Jeg sitter og ser på at kaninfrøken spiser. Hun gir inntrykk av å være bedre, for så å bli skikkelig dårlig igjen, så syk at jeg er sikker på at hun ikke har lenge igjen. Slik har det vært noen dager og netter nå. Det er utmattende, mildt sagt. Jeg sover fra tid til annen, men for det meste løper jeg frem og tilbake til stua for å forsikre meg om at det er liv i den lille kroppen hennes. Når jeg sover handler det om kaniner, halvdøde eller helt døde. Jeg tar en dag av gangen og prøver å kose meg litt også. Klarer dette til en viss grad. I går var jeg på julebord med herlige mennesker. En del av meg var til stede, men resten var hjemme hos Yasmine. Det var ikke noe å si på selskapet eller maten, men jeg klarte bare ikke å slappe helt av uansett hvor mye jeg prøvde. Selv alkoholen så ut til å ha mistet sin effekt, eller så drakk jeg ikke nok av den, helst sistnevnte tror jeg. Kan jo ikke komme hjem i tre-tiden og være så full at man gir medisin til feil kanin. Jeg spiste både forrett, hvitløksmarinerte krepsehaler, hovedrett, kveite og creme brulet til dessert. Det var kjempegodt. Ble stappmett. Etter maten dro en gjeng til Lars for å ha vorspiel der. Vi hadde bare bordet til klokka 21.00, så det hadde blitt dyrt å dra rett ut. Noen reiste også ut på Toppen bar, hvor de har veldig gode drinker, både med og uten alkohol. Hos Lars knerta jeg en flaske rødvin, men jeg var altså fremdeles skremmende edru. Vi dro videre ut på Blå Hund etter hvert. Der var musikken, som vanlig, så høy at jeg ikke hørte hva folk sa. Etter en stund følte jeg meg døv og hes, etter all skrikingen for å bli hørt. Misforstå meg rett, jeg liker Blå Hund, men partyformen var bare ikke der i går. Noen av oss ruslet bort til Håkons pub, mindre skriking. Etter en liten stund var jeg kjempeklar for å dra hjem til sjuklingen. Jeg presset i henne medisinen, som hun ser ut til å mislike bare mer og mer. Etter denne slitsomme affæren, virket hun veldig sløv og surklende. Ikke en lyd man vil høre. Jeg hadde selskap av en venn, Øyvind, som gjorde sitt beste for å trøste og si oppmuntrende ord.
Pyntet og klar for julebord med gode venner.
På vorspielet til Lars.
Etter at han var gått, var det på tide å grine som et lite barn og ligge i fosterstilling. Yasmine var plassert tilbake i buret, der hun kjempet med pusten. Jeg så for meg ulike scenarier, et av dem der en død kaninkropp ligger i fryseren i påvente av kremering. Dyrene er jo alltid sykest i helgen eller på helligdager. Etter en stund virket hun, nok engang, litt bedre, og i dag har hun spist litt salat og mye flytende mat. I morgen skal jeg til Sentrum dyreklinikk for en sjekk. Håper de gir meg en ok tilbakemelding og ikke nevner ordet «avlive». Jeg har nemlig tenkt å gjøre mitt aller ytterste for å holde henne i live og tvinge lungebetennelsen ut av kropp og sinn. Hun skal gå på medisinen en uke til, men om den ikke virker tilfredsstillende, går det an å prøve andre typer. Det var i hvert fall det de sa sist jeg var der. Da jeg våknet i dag, uten noen som helst form for bakrus, var det på tide å gi en ny dose penicillin. Jeg måtte ha litt ekstra i sprøyta, for det er så mye som ikke havner i munnen. Heldigvis ringte Camilla og lurte på om jeg ville være med henne og Lene, hennes venninne fra Oslo som også var på julebordet. Jeg ble med. Jeg trengte frisk luft og en avveksling fra å overvåke pusten til en kanin. Det var veldig koselig å gå i byen. Lars var også med oss en liten stund, før han skulle se en fotballkamp på Nikkers Sport. Kjedelig.
Lars og jeg har vært snille i år.
