For noen helger siden hadde Henia sommerfest. Hun hadde invitert folk og ordnet i stand, men grunnet et dødsfall hos damen hun leier hos, virket det noe upassende å ha fest. Den ble derfor flyttet til meg. Henia hadde laget en formidabel marengskake og kjøpt inn alkohol til lemonade-drinker. Før festen var Henia, Kjetil og jeg en tur på Blåmann. Deretter var det Showtime.
Henia sin marengskake.
Henia og Kjetil spiser kake.
Kysseselfie.
God stemning.
Jane, Jack og Elise.
Fozzy og jeg.
Ida koser seg med kake.
Det ble etter hvert ganske folksomt i den lille stua mi, men det var plass til alle. Det skulle vise seg at majoriteten av oss spilte Pokemon GO. Det var vel kanskje 3 eller 4 som ikke gjorde det. De var litt irriterte på alle oss som satt med telefonene fremme mens vi ropte ut navnet på pokemon som var i nærheten. Klokka ble mange, tiden går fort i godt selskap, og vi satte kurs for byen. Det hersket uenighet om hvor vi skulle dra og før jeg visste ordet av det var det krangling. Jeg tror, helt ærlig, at noen mennesker bare ikke går overens. De misforstår hverandre, noen ganger med vilje, og det å megle og å få dem til å forstå hverandre er som å prøve å dytte en firkant gjennom en sirkel. Man kan prøve til man blir blå i ansiktet, men det vil bare ikke nytte. Krangling gir meg bare vondt i magen, så jeg og Ida stakk på Smuget for å spise. Vi lot folk være folk og nøt det udramatiske ved å spise en burger.
Når to, eller flere jeg er glad i krangler og kjefter på hverandre, får jeg alltid dårlig samvittighet. Det vil alltid være en part som føler at jeg ikke støtter. Jeg ønsker å være en god venninne, men det finnes grenser også for min tålmodighet. Det er ikke alltid jeg har overskudd til å være fredsmekler, til å forklare at det hele sikkert er en dum misforståelse, eller at vedkommende sikkert ikke mente det som ble sagt. Når de samme personene barker sammen gang på gang, er det rett og slett mest sannsynlig at, nei det er ingen misforståelser, alle mener det de sier og det er en grunn til dette; de liker ikke hverandre. Helt greit. Det er en ærlig sak. Jeg har imidlertid tatt et standpunkt om å ikke la slike ting gå inn på meg, tappe meg for energi eller rive meg i biter innvendig, for det er slik det føles noen ganger. Noen ganger må man sette grener og ta vare på seg selv. Hele verden kan krangle så mye de vil, men jeg ønsker ikke å være en del av det. I hvert fall ikke tullete krangler som strengt tatt ikke involverer meg. Nå skal det sies at jeg selvfølgelig støtter og er der for vennene mine, jeg går langt for de jeg er glad i, men jeg må velge mine slag. Føler jeg at det er en nytteløs kamp, slik tilfellet var denne lørdagen, så holder jeg meg unna. Fylla har selvfølgelig også en tendens til å forsterke alle følelser, good or bad. Ting blir sagt, som det er veldig vanskelig å ta tilbake. Sårende ord som setter spor.
Da maten var spist opp, tuslet Ida jeg jeg bort på Håkons, hvor de fleste dukket opp etter hvert. Ting ble tatt opp i fylla, noe som jo egentlig aldri er en spesielt god ide, og noen gråt. Jeg spilte pokemon GO for harde livet, litt for å ikke være en del av det, men selvfølgelig også fordi jeg strengt tatt er hekta. Christina sang visesanger for å få opp stemningen blant folk, da den var ganske laber en god stund. Flere stemte med i sangen. Det var nachspiel hos meg senere. Morgenen etter hadde jeg besøk av Ida og Jack. Sistnevnte lagde en herlig middag, bestående av elgkjøttdeig, pasta og ostesaus. Det var kjempegodt, men det tok lang tid før jeg fikk i meg noe av det. For det meste satt jeg der med bøtta mi og var fyllesyk. Da jeg endelig var i form igjen, spilte vi noen runder med Cards Against Humanity. Morsomt som alltid.
Dagen derpå med Ida og Jack.
Jeg avslutter med bildet av et ekorn som forvillet seg inn på Urban i gågata. Det kom seg ut etter litt kaving og stressing frem og tilbake.
Kjempesøtt lite ekorn. Real life Evee.
Livet i en boble 