Monthly Archives: desember 2023

Da har jeg vasket og skrubbet i full Askepott-stil, staset meg opp og nå er det tid for den nye versjonen av «Tre nøtter til Askepott» og rosévin. Det er ikke feil. Det blir en veldig annerledes jul enn det jeg hadde sett for meg. Humøret er helt klart ustabilt. Glenn mener jeg burde snakke med noen om alt det vonde som har skjedd, finne verktøy for å hanskes med det. Han har selvfølgelig helt rett. Det er bare det at det ikke frister i det hele tatt. Når jeg føler meg ok, som jeg jo gjør før vonde tanker overvelder meg, føles det unødvendig. Det er, imidlertid, mye som tyder på at ikke alt er på stell. Ting som at jeg klikket på frekke folk som går inn i meg uten å be om unnskyldning på Kiwi, eller en voldsom irritasjon over at en liten snørrunge sparker en isklump foran meg. Jeg så ingen foreldre i nærheten. Kanskje noen ville bli kvitt han. Hvem vet.

Uansett.. jul blir det. Tankene mine går til ektemann og foreldre/søsken. I går skrev jeg på minnesiden. Først tenkte jeg at jeg skulle se hva alle andre hadde skrevet for å gjøre det «riktig «, men så innså jeg at det ikke finnes noen riktig eller gal måte å skrive et minne-innlegg på. Det viktigeste er at det kommer fra hjertet. Det ble et personlig innlegg. Jeg er jo litt sånn, personlig. Jeg er i ferd med å bli litt gal fordi kjolen jeg vil ha i begravelsen ikke er tilgjengelig i min størrelse på Zalando. Jeg får en mail når den er inne. Hege ville ikke at man skulle gå i mørke farger, hun ville at alle skulle kle seg i fargerike klær og ingen skulle gå i dress. Jeg fant en kjole som er perfekt. Her snakker vi farge. I tillegg er det et tyllskjørt som får meg til å tenke på den gangen Hege ville gifte seg i, nettopp, et tyllskjørt. Bestemoren satte ned foten. Jeg tror derimot at hun hadde vært awesome.

Jeg håper at alle jeg kjenner får en så fin jul som de kan ha 🎄❤️ Ikke ta ting eller hverandre for gitt. God jul 🎅

Det er lenge siden jeg har skrevet nå, lenge siden behovet har meldt seg. Muligens ble jeg inspirert av å binche Bloggerne, muligens er det fordi det alltid har vært terapi for meg å skrive når ting er vanskelig. Muligens begge. Det har vært et vanskelig år. Jeg orker ikke gå inn på alt jeg har blitt utsatt for, men jeg kan jo nevne hva som har skjedd nå nylig. Denne julen. Først og fremst vil jeg si at Lillehammer av en eller annen grunn er helt ræva på å strø. Bedre med brukne ben og skader enn å måtte ut med penger. Forebygging, nei slikt driver vi ikke med. Kanskje er det min feil som har bosatt meg i en by som mer eller mindre består av bakker. Kanskje burde jeg ha forutsett at dette kom til å skje. Moren min, som også er litt som «Bambi på isen» på glatt føre, falt og presterte å ikke brekke bare et håndledd, men begge. Vi leker ikke brukne ben her, tross alt. Det skal gjøres skikkelig.

Hun omtaler seg nå som en kjempebaby, med begge armene i gips. Jeg har fått rollen som sykepleier. Hun sier jeg er flink, men jeg vet nå ikke helt jeg. Det å vaske andres hår, og få ut all såpen, er ikke så lett som man kanskje skulle tro. Det var bedre enn utgangspunktet da. Jeg vet nå litt hvordan det er å ha en baby man må mate, tørke og vaske. Hvis denne babyen hadde vært kjempestor og moren din. Det er ikke så mye grining da, heldigvis. Hun får smertestillende når hun har vondt.

