -Fant du hårvoksen eller?!, ropte jeg ut og prøvde så godt jeg kunne å gjøre dem oppmerksomme på at alt de hadde foretatt seg var registrert og at dette på ingen måte var akseptabel oppførsel. Jeg hadde en overveiende trang til å kjefte på dem, og benyttet meg av den sjansen senere da den dukket opp. Det var i grunnen ikke overraskende at de fremdeles var fulle. de hadde tydeligvis drukket rundt og var klare for en ny fyllekule. Jeg håper de hadde en helt for jævlig morgen, men de rakk vel aldri å bli edrue før det var på’n igjen. Klærne var for øvrig de samme som dagen før og ,skulle det senere vise seg, dagen etter. Etter å ha gjort oss klare og inne i mellom ropt noen sterke gloser til våre bråkete naboer, tuslet vi inn på taxfreen igjen. Jeg var i dårlig humør. Den nye kjolen jeg hadde tatt med for anledningen, viste trusekant, skinnskjørtet var for trangt og fikk meg til å ligne en stappa pølse. Kjolen jeg hadde kjøpt i København, manglet belte og hadde derfor en teit hempe på hver side, og ingen av smykkene passet sammen. I tillegg var det tiltak å legge på sminke med skjelvende hender. Jeg var hinsides trøtt, og lunta var kort hos oss alle. Overraskende nok gikk det smertefritt å dele lugar med to andre, like trøtte og slitne jenter. I butikken fant jeg en fin dressjakke som akkurat skjulte de teite hempene, belter som passet var nemlig ikke å oppdrive. Videre rasket jeg med meg en del smykker av merket Pilgrim. Humøret steg betraktelig.
Nye smykker og klær.
De åtte personene som utgjorde vårt reisefølge, samlet seg på dekk med en øl eller to. Stemningen var utrolig god, og vi lo så magemusklene ble støle.
Vi spiste sein middag, klokka 21.00, og etterpå ble det et vorspiel på dekk 6, rett utenfor lugarene våre. Vi hadde til og med musikk. Noen hadde tatt med seg en musikangel-høytaler. God stemning. Jeg drakk masse champagne, og det ble tatt en hel haug med bilder.
Flotte venninnene mine 🙂
Stigende rus.
Tullebilde.
Båtfylla.
Etter å ha tilbrakt tiden ute på dekk en stund, tuslet vi inn på Colombus Nightclub. Der fant vi også våre to nye «erkefiender». De var fulle som vanlig, og sjekket opp kvinner som var dobbelt så gamle som dem. Hull er hull tenkte de vel. Jeg tok etterhvert kontakt med dem og kjeftet dem huden full. Først kjeftet jeg på feil person. Jeg rakk å kaste capsen hans i bakken før jeg ble klar over at dette var Stian, ikke Thomas. Presentert for rett person, skjelte jeg han ut fra a til å. Jeg prøvde så godt det lot seg gjøre å holde meg saklig, selv om jeg var fristet til også å nevne at han hadde pinglete, bleike bein. Jeg klarte å holde meg for god til dette. Thomas ble, som forventet, sur og kom med kommentarer som: – Hvis vi ikke skal pule på do, så se å kom deg vekk og -Jeg skal brette deg sammen og slenge deg i søppelkassa. Jeg gav uttrykk for at det var bare å prøve. Jeg var så sint. Etter en stund fikk han litt noia og lurte på hvem jeg egentlig var. jeg forklarte, eller skreik da, at jeg visste alt om han og han bare kunne holde kjeft. Gjorde han også klar over at det var mange som følte det som oss og at han hadde ødelagt shoppingen min. Den delen svir i grunnen mest synes jeg. Vi var alle litt spente på om det skulle bli en reprise, men utrolig nok var det veldig stille fra den kanten, sikkert også fordi personalet var blitt gjort oppmerksomme på dem, og informert dem om at de hadde en sjanse til og fucka de opp den, var det rett i fyllearresten. Romkompisen til Øyvind tok med seg dame på rommet, så vi lot Øyvind sove inne hos oss. Det var fire senger der og vi var jo tross alt bare tre. Han satte uendelig stor pris på det. ikke gøy å ligge og høre på noen som har fyllesex, særlig ikke i en liten lugar full av tomme ølbokser. Denne natten sov jeg mye bedre. Noen av oss hadde visst snakket i søvne. I følge Øyvind hadde det vært noe om sminke og setningen;-Rolig, vi er barberte. Morsomt:) Neste morgen sto vi tidlig nok opp til å rekke frokosten, men seint nok til å komme oss litt. Etter at den utrolig gode frokosten var spist opp, bar det bort på lugaren for å pakke. Det ble tungt. Veldig tungt. Vi drasset med oss den tunge bagasjen, og vandret inn til byen og Oslo S. Der kjøpte vi oss togbilletter og tok en caramel frappochino på Starbucks. Den var god og kald.
Veldig god.
Mens vi gikk mot sentralbanestasjonen, havnet vi av uforklarlige grunner ganske rett bak våre to «venner», ja selvfølgelig er det Thomas og Stian. Lurer på om de gjorde det på gjørs, var i nærheten av oss altså, bare for å plage oss. Følelsen ble enda sterkere da vi fant dem også da vi ventet på toget. De skulle med et annet tog, men lell. Jeg begynte så smått å lure på om jeg var blitt psykotisk. Var ikke det, de andre så dem de også. Toget var stappfullt, og vi gikk ganske mange ganger frem og tilbake før vi til slutt fant noen plasser på noen utslåbare seter i gangen. Jaja tenkte jeg og skyldte på Thomas og Stian, slik jeg nå har fått for vane å gjøre. Turen tilbake gikk i en døs. Noen halvsov, noen så på bilder og noen hørte på musikk. Plutselig var vi hjemme. Hadde nesten forventet å se de to bråkmakerne fra turen der også, men jeg slapp heldigvis det. Lurer på hvordan de kommer til å ha det når alkoholen begynner å forlate kroppen, skjærsilden-grusomt håper jeg. Til tross for dem er vi alle enige om at det har vært en svært vellykket tur, og at vi har kost oss.