Category Archives: Uncategorized

Jeg ser på boka jeg har fått av deg og Anders, Hege. Jeg burde sikkert lest mer i den, tatt til meg rådene.  Er det noe jeg trenger rundt meg akkurat nå, er det nettopp «Calm». Tankene mine galopperer av gårde uten stans. Jeg opplever at det er alt annet enn stille. Alt som har med bursdagen min å gjøre har bare vært stress og rot. Mye frem og tilbake.  Jeg har, heldigvis, kommet frem til en bra løsning. Det blir jentekveld med spill, skravling, vin, snacks og kake i Kollektivet.  Senere drar de som vil ut for å møte sine respektive menn og eventuelle jenter som ikke rekker jentekvelden.  Finfin løsning. Ellers er det stort sett kaotisk både på jobb og på andre arenaer. Jeg har dager hvor jeg er utslitt. Hvor konsentrasjon bare er et ord jeg husker vagt, og jeg navigerer gjennom dagene ledsaget av en alltid eksisterende hjernetåke. Her om dagen skulle jeg betale på Kiwi med nøklene.

Anders kommer opp med klærne dine, Hege. Jeg har takket ja til å gå gjennom dem for å se om det er noe jeg vil ja. Needless to say; jeg vil ha alt sammen, selv om det ikke passer. Selv om det er klær jeg aldri ville ha kjøpt selv. Jeg kommer aldri til å kaste noe av det. Tårene triller mens jeg blogger. Noe upraktisk ettersom jeg skriver mens jeg befinner meg på jobb, men men. «Hva så! » hadde du sagt. Lars og jeg tar turen til Oslo om ikke så altfor lenge for å besøke minnelunden der du ligger. Vi skal legge ned blomster og jeg skal lese opp et dikt. Jeg fant noe i Nemi som jeg syntes var så fint. Det var veldig deg og meg, kanskje ikke teknisk sett et dikt, men veldig fint skrevet i hvert fall.

Ellers er det såpass mye snakk om overgrep i mediene om dagen, at jeg blir trigga skikkelig. Jeg er ikke alene om det jeg har opplevd, det er helt sikkert.  Jeg vurderer å kontakte min sikkert overarbeidede bistandsadvokat for å høre om hun kan purre litt på de juristene som bestemmer fremdriften. Problemet er at jeg bare får advokatsvada hver gang jeg spør. Masse fine ord for å skjule  det faktum at det ikke har skjedd noe nytt. Den eneste fordelen er at den mistenkte i saken også må gå rundt og føle på det. Det er en mager trøst, men det er i det minste noe.

Jeg trodde jeg klarte meg bra, både når det gjaldt sorgen over å miste deg, og tankene rundt overgrepet. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg så sårbar nå. Kanskje er det fordi det er vår. Den er både fin og litt vond synes jeg. Det har vel noe med brytningstid å gjøre tror jeg. Jeg har flyktet litt inn i trening og koding. Det har vært fint. I dag prøver jeg å puste rolig selv om ting ikke fungerer. Tekniske ting som ikke virker har alltid stresset meg. Jeg jobber med å ikke la andre menneskers stress bli mitt stress. Noen ganger, ikke alltid, plukker jeg automatisk opp andres sinnsstemning og internaliserer den. I slike situasjoner er det faktisk litt vanskelig å skille mellom hva som er mine følelser og hva som er den andres.  Det kan være slitsomt hvis den andre er veldig trist eller har angst.

Jeg savner deg Hege. Du pleide å lese bloggen min. Du var alltid den første som la merke til det hvis jeg ikke hadde det bra. Du pleide alltid å være på min side, selv om du kunne komme med konstruktiv kritikk.  Jeg kunne alltid underholde deg med alt det merkelige jeg opplevde. Du sa det var litt som en reality-serie. Jeg har vært i så utrolig mange rare situasjoner. Kjent så mange mennesker, både bra og «toxic». Eksen din ville besøke graven din. Jeg burde også gjort det. Besøke den minnelunden der du ligger. Legge ned blomster og si noen ord. Jeg husker vi snakket om det, at du ikke ville ha en grav som måtte vedlikeholdes. Det var så surrealistisk da vi hadde den samtalen. Jeg trodde liksom ikke på det.

Nå skal jeg teste ut et treningssenter med ei venninne.  Prøve å bli sterkere, få bedre kondis, få bedre grep og ikke minst øke produksjonen av seretonin. Jeg mistenker at det er lite av det, ettersom jeg føler meg så trist.