Ca en uke før mamma ble en kjempebaby, var vi på Radiumhospitalet for å kanskje eller kanskje ikke, ha et siste farvel med min nære venninne Hege. Hege og cellegift var ikke kompatible. Ja jeg bruker var. Kommer tilbake til det senere. Vi dro inn til Tigerstaden i hui og hast. På toget satt vi bak ei fra Nord Norge som snakket i telefonen fra Lillehammer og nesten helt til Lysaker. Hun snakket ikke lavt. Etterpå kunne jeg ha svart på en quiz om livet hennes. Vi gikk av på Lysaker, fant frem til drosjene og praiet en for å komme fra a-å raskest mulig, og sjokket avgårde inn på det mest nedslitte sykehuset jeg noengang har sett. Moren min lider av en ganske heftig fobi for heiser, noe som innebærer at man må gå trapper. Bra for å få en stram rompe, men slitsomt når noe haster.

Bare for å gjøre vår strabasiøs ferd litt mer spennende, ble det akkurat denne dagen utført vedlikehold i trappene, les:de var stengt. Heldigvis er vedlikeholdsarbeiderne bare mennesker med redsler og følelser de også, så de lot seg overtale til å la oss gå der. Vi hastet oppover, til 8. etasje, og ankom vår destinasjon, nesten. Vi måtte først finne frem til riktig rom. Etter å ha virret litt rundt en stund, fant vi da frem. Der finner vi min venninne liggende med slanger stikkende inn her og der. Et urovekkende syn. Jeg tok meg kraftig sammen for å ikke bryte sammen eller si noe upassende. Hva sier man liksom i en slik situasjon? Jeg klarte å ha en relativt fornuftig samtale med ektemannen, søsteren hans og etterhvert Heges søster og mor. De ankom ikke lenge etter oss. Det hele var så uvirkelig.

Praten gikk , og etterhvert ble Hege våken nok til å bidra i samtalen hun også. «Er dere her fordi jeg skal dø», spurte hun. Jeg begynte å le. Upassende, jeg vet. Så sa jeg med intens stemme at vi var der for å levere julegaven, noe som også delvis var sant. Det rare var at jeg etter en stund klarte å slappe litt mer av. Hun var jo Hege tross alt. Jeg kom med gamle fyllehistorier om den gangen jeg våknet opp med en knust gullfiskbolle. Lurer fremdeles på hvordan det skjedde, eller da Hege og jeg pusset opp badet mitt. Det ble sent før vi kom oss tilbake til Lillehammer. Jeg hadde ikke lyst til å dra, mye fordi noe inni meg fortalte meg at dette var siste gangen jeg ville se henne. Det skulle vise seg at jeg fikk rett i det. Ikke så mange dagene etterpå, ringte Anders med den forferdelig vonde beskjeden om at Hege ikke lenger finnes. Hun gikk ut av tiden den 19. desember klokken 09.00 ( tror det var det han sa) av hjertestans. Jeg kunne ikke fatte det. Fatter det fremdeles ikke. Hvor er hun hen nå? Hvordan skal vi andre klare oss uten henne? Da vi besøkte henne sa hun at hun kunne jo ikke dø, fordi da måtte Anders på Tinder. Vi måtte le. Det er så typisk herlig Hegehumor. Hun var sånn, Hege. Galgenhumor. At man skal miste en jevnaldrende venninne, en veldig god en, i så ung alder, er bare ikke riktig. Kanskje hun var for god for denne verden. Man sier jo gjerne at de virkelig gode menneskene går først. Kanskje er det noe i det. I såfall har jeg tenkt å være litt slem. Hege… jeg savner deg sånn. Jeg tar meg selv i å sende snapper til deg. Jeg klarer ikke slette Facebookprofilen din. Jeg ser på bilder av deg og takker gudene ( hvis det finnes noen?) For at du rakk å se venninnetatoveringen jeg tok.