Jeg har endelig litt tid og overskudd til å blogge litt om hvordan ting har vært den siste tiden. Operasjonen er gjennomført. Jeg har vært i gjennom konisering av livmorhalsen, som det så fint heter. Dette innebærer at jeg har fått skåret bort de delene av livmora med celleforandringer. Kirurgen brukte laser for å utføre inngrepet. Visstnok er kniv og skalpell noe som hører fortiden til. Dagene før operasjonen var nervepirrende og slitsomme. Jeg hadde aldri ligget på operasjonsbordet før. Jeg visste ingenting om noenting av det som skulle skje. Jeg både ville, og ikke ville, ha narkose. Jeg hadde ikke lyst til å klippe neglene mine korte, selv om det sto i heftet jeg fikk tilsendt i posen at neglelakk skulle fjernes og negler klippes. Heller ikke fristet det særlig å fjerne piercinger. Jeg kommer til å bruke evigheter på å feste smykket igjen, tenkte jeg. Dette er jo i og for seg et ganske trivielt problem i det store og hele, men det opptok meg merkelig nok, i likhet meg neglproblematikken. Jeg fikk vite at man fjerner piercinger for å unngå brannsår, et faktum som virket noe ulogisk før jeg fant ut om laseren. Neglene, derimot, lot jeg være både lange og med neglelakk. Dette var visst heller ikke noe problem, selv om det ikke var helt ideelt. Grunnen til at man ikke skal ha neglpynt, er at man skal kunne se det på neglene dersom en pasient mister bevisstheten, eller får for lite oksygen under en operasjon. Da blir de blå. Jeg fikk ikke narkose, men lokalbedøvelse. Derfor var det heller ikke så viktig med gjennomsiktige negler. Jeg hadde med meg mamma og noen venner på venteværelset. Vi satt plassert i 3. etg, dagkirurgi. Jeg skulle egentlig opereres klokken 11.00, men fikk beskjed dagen før om at operasjonen var fremskyndet til klokken 09.00. Like greit, tenkte jeg. Før inn, før ferdig. Selvfølgelig var det ikke fullt så enkelt. Jeg måtte først vente ute i venteværelset til klokken 10.00. Noe med klargjøring av operasjonssalen. Helt greit for meg. Kunne da klare en time til. Hadde ikke spist siden klokken 18.00 kvelden i forveien, men jeg var ikke spesielt svimmel eller kvalm av den grunn. Adrenalinet holdt meg nok i gang. Deretter kom det en koselig pleier og hentet meg inn på oppvåkningen, hvor jeg skulle sitte i en nitrist pysj og en enda tristere badekåpe og vente på at det ble min tur. Jeg fikk servert noen gigantiske piller og et lite glass vann. Beroligende. Før jeg ble «beroliget» måtte jeg imidlertid streve med å få i meg pillene.
Jeg har alltid hatt problemer med å svelge store piller. Det virker som et uoverkommelig hinder. Jeg gjorde derfor slik jeg alltid gjør når jeg står overfor slike utfordringer; jeg delte dem i små biter. Etter en stund var alle delene svelget. Sykesøsteren dukket opp for å sette inn en kanyle i armen, noe som skulle by på problemer ettersom åren «rullet vekk». Etter et nytt forsøk, og en ny arm, fikk hun det heldigvis til. Hun la ut om store nåler og diverse andre skremmende ting der jeg satt, men det gikk ikke særlig inn på meg. Tror pillene hadde begynt å virke. Plutselig var hun borte igjen, og jeg var overlatt til meg selv i en lenestol bak en skjerm. Det var flere andre på «oppvåkningen». Noen lagde mer lyd enn andre. Til å begynne meg trodde jeg kilden til en usedvanlig støyende person kom fra en veldig gammel dame med pipestemme som klaget over smerter. Det viste seg at den tilhørte en ung jente. Så