Det er lenge siden jeg har skrevet nå, lenge siden behovet har meldt seg. Muligens ble jeg inspirert av å binche Bloggerne, muligens er det fordi det alltid har vært terapi for meg å skrive når ting er vanskelig. Muligens begge. Det har vært et vanskelig år. Jeg orker ikke gå inn på alt jeg har blitt utsatt for, men jeg kan jo nevne hva som har skjedd nå nylig. Denne julen. Først og fremst vil jeg si at Lillehammer av en eller annen grunn er helt ræva på å strø. Bedre med brukne ben og skader enn å måtte ut med penger. Forebygging, nei slikt driver vi ikke med. Kanskje er det min feil som har bosatt meg i en by som mer eller mindre består av bakker. Kanskje burde jeg ha forutsett at dette kom til å skje. Moren min, som også er litt som «Bambi på isen» på glatt føre, falt og presterte å ikke brekke bare et håndledd, men begge. Vi leker ikke brukne ben her, tross alt. Det skal gjøres skikkelig.
Hun omtaler seg nå som en kjempebaby, med begge armene i gips. Jeg har fått rollen som sykepleier. Hun sier jeg er flink, men jeg vet nå ikke helt jeg. Det å vaske andres hår, og få ut all såpen, er ikke så lett som man kanskje skulle tro. Det var bedre enn utgangspunktet da. Jeg vet nå litt hvordan det er å ha en baby man må mate, tørke og vaske. Hvis denne babyen hadde vært kjempestor og moren din. Det er ikke så mye grining da, heldigvis. Hun får smertestillende når hun har vondt.
Ca en uke før mamma ble en kjempebaby, var vi på Radiumhospitalet for å kanskje eller kanskje ikke, ha et siste farvel med min nære venninne Hege. Hege og cellegift var ikke kompatible. Ja jeg bruker var. Kommer tilbake til det senere. Vi dro inn til Tigerstaden i hui og hast. På toget satt vi bak ei fra Nord Norge som snakket i telefonen fra Lillehammer og nesten helt til Lysaker. Hun snakket ikke lavt. Etterpå kunne jeg ha svart på en quiz om livet hennes. Vi gikk av på Lysaker, fant frem til drosjene og praiet en for å komme fra a-å raskest mulig, og sjokket avgårde inn på det mest nedslitte sykehuset jeg noengang har sett. Moren min lider av en ganske heftig fobi for heiser, noe som innebærer at man må gå trapper. Bra for å få en stram rompe, men slitsomt når noe haster.
Bare for å gjøre vår strabasiøs ferd litt mer spennende, ble det akkurat denne dagen utført vedlikehold i trappene, les:de var stengt. Heldigvis er vedlikeholdsarbeiderne bare mennesker med redsler og følelser de også, så de lot seg overtale til å la oss gå der. Vi hastet oppover, til 8. etasje, og ankom vår destinasjon, nesten. Vi måtte først finne frem til riktig rom. Etter å ha virret litt rundt en stund, fant vi da frem. Der finner vi min venninne liggende med slanger stikkende inn her og der. Et urovekkende syn. Jeg tok meg kraftig sammen for å ikke bryte sammen eller si noe upassende. Hva sier man liksom i en slik situasjon? Jeg klarte å ha en relativt fornuftig samtale med ektemannen, søsteren hans og etterhvert Heges søster og mor. De ankom ikke lenge etter oss. Det hele var så uvirkelig.
Praten gikk , og etterhvert ble Hege våken nok til å bidra i samtalen hun også. «Er dere her fordi jeg skal dø», spurte hun. Jeg begynte å le. Upassende, jeg vet. Så sa jeg med intens stemme at vi var der for å levere julegaven, noe som også delvis var sant. Det rare var at jeg etter en stund klarte å slappe litt mer av. Hun var jo Hege tross alt. Jeg kom med gamle fyllehistorier om den gangen jeg våknet opp med en knust gullfiskbolle. Lurer fremdeles på hvordan det skjedde, eller da Hege og jeg pusset opp badet mitt. Det ble sent før vi kom oss tilbake til Lillehammer. Jeg hadde ikke lyst til å dra, mye fordi noe inni meg fortalte meg at dette var siste gangen jeg ville se henne. Det skulle vise seg at jeg fikk rett i det. Ikke så mange dagene etterpå, ringte Anders med den forferdelig vonde beskjeden om at Hege ikke lenger finnes. Hun gikk ut av tiden den 19. desember klokken 09.00 ( tror det var det han sa) av hjertestans. Jeg kunne ikke fatte det. Fatter det fremdeles ikke. Hvor er hun hen nå? Hvordan skal vi andre klare oss uten henne? Da vi besøkte henne sa hun at hun kunne jo ikke dø, fordi da måtte Anders på Tinder. Vi måtte le. Det er så typisk herlig Hegehumor. Hun var sånn, Hege. Galgenhumor. At man skal miste en jevnaldrende venninne, en veldig god en, i så ung alder, er bare ikke riktig. Kanskje hun var for god for denne verden. Man sier jo gjerne at de virkelig gode menneskene går først. Kanskje er det noe i det. I såfall har jeg tenkt å være litt slem. Hege… jeg savner deg sånn. Jeg tar meg selv i å sende snapper til deg. Jeg klarer ikke slette Facebookprofilen din. Jeg ser på bilder av deg og takker gudene ( hvis det finnes noen?) For at du rakk å se venninnetatoveringen jeg tok.
Livet i en boble 