Det var en veldig fin opplevelse å komme i gang på Espern Lillehammer.  Vi likte senteret. Nå har mannen til Pernille, hun jeg trener med, også meldt seg inn. Han har mer erfaring med treningsmaskiner enn det vi har, så han kan hjelpe og veilede. Jeg starter med 15 minutter på elipsemaskin, etterfulgt av 15 minutter på sykkel. Forrige gang var det 15 minutter på tredemølle etter elipsemaskinen. Det er både fælt og fint å trene cardio. Deretter testet vi ut de forskjellige treningsmaskinene. Det er veldig mye der jeg bør bruke for å bli sterkere på pole. Jeg er ikke støl i dag. Jeg burde vært det. Har sikkert ikke pushet meg nok. Får pushe meg mer neste gang. Vi følte oss veldig bra etter treningen i går. Det beste av alt, var at vi var de eneste der.

På mandag skal vi trene etter jobb. Tirsdag, onsdag og torsdag er det pole, og jeg vurderer å få med meg noen på svømming på fredag. Hva tenker du, Hege. Tar jeg litt av? Jeg synes ikke det. Jeg trenger dette for å takle hverdagen, som det strengt tatt er altfor mye av. Jeg klarer snart ikke mer av denne evinnelige, meningsløse, monotone hverdagen. Jeg trenger å gjøre noe annet, om det så skulle være en tur med DFDS-Seaways. Det har kommet minigolf til Lillehammer.  Det må definitivt sjekkes ut veldig snart. Jeg har snart bursdag. Planen var å reservere kjelleren på Paddys, slik at jeg kunne invitere de jeg ønsket uten å måtte ta hensyn til plass, eller mangelen på sådan. Det skulle vise seg at noen andre hadde booket akkurat den helgen.  Det hadde vært bestemt lenge i forveien.  Ettersom jeg presiserte at det var den 20. det var snakk om, og jeg fikk til svar at det gikk fint, ble jeg rett og slett dritsur da jeg gikk bort for å planlegge, og det viste seg at akkurat den helgen, den eneste helgen, var opptatt.  Hva med å sjekke det før man sier at det et ledig??!!

Jeg sa noe i retning:»Neivel, men da driter jeg i hele bursdagen da!!», snudde på hælen og gikk. Det er alltid så mye logistikk rundt bursdagsfeiringer. Vasking, rydding, laging av mat osv. Om det ikke er plass til de man vil invitere, kan man jo alltids leie et eller annet lokale (kjempedyrt) og ordne med pynt, musikkanlegg osv. Stress. Jeg fant ut at det beste er å si ifra noen dager i forveien i diverse sosiale grupper at jeg har tenkt å dra ut å spise et eller annet sted, mest sannsynlig Lillehammer Pizzeria, og at de som vil og har mulighet, kan joine meg. Ingen nevnt, ingen glemt.  Hvis jeg hadde reservert bord og laget et event, hadde det vært mye frem og tilbake med folk som ikke svarte om de kom eller ikke, eller ombestemte seg. Det er fryktelig irriterende og jeg gidder ikke forholde meg til det. Bursdager skal være hyggelige for bursdagsbarnet. Ja, jeg vet jeg er fryktelig negativ nå, men det er fordi jeg er skikkelig, skikkelig sur.

Det var bart en stund. Lykke. Nå har Kong Vinter besluttet å nok engang innta vår verden, min verden. Jeg trenger desperat litt sol og varmere vær. Jeg er nok neppe alene om det. I følge politiet, som sannsynligvis bare sa noe for å ikke virke uvitende og inkompetente, skulle jeg få vite hva som skjer i saken min rundt påsketider. Påsken kom og gikk. Jeg hørte ikke noe hverken før eller rett etter. Jeg er lei. Lei, lei, lei. Hadde jeg visst hvor lang tid det skulle ta, hadde jeg aldri anmeldt det. Jeg hadde kategorisert opplevelsen som en dårlig, traumatisk sexopplevelse, og lagt det bak meg. 1 av 5 kvinner opplever voldtekt. Jeg husker ikke hvor mange av de anmeldte sakene som blir henlagt, men det er de aller fleste. Hva er vitsen. Er det ikke enklere å bare finne et taggete balltre ( med spiker) og slå inn skallen på gjerningsmannen? Forutsatt at man husker/vet hvem det er da, vel og merke.

