Monthly Archives: januar 2024

Jeg trodde jeg følte meg bedre, hadde mer energi og glede. Jeg tok feil. Jeg har helt mistet oversikten over når jeg jobber, prosjektet som skulle ha kommet før helgen har blitt utsatt og utsatt. Jeg er utslitt allerede før jeg har fått det. Samme hvor mye jeg prøver, klarer jeg ikke å gjøre det mine nærmeste forventer av meg, eller det jeg tror de forventer av meg. Det blir feil uansett. Jeg tror folk forventer at jeg skal være ferdig med å sørge ettersom jeg har sørget over Hege siden før hun døde. Det har gått bedre inne i mellom, men så er jeg tilbake igjen i mørket da, uten nattlampe.

Det hadde vært bedre om kjempebabyen ikke hadde hatt så mye vondt i magen, magesyre og sporadiske oppkastsjauer. Det hadde vært bedre om jeg ikke hadde blitt trigget av andre som er syke/døende rundt meg. Det hadde vært bedre om det ikke hadde vært vinter og glatt. Det hadde vært bedre om en pakke jeg bestilte hjemlevering på, som ikke ble levert, ikke nå i skrivende stund er på vei tilbake til der jeg bestilte den. Jeg har ikke energi til å ta kontakt for å klage på det. De 800 kronene kunne jeg like gjerne ha tørket kjempebabyen bak med for å si det sånn. Haha.

Det kan for så vidt være at morgendagens Kristin føler seg bedre. Kanskje er hun uthvilt og klar for å ringe til daglige ledere, utstyrt med Redbull( uten sukker)i bøtter og spann og en ukuelig vilje til å kjempe seg gjennom dagen. Kan hende kommer hun seg gjennom dagen uten å gråte til og med. Jeg ser ikke bort i fra at det er en mulighet. Kanskje kommer kjempebabyen til å bekjempe magesyren også. Jeg håper det. Noen ganger kjenner jeg hvordan pulsen min bare øker og øker og øker.

Jeg har lært meg å ikke få panikk når hjertet slår uregelmessig, som det gjør mye av nå. Jeg forteller meg selv at det er slik det har blitt. I det minste ser det ut til at forkjølelsen, eller hva det nå enn var, har sluppet taket. Jeg har ikke brukt nesespray på sikkert en uke. Jeg lurer litt på hvem av naboene mine som bråker og skriker sånn inne i mellom. Håper ikke det er en psykotisk narkoman. Det holdt med den ene som bodde her i en liten periode. Lurer på hvor det egentlig ble av han, om han ble kastet ut etter at han truet med å banke meg og opphavet på nyttårsaften ( fordi vi hadde brutt oss inn i leiligheten hans og snudd alle listene rundt dørkarmen). Ja, sånn er vi da. En annen mulighet er at gjengen i Oslo som han skyldte penger til kan ha kidnappet han. Hvem vet.

I den siste tiden har jeg jeg hatt to default settinger:Trist, daff , likegyldig og deprimert eller intens og superstressa. Jeg har fått et prosjekt på jobb, en oversettelse, som jeg både gruer meg og gleder meg til å ta fatt på. Det er en veldig seriøs og viktig oppdragsgiver, et nytt program jeg skal bruke( som jeg aldri har brukt før) og overveldende mye informasjon å sette seg inn i, og dette er før jeg i det hele tatt har fått prosjektet. Jeg har ventet hele uka. Det har blitt utsatt. Det er veldig viktig for meg å gjøre det bra. Det er mange involvert, og jeg vil ikke skuffe noen, så jeg går automatisk inn i «crazy mode». Villig til å jobbe meg ihjel. Dette minner meg om da jeg gikk på videregående og hadde som mål å bare ha 5 ere og 6 ere. Noe annet ble sett på som et stort nederlag.

Det var ingen som forlangte dette av meg, kun meg selv. Etter at jeg begynte på Norstat har jeg alltid blitt fortalt at jeg burde være mer ambisiøs:»Hvorfor jobber du der, Kristin. Du er jo sosionom «. Du kunne tjent mye bedre om du hadde brukt utdannelsen din…. bla bla bla». Til å begynne med følte jeg meg nærmest skamfull. Jeg mumlet eller hvisket hvor jeg jobbet, når noen spurte meg. Lot hva andre mente bety noe, definere hvem jeg er. Jeg vet bedre nå. Hvis jobben min ikke er bra nok for deg, er det faktisk store sjanser for at vi ikke kan være venner. Jeg er så drittlei av selvgode folk som tror de vet hva som er best for andre, til tross for at de selv lever kaotiske, deprimerende liv. Jeg er ikke definert av jobben min eller hvor mye jeg tjener. Jeg er verdifull i meg selv. Kan du ta med deg pengene i graven kanskje? Nei… du kan ikke det.