feil kan man altså ta. I det som virket som en evighet hørte jeg på: «Det gjøøør sååå voooooondt!» Det begynte som lav sutring, og økte i volum lik en vekkerklokke. Hun hadde nok helt sikkert vondt, og jeg burde nok ha syntes synd på henne, men alt jeg kjente var nervøs irritasjon og trangen til å kvele henne med en pute. Smerteropene varte en stund, akkompagnert av en telefon som ringte og ringte. Trodde et øyeblikk jeg skulle bli gal. Det hadde nemlig gått noen timer siden jeg ble plassert i stolen, blodsukkeret var lavt og lunta kort. Etter at kvinnen som ikke var en gammel dame begynte å kaste opp, fikk hun enerom. Jeg tenkte mye på hva slags operasjon hun hadde tatt. Håpet inderlig at det ikke var den samme som den jeg skulle ta. Timene gikk, og jeg var sikker på at de hadde glemt meg. Jeg tror nok jeg må ha ventet i den stolen i ca 4 timer. Plutselig var det min tur. Jeg ble presentert for teamet av leger jeg skulle ha rundt meg, hele 3 stykker. De stilte festlige spørsmål av typen:»Har du løstenner?». Etter at jeg hadde ledd meg ferdig, svarte jeg at det hadde jeg ikke. Jeg ble så bedt om å ta av meg trusa og legge den i lomma på den kjipe slåbrokken, hvor jeg faktisk glemte den. Det morer meg litt at det kanskje et eller annet sted på avdelingen går noen med trusa mi i lomma. Mest sannsynlig har den blitt funnet, men det er morsommere å late som om den ikke har det. Jeg hadde selvfølgelig på meg truse da jeg dro hjem. Var ikke så loka, selv om jeg riktignok ikke fant utgangen til venterommet. Den var rett ved siden av meg. UTGANG. Store bokstaver på en diger dør, men nei jeg måtte altså spørre om veien. Det var visstnok ikke første gangen noen hadde gjort det, heldigvis. Følte meg rimelig teit allikevel.
Truseløs og ikledd den treige pysjoverdelen, ble jeg plassert på operasjonsbenken. Jeg la meg tilrette og de festet en slange med sovemedisin til kanylen i armen. Vet ikke hva jeg fikk, men jeg slappet i hvert fall ganske greit av. Fikk en del lokalbedøvelse nedentil også. Jeg rakk å tenke at dette var jo tross alt ikke så ille, før de begynte å skjære i meg. Var visst vondt likevel ja. Kjente det for å si det sånn. Sovemedisinen ble byttet ut med smertestillende. Tårene rant. Jeg lå og lyttet til pipene, som jeg regner med var lyden av pulsen min, og samtalen mellom to kirurger om hvor mye de skulle ta og hvor de skulle skjære. Inngrepet skulle vare i 20 minutter. Jeg vet ikke om det varte i 15 minutter eller en time. Jeg hadde ingen begreper om tid, men til slutt var de endelig ferdige med å «dra i livmora mi». Det var ganske ubehagelig. De festet på meg en slags truse og et bind. Måtte regne med å blø litt. Planen var at jeg skulle gå inn på «oppvåkningen» for egen maskin. Fungerte dårlig. Jeg forpurret den planen ved å bli akutt kvalm og fryktelig svimmel. «Hun er visst litt blek». «Vi trenger en seng!» Plutselig fikk jeg kvalmestillende i armen. Jeg må si at det var forskjellen på helvete og himmel. Jeg ble trillet inn til de andre ventende pasientene, og ble endelig spurt om jeg ville ha noe å spise eller drikke. Gjett om jeg var klar for det. Jeg helte nedpå med juice og fikk i meg brødskivene. Overraskende godt pålegg. Legene fortalte meg at jeg hadde vært en veldig flink og rolig pasient under operasjonen. De skrøt av neglene mine også, prydet med rosa neglelakk og hodeskaller for anledningen.
Litt blek etter inngrepet.