Blir man tatt, hadde man sikkert fått mange år i frihet før man måtte sone, uansett. Ting Tar Tid! Jupp, i dag har jeg en dårlig dag. Det går over. Det hjelper å «rante» litt. Jeg har mye å være takknemlig for, tross alt. Jeg vet det. Jeg gleder meg bare til jeg kan legge dette bak meg en gang for alle. En del av meg ønsker at han skal få straff, noe som innebærer en rettssak ( vet ikke om jeg kommer til å takle det), en annen del vil bare at det skal henlegges ( så jeg slipper å gjøre noe som helst). Feigt, jeg vet. Overgripere fortjener straff. Advokaten min har ikke vært direkte hjelpsom. Jeg føler meg som en masete person hver gang jeg har tatt kontakt, så jeg har sluttet.

I går gadd jeg ikke dra på pole, selv om jeg vet det er bra for meg. Det var skikkelig møkkavær og jeg hadde kun sovet i 6 timer. Jeg hadde ikke overskudd til gli ned fra stanga ( grunnet dårlig grep og glatt stang). Jeg trenger sårt en følelse av mestring. Jeg sovnet 17.00 og sov i noen timer, så det var nok riktig valg. Jeg har besluttet å teste botoxbehandling på Lux. Kanskje grepet blir bedre da. Jeg kan jo veldig mye mer enn det jeg får vist. Det hjelper sikkert med styrketrening også. Pernille og jeg har skaffet oss månedskort på et treningssenter. 

Botox koster mye. Alle de tingene jeg ønsker meg koster mye. Selv om det hadde vært godt med fri/ferie, kan jeg ikke unne meg det. Ikke det at jobb går så bra heller. «Nei, nei, nei, nei, ikke ring meg mer.».. osv Jeg har mest lyst til å skrike. Jeg skriker inne i hodet mitt da. Her om dagen spurte eksen til Hege meg om hvor graven ligger. Jasså, så nå bryr du deg. Du brydde deg ikke veldig mye da hun var i live gjorde du vel… Nei, jeg sa ikke det. Jeg henviste han til Anders.

Du vet når du er i en læringsprosess og du hater deg selv fordi du ikke forsto det med en gang? Når du tenker at dette er innlysende, alle hadde forstått det, og du bare fatter ikke hvorfor du ikke gjorde det. Hvordan det er mulig å være så utrolig dum. Vel… det vet jeg. Prosjektet nærmer seg en slags slutt. Jeg har fått mer materiale som skal fikses på. Sendte det avgårde, fikk det i retur. Dette og dette må endres på, og det må det jo også. Jeg fikk det sent på dagen, etter å ha gjort masse annet.  Hadde kort frist. Lot meg stresse. Det blir sjelden bra når man stresser. Jeg gjør slurvefeil. Litt sånn:»Hva drev jeg egentlig med her»? Jeg vet ikke. Da jeg følte jeg hadde fått en viss kontroll, kom det mer som måtte gjøres, forberedes til en slags samtale/gjennomgang digitalt med de andre som er involvert.  Alt foregår på engelsk, blir tatt opp, og jeg er forventet å legge frem en del punkter. Hvorfor valgte jeg å oversette slik jeg gjorde osv. Den andre oversetteren har valgt en mer muntlig form. Det ser ut til at den som har satt oversettelsene våre sammen, også foretrekker det. Jeg kan av og til kaste rundt meg med svulstige ord og uttrykk. Litt mer formelt skriftlig språk. Har alltid gjort, kommer sannsynlig alltid til å gjøre.

Det verste er at jeg faktisk opprinnelig hadde mye av det samme som den andre oversetteren hadde, men så endret jeg det av en eller annen uforståelig grunn. Jeg har vært forvirra når det gjelder hva som er trend-oversettelse og ikke,hvilke terminologi vi skal forholde oss til. Det er kanskje ikke så rart, ettersom det ikke har vært samsvar mellom OmegaT og de filene i xl som beskriver hva som er trend, hva som er ny oversettelse og hva som er delvis oversatt fra før. Hvor mye jeg kan endre, og hvor, har vært litt uklart for meg. Noen steder har jeg brukt et ord fordi jeg har trodd det har vært en trend- oversettelse, men så er det ikke det allikevel, og jeg kunne ha brukt mitt opprinnelig forslag.  Et mye bedre et, for øvrig.  Så, i dag må jeg fikse på dokumentene og sende inn, i tillegg til å gå gjennom alt jeg har oversatt, sammenligne det med den andre sin oversettelse, og skrive kommentarer.

