I dag er den siste dagen før jeg reiser hjem igjen til lillehammer. Det føles litt vemodig, med tanke på at jeg har hatt ferie så lenge. Det synes nok værgudene også, for det både regner og tordner utenfor. Sitter i stua, sammen med opphavet, med en kopp te og pcen foran meg, mens jeg sender sporadiske blikk bort på tven. Det er koselig, og jeg vet at jeg kommer til å savne det, selv om jeg naturligvis gleder meg til å se folka mine på Lillehammer igjen. Dette har vært kreativitetens sommer, hvor jeg har fått lov til å utfolde meg som jeg vil. Hytta har fått et «løft», men det er enda mye igjen å gjøre før jeg anser meg som ferdig. Dette er også, slik jeg ser det, noe av sjarmen. Det er artig å ha prosjekter, noe å glede seg til. Da jeg var i Drammen med mamma og en venninne, trålet jeg gjennom butikker etter tilbud på ting jeg anså som helt nødvendig å ha på hytta. Jeg hadde laget meg en liste, på baksiden av et stykke reklame, da det viser seg at papir er umulig å oppdrive når man trenger det hjemme hos opphavet. Med et fokusert, litt intenst blikk og med Liv Katrine og min mor på slep, marsjerte jeg frem som en soldat med et viktig oppdrag. Jeg kunne fornøyd krysse av nedover lista mi ettersom jeg fant det jeg var ute etter. Mye av dette var å oppdrive på Nille. Jeg plasserte det i en aldri så liten haug på gulvet foran meg, da jeg ikke kunne se noen handlekurv noe sted. Det skal de for øvrig ha de ansatte hos Nille, det tar ikke lang tid fra du sprer ting rundt deg på gulvet til noen dukker opp og fortumlet utbryter:» Men hva har skjedd her da?!» De er raske på avtrekkeren. Jeg forklarte at det ikke egentlig hadde skjedd så mye mer enn at jeg var på storhandel og at jeg ikke hadde funnet noen kurv. Det viste seg at jeg ikke var alene om å ikke finne den nokså godt skjulte kurven, da en ansatt unnskyldende mumlet at kurvene var ganske godt gjemt.
Etter å ha handlet halve butikken, bar turen videre til «Kafe Lyche». Vi hadde alle opparbeidet oss en solid appetitt, særlig undertegnede, som lasset på med mat for så å oppdage at man ikke kunne betale med kort. Jeg mumlet surt noe om at vi levde i 2013 og at jeg ikke gadd gå ut for å ta ut penger. Vi forlot kafeteriaen, mens maten vår sto ensom igjen på disken. Kan ikke dra dit igjen, mye grunnet mine ganske høylydte kommentarer om at «de kunne skylde seg selv». Mensen og lavt blodsukker er ingen god kombinasjon. Vi fant imidlertid et annet spisested og mamma spurte høyt om de tok kort, bare for å være på den sikre siden. Det gjorde de, som seg jo hør og bør. Jeg kastet i meg et ostesmørbrød og en jordbærterte med krem. Den så helt sinnssykt god ut, men inneholdt, selvfølgelig, mandelmasse, som jeg ikke liker. Typisk. Gav restene til mamma, som i motsetning til meg ikke hadde noen problemer med smaken av marsipan. På den positive siden, unngikk jeg de kaloriene. Etter at vi alle var mette og glade, fant vi noen butikker som hadde opphørssalg. Alltid artig. Jeg kjøpte en del plastikkplanter, sånne lange som man kan feste rundt ting. De så i seg selv ganske stusselige ut, men tok seg bra ut da jeg danderte dem fint rundt krydderhylla mi.
Krydderhylla med plastikkplanter og hvite hjerter i tre.
Jeg har ikke så mye krydder enda da, vel og merke. Plastikkplanter gjør seg også andre steder.
I en krok på gjesterommet.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å kvitte meg med den flettede kurven, mest fordi den var full av muselort, men jeg kom heldigvis til fornuft. Jeg malte den, for så å henge den opp. Stolen på bildet er en såkalt «Jærstol», altså laget på Jæren, og den så ikke bra ut før den fikk noen strøk med maling. Den rosa puta er fra Ikea og passer merkelig nok sammen med gardinene, som mest sannsynlig er fra 60-tallet. En herlig blanding av gammelt og nytt her altså. Da jeg gikk gjennom noen gamle bilder her om dagen, kom jeg over et bilde av mammas besteforeldre, mine oldeforeldre. Jeg syntes bildet var så kult at jeg bare måtte henge det opp på hytta. De passet rett og slett inn med resten av interiøret. Slike bilder er veldig fine, så fine at jeg hadde hengt dette opp selv om det hadde vært av noen fremmede. Slik er jeg da. Det er naturligvis en fordel at dette er slektninger, men altså ikke nødvendig.