Mens jeg lå i sengen og slappet av, dukket det plutselig opp en ny lege. Han presenterte seg og informerte meg om at det nå var tid for operasjonen min. «Nå skal du trilles inn». Jeg svarte med en forbløffet, og litt snøvlende stemme at jeg jo nettopp hadde blitt trillet ut. «Skal jeg inn igjen?». Han innså at han snakket med feil pasient og lurte fælt på hvor hans pasient hadde blitt av. Det er nok lurt å følge med ja. Da klokken var blitt 15.15 hadde jeg kommet meg såpass mye at jeg fikk lov til å dra hjem. En av legene fra teamet mitt informerte meg om rekonvalesensen og hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Fikk med meg en brøkdel av det hun sa. Heldigvis fikk jeg et ark med viktig info og et nummer jeg skulle ringe hvis jeg hadde noen spørsmål. Da jeg hadde funnet riktig dør, og møtte igjen folka mine, som for øvrig virket veldig glade for å se meg, var det på tide å komme seg hjem. I løpet av ventetiden, hadde en strøm av gode venner vært innom for å ønske lykke til. De fikk ikke slippe inn der jeg satt, men det er koselig å vite at de bryr seg. Mamma hadde reist fra Vikersund for å være hos meg operasjons-uka. Både hun og min kompis, Øyvind, var på plass på venterommet. Øyvind måtte styre meg i retning bilen sin, ettersom jeg var på vei mot bilen ved siden av. Jeg hadde vært så heldig å få en bukett med vakre blomster av noen venninner, og det eneste som sto i hodet på meg var at jeg måtte skaffe meg en vase. Jeg hadde jo ingen. Piercingene hadde jeg satt inn igjen. Jeg overtalte en sykesøster til å sette inn den som var vanskelig å feste. Det neste på agendaen var derfor denne vasen. Mamma, Øyvind og jeg toget inn i en blomsterbutikk. Valg av passende vase ble gjort. Egentlig var den ganske upassende, da det i ettertid skulle vise seg at den lakk. Etter vasekjøpet var det tid for sushi. Hadde gledet meg til det hele dagen. Jeg mumset lykkelig i meg laks og ris og gledet meg over at fasten endelig var over.
Det var godt å komme hjem til sofaen etter koniseringen. Hele greia, inkludert den lange ventetiden og alle dagene i forveien med nervøsitet og dårlig søvn, tok på mer enn jeg hadde forventet. Jeg følte meg som om jeg hadde blitt overkjørt av en dampveivals, ikke bare fysisk, men også mentalt. Jeg antar dette er en ganske vanlig reaksjon. Da det var bysselalle-tid oppdaget jeg plutselig noen merkelige utvekster på kroppen, som skulle vise seg å være elektroder. Legene tar seg vel ikke tid til å fjerne disse.
De etterfølgende dagene hadde jeg nok å ta meg til. Jeg hadde fått beskjed om å holde meg i aktivitet, sløving på sofaen var ikke lov. Etter en operasjon blir man ofte oppmuntret til å være aktiv for å hindre dannelsen av blodpropp. Mamma og jeg gikk på cafe med gode venner av meg, vi var på shopping og sist, men ikke minst spiste vi mye ute. Vi brukte nok en del penger, men det var verdt det. Vi var også på besøk hos Jane og Elise, hvor vi fikk servert gode brownies.
På Egon med mamma.
Lørdagen var det «posesalg» på Strandtorget, nærmere bestemt på BikBok. Man kunne forsyne seg med ti plagg til 150 kroner. Billig. Det var ikke mulig å prøve plaggene, ettersom de befant seg på stativ ved en bod, et stykke unna butikken, ja faktisk i en annen etasje. Mamma og jeg møtte opp rett etter at det hadde åpnet, klare til shoppingdyst. Vi hadde ikke tatt oss tid til frokost engang. Førsteprioritet var å sikre seg de beste plaggene før det ble tomt. Etter at tyve plagg var trygt plassert i to poser, kunne vi spise. Jeg har fått streng beskjed om at jeg ikke får bære tungt. Synes dette er et veldig relativt begrep, men jeg har fått erfare at det ikke trenger være så veldig tungt før man kjenner det i livmora. Det så nok litt rart ut at mamma, etter vårt besøk på Strandtorget, bar et lass med poser, mens jeg ikke bar noen. Jeg fikk etter hvert byttet ut den lekkende vasen med en mye kulere en som jeg kjøpte på Libertine i gågata. Der har de mye fint, og dyrt. 300 kroner for en vase er jo litt i dyreste laget, men den var så utrolig kul at jeg brukte mine siste slanter på den. Lønningsdagen var tross alt like rundt hjørnet. Hvor kul er ikke denne?! http://instagram.com/p/yw8QC2Lvuy/?modal=true
Den lekkende vasen ble tømt for vann. Den egnet seg fremdeles til falske blomster. Den var jo tross alt for fin for å kastes, og jeg hadde, som vanlig, ikke tatt vare på kvitteringen.
Jeg avslutter med dette artige bildet av mine herlige jenter ❤
God natt 🙂