Noen steder har jeg rett og slett gjort dumme slurvefeil.  Ment å endre noe, men ikke gjort det osv, men på slutten, etter utallige timer med intens jobbing, klarte jeg ikke se på oversettelsen mer. Jeg ble rett og slett fysisk uvel, så jeg sendte den inn og håpet på det beste.  Den kritiske stemmen i hodet mitt forteller meg at jeg burde skamme meg. At jeg burde ha brukt enda mere tid. Jeg hadde sannsynlig kunnet rette opp i noen feil, men nå er det for sent.  Jeg skal gjennom 800 segmenter, og jeg har kun vært gjennom 300. Begynte på det etter en lang dag på jobb, ettersom jeg ikke fikk det før. Jeg måtte gjøre det slik ettersom det var såpass mye som skulle forberedes før dette møtet på fredag.

Jeg har ikke spist siden 16.30 i går, før jeg dro på stretching.  Jeg har ikke klart å spise. Er for stressa. På den positive siden går jeg jo ned i vekt. Hvem vet, etter fredagen, hvis dette fortsetter, veier jeg sikkert 62 kg. Aldri så gæli, eller hva? Fordelen med å være i totalt stress-modus er at jeg kaster meg inn i treningen med alt jeg har.  Fysisk smerte er tross alt mye bedre enn slik jeg har det inne i meg.  Noe å fokusere på. Jeg pusha meg mye i går. Vi hadde partnerstretching, og jeg fikk Sigrid til å tvinge meg ned mer enn jeg hadde gjort om ting hadde vært på stell.  «Mer smerte, mer!!! » Jeg har godt av stretching.  Jeg er i utgangspunktet ganske stiv. Både Maya og min tidligere fysioterapeut hadde vært fornøyde med innsatsen for å si det sånn. Jeg tenkte på hvor mye heller jeg ville bli tøyd i ulike retninger, til tross for at det var så vondt at jeg faktisk kastet litt opp i munnen min, enn det jeg skal gjøre på fredag. 

Det har skjedd ting i saken min. Politiet hadde et avhør med mamma ( det hadde de tydeligvis glemt å gjøre), så etter at saken skulle videre til jurister og påtalemyndighetene, måtte den tilbake igjen til etterforskerne. Oops. Det har tatt så lang tid fordi de har måtte vente på analyseresultater fra Oslo, og fordi de har måttet samarbeide med et annet politidistrikt.  Sånn er det når den som forgriper seg på deg ikke bor i Lillehammer.  Jeg vet ikke hva jeg ønsker. En del av meg vil at det hele skal bli henlagt.  Da slipper jeg å møte han i en rettsak. Jeg husker jo veldig lite uansett.  Husker ikke hvordan har ser ut engang.  Det straffer seg å være dritings og møte på feil folk.  Bruker mye tid på å victim shame meg selv. Hvordan ble jeg så full, hvorfor lot jeg han følge meg hjem osv. Ikke minst.. hva skjedde egentlig? Vel… det vet jeg jo. Det jeg våknet opp til var jo et mareritt, men hvordan havnet jeg i en slik situasjon. Totalt borte i hodet ved siden av en som kjører på selv om man faktisk ikke er helt ved bevissthet.  Selv om man sier nei. Jeg er glad jeg hadde blåmerker etter hender som holdt meg nede. Jeg vet at slike ting ikke skjer med mindre man ikke vil, og jeg ville jo ikke. Det er veldig vanskelig å vite hva som har skjedd i slike situasjoner hvor begge er fulle. Litt sånn:»He said, she said,» opplegg. Kanskje han ikke skjønte greia. Jeg vet ærlig talt ikke, men han løy om å ha vært her i avhør.  Det betyr enten at han ikke husker det, eller at han vet at det han gjorde var feil. Det styrker uansett saken min. Jeg har vært for full på byen altfor mange ganger, og det har gått bra. Det var bare et tidsspørsmål før det ikke gjorde det. Det er statistikk.

Herregud så støl jeg er. Det er veldig vondt å bevege seg. Jeg har kastet meg inn i treningen men liv og lyst.  Selv om jeg blir kvalm av smerten og anstrengelsene under timene, vet jeg at det er bra for meg. Det er dette jeg trenger, til tross for at jeg nærmest er krøpling i noen dager etterpå. Slik er det når man ikke egentlig har trent på 3 måneder. Det blir bedre når jeg får trent meg opp igjen. Selv om man i utgangspunktet har lyst til å daffe på sofaen som en potet som spiser poteter, eller en veldig usunn versjon av dem, så er bare å slepe seg ut i bitende kulde for å pushe fiskebolle-kroppen  inn i en mer muskuløs versjon, fortrinnsvis også en med mindre fett. Tammy har vært innom noen ganger i løpet av min daffe, treningsløse periode.  Jeg har gjort noen triks, og hen har tatt bilder.  Jeg er glad jeg har gjort et forsøk på å holde pole litt ved like. Det hadde nok vært enda verre nå om jeg ikke hadde gjort det. Jeg har hatt noen glimt av mestring.