Katrine og Lars Halveg.
I tillegg til bildene på veggen på det nyoppussede gjesterommet, har jeg hengt opp min egen kreasjon, laget hovedsakelig av ispinner med pålimt skrift. Det viser seg at ispinner kan brukes til så mangt. Jeg synes i hvert fall det gir rommet et litt koselig preg.
Det viser seg at en liten familie på tre, kan spise overraskende mange pakker med is, et faktum som resulterte i en stor mengde ispinner.
Ispinner med pålimt skrift.
Da jeg ryddet i bokhylla, kom jeg over en bok jeg først tenkte jeg skulle kvitte meg med, men som jeg så valgte å beholde med det som hensikt å klippe ut alle ord og setninger som ville gjøre seg på et kort, eller eventuelt en vegg. Er fornøyd med den avgjørelsen
. 
Også på soverom nummer to, hvor jeg har planer om å sove når jeg er på hytta, har det skjedd ting, dog ikke i den grad som på gjesterommet. Planen var å male dette rommet også, men tiden ble for knapp. Tak og vegger vil bli malt i caffe latte enten til påske eller til neste sommer. Imidlertid hadde jeg en «gullramme», malt hvit, som jeg ikke hadde funnet noe «hjem» til. Det viste seg, for øvrig, at den passet ypperlig på rommet mitt rundt en t-skjorte med logoen til bandet Dunderbeist. Føler meg fremdeles litt genial.
Ramme rundt Dunderbeist. Svart-hvitt da dette er tatt fra Instagram.
Jeg vet ikke om det har vært slik lenge, men jeg har i det siste blitt klar over at det er i tiden å være på jakt etter gamle trekasser. Slike som er brukt på bryggerier, meierier eller i dagligvarebutikker. Ettersom «pallefeberen» min har sluppet taket, har jeg i økende grad gått over til å jakte på slike kasser. Dette viser seg å være lettere sagt enn gjort. Ica var veldig lite behjelpelig da jeg spurte om å få kjøpe en kasse. Damen jeg spurte, stirret mistenksomt på meg resten av butikkoppholdet, som om jeg var troendes til å snike meg ut med kassa. Det ville jeg selvfølgelig ikke ha gjort. Butikken har jo kameraer, tross alt. Lykken snudde seg da jeg besøkte Interflora i Vikersund. Mamma hadde fått et gavekort, som hun ikke hadde fått brukt, så hun gav det til meg. Jeg handlet meg en trekasse for pengene, ikke den med «Drammen Meieri» påtrykt. den hadde Interflora-damen arvet, og ville nødig kvitte seg med. Jeg endte opp med en helt ordinær gammel trekasse. Med et stort smil om munnen vandret jeg ut av butikken, mens pappa sendte meg et blikk som indikerte at det hadde rablet for meg. Han mumlet noe om «gammelt søppel», men min lykke var fullkommen. Hjem og bestille sjablonger. Da det ikke er noe skrift på kassa, må jeg lage min egen, dette ved hjelp av svart spraymaling og sjablonger. Jeg lager meg noen diffuse nummer og vips så blir det en helt annen kasse, håper jeg da. Sjablonger er grisedyrt. Koster ikke bare «skjorta», men du må regne med å miste både «buksa» og «undertøyet». eBay kunne heldigvis hjelpe. Relativt rimelig og akkurat hva jeg var på jakt etter. Må bare vente i noen uker, men det kan jeg leve med.
Sjablonger bestilt fra eBay
I tillegg til fenomenet sjablong, har også wallstickers fanget min interesse. Dette er ord, dikt eller oppskrifter man kan klistre opp på veggen. Jeg bestilte meg en vaffeloppskrift jeg da. Gleder meg til den kommer. Tror den vil gjøre seg på kjøkkenet på hytta.
. 
Det er i det store og hele mye å glede seg til fremover. Jeg avslutter dette innlegget med et bilde av meg hvor jeg høyst ufrivillig etterligner en panda. 
Ha en fortsatt god sensommer, og husk solkrem!
Livet i en boble 