Det var skikkelig julestemning i gågata. Etter at vi møtte nissen, tok vi en liten tur med hest og slede. Har aldri gjort det før. Koselig. Etter å ha tittet i diverse butikker, en av dem Nille hvor jeg gikk til innkjøp av to glass-sopper. Har aldri helt skjønt hva sopper har med jul å gjøre. Jeg husker at mamma pleide å ha et par sopplys som hun pyntet med år etter år. De ble til slutt ganske slitte og stygge. Vi hadde sopper på treet også. Etter shoppingrunden var vi slitne og besluttet å avlegge Pannekakehuset et besøk. Der gaflet vi i oss små pannekaker med diverse tilbehør. Jeg valgte bacon. Videre druknet jeg retten i lønnesirup. Deilig.
På pannekakehuset.
Etter at vi alle var stappa, måtte vi bevege litt på oss igjen. Det var blitt ganske mørkt ute og veldig julekoselig både i og utenfor butikkene. Det var gløgg i veskebutikken og et orkester spilte julesanger utenfor. Får man ikke julestemning av dette, er man i slekt med grinchen.
http://instagram.com/p/wl4fDCu6KI/?modal=true
Etter at vi dro hvert til vårt, var jeg rastløs. Jeg må aktivisere meg selv slik at jeg ikke kjører huet mitt med negative tanker. I forgårs for eksempel, bakte jeg pepperkaker. Jeg var egentlig helt latterlig sliten etter å ha vært med Camilla på shopping i Gjøvik. Hun skulle kjøpe mange gaver og jeg hadde igjen en. Vi dro med 09.15 bussen, ettersom jeg måtte være hjemme til tre for å gi Yasmin den kjipe medisinen. Jeg hadde planer om å legge meg tidlig kvelden før, men man sover elendig, hvis noe i det hele tatt når man vet at man må opp om noen timer for å gjøre noe. Etter at klokken hadde slått 03.00, og jeg var ferdig med penicillin-seansen, kunne jeg sove igjen. Lettere sagt enn gjort. Det var et par trøtte jenter som satt på bussen til Gjøvik neste morgen. Camilla hadde visst også sovet dårlig.
Soloppgang på vei til Gjøvik.
Om enn noe trøtte, gikk vi i gang med shoppingen. Vi trålet gjennom butikkene med det for øye å handle inn de siste gavene. Jeg hadde bare igjen en gave, men den fant jeg ikke. Derimot fant jeg ganske mange til meg selv.
Det høflige speilet på CC -Gjøvik skuffer heller ikke denne gangen.
Drakk en chai latte med ansikt.
Etter å ha tilbrakt noen timer på senteret, var det på tide å ta bussen tilbake til Lillehammer. Jeg halvsov det meste av veien, for plutselig var vi på Skysstasjonen. Vi drasset med oss posene våre, og jeg dro hjemom for å gi kaninfrøken den evinnelige medisinen. Da det var gjort var det neste på agendaen enda mer shopping. Jeg hadde jo like mange gaver igjen som før jeg dro til Gjøvik. Uakseptabelt. Jeg fant heldigvis noe fint på Strada. Da jeg kom hjem, skulle man kanskje tro at jeg var såpass sliten og trøtt at jeg la meg til å sove. Feil. Jeg var mye verre. Så sliten og trøtt at man ikke får sove, men istedenfor blir hyperaktiv og litt manisk. Det var nok dette som førte til min plutselige pepperkakebaking. Jeg kjevlet og dro i den ferdigkjøpte deigen og stekte det ene brettet med pepperkaker etter det andre. Deigen tok aldri slutt. Helt til den gjorde det. Ca tre timer etter at jeg startet.
Pepperkaker.
«Pupperkaker».
I tillegg til de utallige pepperkakene, har jeg fylt tiden min med å lage ting. Hele tiden skape noe.
Julepynt.
Her ser vi et fint eksempel på dyrt og billig i skjønn forening. Tom Dixon- telysholderen koster ca 600 kroner. Helt absurd dyrt egentlig, men den er så fin. Det lakkerte syltetøyglasset med plastfigurer på kostet betydelig mindre.
Sopper fra Nille.
Og med disse glass-soppene, ønsker jeg dere alle en tipp, topp,tommel-opp, natt.
Livet i en boble 