Jeg prøver å ikke obsesse altfor mye over at jeg ikke veier 62 kg lenger, men 64/65. Jeg har fremdeles som mål å gå ned, men jeg tror jeg blir nødt til å ta det over en lang periode.  Trene mest mulig;både pole og svømming, spise sunt, kutte ned på alkoholen ( mye tomme kalorier der) og generelt prøve å være aktiv. Akkurat nå frister det veldig lite å være aktiv, med tanke på at det å gå ned en trapp eller bakke, er grusomt.  Under exotic-timen, øvde vi på å stå på tærne inne i de høye poleskoene.  Liksom lene seg frem på tærne, men ha helt rette bein. Muskler jeg ikke visste jeg hadde, ble brukt. Stølheten etter stretchingtimen har gitt seg, men den etter exotic, kjenner jeg veldig godt 💪😅.

I natt drømte jeg om Hege, om hvor mye jeg savner henne. Jeg drømte for så vidt også at jeg kunne styre måker og at jeg av uforklarlige årsaker ikke klarte å kle på meg ordentlig. Det var alt i alt merkelige segmenter av drømmer. Mamma mener at jeg ikke skal snakke noe særlig om Hege og sorgen min, at folk blir lei. At de har nok med sine egne greier. Så da gjør jeg ikke det. Hver gang jeg føler at jeg har fått det litt på avstand, skjer det noe som minner meg på det igjen, som å møte en av eksene hennes på byen. Han behandlet henne ikke egentlig særlig bra da de var sammen, et faktum som han er pinlig klar over nå. Han sa han skulle ønske han hadde visst bedre da. At hun var det beste mennesket noen kunne være sammen med. Det har han naturligvis helt rett i. Han hadde bare visst det en uke, og selv om jeg skjønner at han hadde behov for å snakke om det, kjente jeg også at jeg ikke orket å være på Felix , være omgitt av enda mer sorg. Så jeg klarte å rive meg løs og dra et annet sted, mye takket være hun jeg var på byen sammen med.

Jeg var jo ute for å ha det gøy, ikke for å bli dratt ned i et sort hull igjen. Nylig døde en av mammas veldig gamle tanter, og da snakker jeg type her om dagen nylig. Hun hadde levd et langt liv, ble 102 eller noe der omkring, men det er allikevel litt stressende med telefonsamtaler frem og tilbake om kranser og begravelse. Triste ting skjer hele tiden, og det er vanskelig å ikke bry seg. Jeg er, som kjent, ikke særlig glad i forandringer. I det siste har det vært fryktelig mye av det. Heges dødsfall, mammas brukne armer, nye glatte stenger på pole og nå i går ble det innført nye regler for panelverving på jobb. Fryktelig ubehagelig. Jeg frykter at jeg må venne meg til å grue meg til å dra på jobb. Venner meg til å være ukomfortabel hele tiden. Prøve å fortelle meg selv at jeg har det bra, at dette er bedre enn å bli torturert eller å leve i et krigsherjet område. Ha bilder av sultofre rundt meg, slik at skjønner hvor heldig jeg er.

Jeg burde sikkert ta kontakt med noen på Familiens Hus, snakke om hvor vanskelig jeg har det akkurat nå, men det gir meg også høy puls og angst, så jeg har ikke orket. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, sies det. Det er jo absolutt noe i det, men det kommer an på hvor sårbar man er i utgangspunktet og hvor mye man må takle på en gang. Jeg ble utsatt for noe vanskelig i 2022. Jeg anmeldte det, de har funnet gjerningsmannen, men jeg venter fremdeles på nyheter i saken. Det har gått fryktelig lang tid. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde anmeldt det i utgangspunktet. Jeg gjorde alt riktig, men allikevel føles det som om jeg blir straffet. Kverna maler langsomt, og jeg kommer ikke videre, får ikke lagt det bak meg. Så det er jo også noe jeg burde bearbeide. Jeg vet det. Det er bare det å faktisk gjøre det, ikke bare skyve det under teppet og late som om det ikke har skjedd, slik jeg pleier å gjøre med vanskelige ting.

I går var jeg på første time med stretching etter 3 måneder uten trening. Det var ganske grusomt, som jeg jo også visste at det kom til å bli. Jeg er støl i dag for å si det sånn. Jeg er virkelig i utrolig dårlig form. Jeg har 2 timer pole i dag. Jeg vet at dette er bra for meg, selv om jeg gruer meg til de glatte stengene, til følelsen av å ikke få til det jeg fikk til før. Jeg må vel bare jobbe med grepsstyrke. Det finnes nok av ting man kan klemme på for å trene opp grepet mens man gjør andre ting, ser på tv eller noe. Det er bare det å faktisk gidde å gjøre det, ikke sant.

I skrivende stund har jeg en pause i oversettelses-prosjektet. Jeg fikk det en uke etter at jeg skulle ha fått det. Det var, og er fremdeles, mye nytt å sette seg inn i. Jeg har allerede prestert å gjøre feil, men det var forventet. Alt er veldig logisk når man kan det, ikke like innlysende når man ikke har erfaring med denne måten å jobbe på. De første dagene brukte jeg mye tid på å rive meg selv i håret og banne. Jeg jobbet og jobbet uten stans i en konstant tilstand av panikk. Jeg har heldigvis kommet litt mer inn i det nå, selv om det innebærer å sende mail med det som sikkert er dumme spørsmål, til oppdragsgiver.

På fredag var det åpning av det nye polestudioet til Alexandra. En del av polejentene møttes der får å drikke vin, spise snacks og skravle. Det var veldig koselig. De nye stengene er mye glattere enn de gamle. Jeg kjenner det stresser meg veldig med tanke på grepet, eller snare mangelen på det, og det potensielle fallet. Det eneste som hjelper er å trene opp grepet. Noe å jobbe med der altså. Det vil nok også hjelpe mye å gå ned 3 kg. Mye lettere å løfte seg opp og holde seg der. Kjempebabyen, som nå er mye mindre Kjempebaby etter at gipsen er tatt av, sier at jeg ikke må bekymre meg så mye, at jeg er en eneste stor bekymring. Det er jeg vel også til tider. Jeg får lese litt mer i «The Little Book of Calm» eller noe. Prøve å følge de gode rådene. Anders ga meg den i begravelsen til Hege. Det var en bursdagsgave de ikke hadde rukket å gi meg. Jeg fikk et nydelig kort med kanin på også. Veldig fin gave.

Jeg får vel komme meg inn i OmegaT-bobla igjen. Lese litt mer i instruksene og prøve å forstå hvordan jeg får frem en preview av det jeg har oversatt, kanskje til og med printe det ut for å se om alt har en bra flow og gir mening, særlig med tanke på tags. Det er en del koder i dokumentet som skal legges inn i målteksten. Kildetekst og måltekst skal være identisk. Jeg satte meg inn i hvordan jeg skulle legge inn disse taggene ( som representerer om ordene er uthevet, understreket osv). Det viste seg at jeg også kunne bare copy/paste dem inn i teksten. Det sparte meg for mye tid. En del av teksten er nye spørsmål jeg skal oversette. Det er greit nok, men jeg innså at jeg også måtte gjøre en del endringer på spørsmål som allerede delvis var oversatt. Her var det kommentarer som: «Erstatt det med det, legg til ditt og datt og sist, men ikke minst;»bruk trend oversettelse av dette ordet». Dette var oversettelser i teksten som man ikke skulle gjøre noe med, som satte standarden for resten av teksten.

Kort fortalt; man skulle bruke samme terminologi konsist gjennom teksten. Det er i og for seg innlysende, men det har ikke alltid vært så lett å finne trendordene. Jeg konsentrerte meg jo først og fremst om det som var helt nytt. Etter å ha vært gjennom teksten veldig mange ganger, fant jeg heldigvis ordene. Jeg har ikke funnet ut om det er noen måte å søke opp ord og erstattet dem med andre i OmegaT enda. Jeg har lest en god del instrukser, men jeg kan ikke huske å ha kommet over om det er mulig, og eventuelt hvordan man gjør det. Dagens mission er å finne ut hvordan jeg lager en kildefil, som i siste instans skal pakkes inn til en OMT-fil, og hvordan jeg, som nevnt, får sett undersøkelsen i sin helhet slik den vil se ut for de som skal svare på den. Det er helt sikkert informasjon om det et eller annet sted i instruksjonene. Eventuelt har jeg alltids Google og YouTube. Jeg har allerede sett på noen videoer, men det blir ikke helt riktig ettersom de er av om versjoner av programmet.

Jeg skal også notere meg ned vanskelige ord og setninger og problemer jeg har hatt i oversettelsen i en Excel-fil. Det byr også på hodebry, ettersom det ikke alltid er så lett å forklare hvorfor man valgte å bruke en oversettelse fremfor en annen. Jeg er ganske sikker på at:» Det føles bare riktig» ikke er en godkjent begrunnelse. Det skal være et digitalt justeringsmøte den 16.februar med oppdragsgiver og den andre oversetteren hvor vi skal diskutere hvorfor vi har gjort det vi har gjort, og eventuelle endringer. Til syvende og sist skal våre to oversettelser ( av samme tekst) smeltes sammen til et ferdig produkt, men ikke før det har blitt lest gjennom og pirket på av lingvister osv osv. No preassure. I mitt ikke så altfor, stille sinn undrer jeg på hvorfor de valgte meg. Jeg er jo ikke autorisert oversetter. Lurer på om de andre er det. Ohwel.. needs must. Jeg får vel bare gyve løs på oppgaven og håpe på at jeg finner de svarene jeg trenger. Kind regards

Kristin

Jeg trodde jeg følte meg bedre, hadde mer energi og glede. Jeg tok feil. Jeg har helt mistet oversikten over når jeg jobber, prosjektet som skulle ha kommet før helgen har blitt utsatt og utsatt. Jeg er utslitt allerede før jeg har fått det. Samme hvor mye jeg prøver, klarer jeg ikke å gjøre det mine nærmeste forventer av meg, eller det jeg tror de forventer av meg. Det blir feil uansett. Jeg tror folk forventer at jeg skal være ferdig med å sørge ettersom jeg har sørget over Hege siden før hun døde. Det har gått bedre inne i mellom, men så er jeg tilbake igjen i mørket da, uten nattlampe.

Det hadde vært bedre om kjempebabyen ikke hadde hatt så mye vondt i magen, magesyre og sporadiske oppkastsjauer. Det hadde vært bedre om jeg ikke hadde blitt trigget av andre som er syke/døende rundt meg. Det hadde vært bedre om det ikke hadde vært vinter og glatt. Det hadde vært bedre om en pakke jeg bestilte hjemlevering på, som ikke ble levert, ikke nå i skrivende stund er på vei tilbake til der jeg bestilte den. Jeg har ikke energi til å ta kontakt for å klage på det. De 800 kronene kunne jeg like gjerne ha tørket kjempebabyen bak med for å si det sånn. Haha.

Det kan for så vidt være at morgendagens Kristin føler seg bedre. Kanskje er hun uthvilt og klar for å ringe til daglige ledere, utstyrt med Redbull( uten sukker)i bøtter og spann og en ukuelig vilje til å kjempe seg gjennom dagen. Kan hende kommer hun seg gjennom dagen uten å gråte til og med. Jeg ser ikke bort i fra at det er en mulighet. Kanskje kommer kjempebabyen til å bekjempe magesyren også. Jeg håper det. Noen ganger kjenner jeg hvordan pulsen min bare øker og øker og øker.

Jeg har lært meg å ikke få panikk når hjertet slår uregelmessig, som det gjør mye av nå. Jeg forteller meg selv at det er slik det har blitt. I det minste ser det ut til at forkjølelsen, eller hva det nå enn var, har sluppet taket. Jeg har ikke brukt nesespray på sikkert en uke. Jeg lurer litt på hvem av naboene mine som bråker og skriker sånn inne i mellom. Håper ikke det er en psykotisk narkoman. Det holdt med den ene som bodde her i en liten periode. Lurer på hvor det egentlig ble av han, om han ble kastet ut etter at han truet med å banke meg og opphavet på nyttårsaften ( fordi vi hadde brutt oss inn i leiligheten hans og snudd alle listene rundt dørkarmen). Ja, sånn er vi da. En annen mulighet er at gjengen i Oslo som han skyldte penger til kan ha kidnappet han. Hvem vet.

I den siste tiden har jeg jeg hatt to default settinger:Trist, daff , likegyldig og deprimert eller intens og superstressa. Jeg har fått et prosjekt på jobb, en oversettelse, som jeg både gruer meg og gleder meg til å ta fatt på. Det er en veldig seriøs og viktig oppdragsgiver, et nytt program jeg skal bruke( som jeg aldri har brukt før) og overveldende mye informasjon å sette seg inn i, og dette er før jeg i det hele tatt har fått prosjektet. Jeg har ventet hele uka. Det har blitt utsatt. Det er veldig viktig for meg å gjøre det bra. Det er mange involvert, og jeg vil ikke skuffe noen, så jeg går automatisk inn i «crazy mode». Villig til å jobbe meg ihjel. Dette minner meg om da jeg gikk på videregående og hadde som mål å bare ha 5 ere og 6 ere. Noe annet ble sett på som et stort nederlag.

Det var ingen som forlangte dette av meg, kun meg selv. Etter at jeg begynte på Norstat har jeg alltid blitt fortalt at jeg burde være mer ambisiøs:»Hvorfor jobber du der, Kristin. Du er jo sosionom «. Du kunne tjent mye bedre om du hadde brukt utdannelsen din…. bla bla bla». Til å begynne med følte jeg meg nærmest skamfull. Jeg mumlet eller hvisket hvor jeg jobbet, når noen spurte meg. Lot hva andre mente bety noe, definere hvem jeg er. Jeg vet bedre nå. Hvis jobben min ikke er bra nok for deg, er det faktisk store sjanser for at vi ikke kan være venner. Jeg er så drittlei av selvgode folk som tror de vet hva som er best for andre, til tross for at de selv lever kaotiske, deprimerende liv. Jeg er ikke definert av jobben min eller hvor mye jeg tjener. Jeg er verdifull i meg selv. Kan du ta med deg pengene i graven kanskje? Nei… du kan ikke det.

Men det var egentlig dette jeg skulle skrive. Kall det en liten digresjon. Jeg skulle vel egentlig beskrive stresset jeg har følt på den siste uken. Behovet for å gjøre det bra, leve opp til forventningene. Kanskje har jeg ambisjoner allikevel, i hvert fall når det har å gjøre med oversettelser eller koding av ordskyer. Det engasjerer meg såpass at jeg automatisk går inn i skole-modus. Jeg tror det er bra for meg. I helgen skal jeg, for øvrig, ha fri. I morgen skal kjempebabyen, forhåpentligvis, ta av gipsen og livet blir enklere for alle. Skål for det 🍾

Jeg er så utrolig slapp, snørrete og tett i nesa. Jeg har vært sånn i månedsvis nå. Ingenting ser ut til å hjelpe. Jeg nyser og snørrer og subber rundt som en zombie. Blir svimmel når jeg reiser meg for fort. Det er en merkelig form for forkjølelse synes jeg. Jeg har hverken vondt i halsen eller hoster. Skjønner det bare ikke. Jeg bruker altfor mye nesespray. Det er sikkert ikke bra, men jeg foretrekker å kunne puste. Jeg husker faktisk ikke hvordan det var å ikke være tett eller snørrete. Når jeg sover, hender det at jeg drømmer om nesespray. Jeg føler meg definitivt ikke helt frisk, men ikke skikkelig syk heller.

I går gikk jeg gjennom alle bildene jeg har lagret på den eksterne harddisken min for å finne bilder av Hege til Hege-boka. Det var mange, så det tok tid. Det var koselig å se på dem, men selvfølgelig også trist. Først måtte jeg sortere dem etter år og måned, så måtte jeg velge hvilke som fikk være med i boka. Det var ikke så lett. Ville helst hatt med alle, men det er jo bare et visst antall sider i en slik bok. Jeg bestilte på Japan Photo til meg og mamma. Jeg tok med informasjonen rundt dødsfallet også. Ikke så koselig kanskje, men men.

Hver morgen kjennes det som om hjernen allerede er sliten etter en lang dag. Jeg heller i meg koffein i form av kaffe og energidrikk. Det hjelper til en viss grad, helt til jeg kræsjer igjen. Jeg skulle ha svømt med Lars i dag, men jeg var ikke i form til det. Skulle ha gjort pole med Tammy på søndag, men jeg var så sliten etter helga. Jeg blir sikkert sliten av å tenke på alt jeg burde ha gjort også. Det er en ond sirkel dette her. Nå straks skal jeg sette meg inn i noe jobbgreier i forbindelse med et oversettelsesoppdrag for jobben. Det er omfattende. Jeg både gruer meg og gleder meg. Jeg har gjort unna mating av kjempebabyen og en del husarbeid, så da er det bare å sette i gang. Skulle ønske noen kunne skyte koffein inn i årene mine. Jeg lever i en tåkeverden hvor det er vanskelig å navigere. Jeg glemmer lett, klarer ikke å konsentrere meg. Jeg vil ikke ha det sånn, men jeg vet ikke hvordan jeg skal bryte ut av det.