Men det var egentlig dette jeg skulle skrive. Kall det en liten digresjon. Jeg skulle vel egentlig beskrive stresset jeg har følt på den siste uken. Behovet for å gjøre det bra, leve opp til forventningene. Kanskje har jeg ambisjoner allikevel, i hvert fall når det har å gjøre med oversettelser eller koding av ordskyer. Det engasjerer meg såpass at jeg automatisk går inn i skole-modus. Jeg tror det er bra for meg. I helgen skal jeg, for øvrig, ha fri. I morgen skal kjempebabyen, forhåpentligvis, ta av gipsen og livet blir enklere for alle. Skål for det 🍾

Jeg er så utrolig slapp, snørrete og tett i nesa. Jeg har vært sånn i månedsvis nå. Ingenting ser ut til å hjelpe. Jeg nyser og snørrer og subber rundt som en zombie. Blir svimmel når jeg reiser meg for fort. Det er en merkelig form for forkjølelse synes jeg. Jeg har hverken vondt i halsen eller hoster. Skjønner det bare ikke. Jeg bruker altfor mye nesespray. Det er sikkert ikke bra, men jeg foretrekker å kunne puste. Jeg husker faktisk ikke hvordan det var å ikke være tett eller snørrete. Når jeg sover, hender det at jeg drømmer om nesespray. Jeg føler meg definitivt ikke helt frisk, men ikke skikkelig syk heller.

I går gikk jeg gjennom alle bildene jeg har lagret på den eksterne harddisken min for å finne bilder av Hege til Hege-boka. Det var mange, så det tok tid. Det var koselig å se på dem, men selvfølgelig også trist. Først måtte jeg sortere dem etter år og måned, så måtte jeg velge hvilke som fikk være med i boka. Det var ikke så lett. Ville helst hatt med alle, men det er jo bare et visst antall sider i en slik bok. Jeg bestilte på Japan Photo til meg og mamma. Jeg tok med informasjonen rundt dødsfallet også. Ikke så koselig kanskje, men men.

Hver morgen kjennes det som om hjernen allerede er sliten etter en lang dag. Jeg heller i meg koffein i form av kaffe og energidrikk. Det hjelper til en viss grad, helt til jeg kræsjer igjen. Jeg skulle ha svømt med Lars i dag, men jeg var ikke i form til det. Skulle ha gjort pole med Tammy på søndag, men jeg var så sliten etter helga. Jeg blir sikkert sliten av å tenke på alt jeg burde ha gjort også. Det er en ond sirkel dette her. Nå straks skal jeg sette meg inn i noe jobbgreier i forbindelse med et oversettelsesoppdrag for jobben. Det er omfattende. Jeg både gruer meg og gleder meg. Jeg har gjort unna mating av kjempebabyen og en del husarbeid, så da er det bare å sette i gang. Skulle ønske noen kunne skyte koffein inn i årene mine. Jeg lever i en tåkeverden hvor det er vanskelig å navigere. Jeg glemmer lett, klarer ikke å konsentrere meg. Jeg vil ikke ha det sånn, men jeg vet ikke hvordan jeg skal bryte ut av det.

Temperaturen kryper godt under 0, ja nærmere -18 til -25. Jeg er glad for at jeg ikke er en uteligger. Noe å være takknemlig for. Fredagen var en veldig vond dag. Snille Lars trosset Sibirkulde og tok toget med meg for å ta et siste farvel med Hege. Jeg hadde ikke sovet mye, så jeg satt på toget i en halvdøs. Med oss hadde vi en hund, Lulu. Hun tilhører søsteren til Lars. Han hadde passet henne siden første juledag, tror jeg det var. Det var koselig å reise med en liten hund, særlig en som er så søt og glad i mennesker som Lulu.

Vi tok en Bolt fra Skøyen stasjon til søsteren. Fikk avlevert Lulu, trist, drakk en kopp kaffe og spiste herlige frørundstykker som Lina hadde bakt, og Boltet videre til Vestre Gravlund, Nye Kapell. Der møtte vi andre som skulle samme triste ærend. Vi benket oss inne i kapellet og jeg gjorde meg klar for det som skulle komme. Stikkord:»tårer, tårer og mer tårer. Begravelser er alltid triste. Jeg blir alltid veldig påvirka av den triste musikken og selvfølgelig det faktum at noen jeg har vært glad i er død. Det var definitivt trist musikk. Allerede der startet tåreflommen. Jeg hadde egentlig lyst til å gråte høyt, men det var ingen andre som gjorde det. Elin og Lars satt ved siden av meg på hver sin side, også de preget av stundens alvor.

Jeg så meg rundt, og folk hadde vært flinke til å ta på seg glade farger. Hege hadde vært fornøyd. Kista lå inne i en glassmonter. Den var hvit og dekket av masse blomster. Det var så utrolig rart. Moren til Hege, Kjersti, søsteren, og Anders holdt fine minnetaler. Veldig rørende og vakkert. Særlig Anders sine ord satte igang tåreflommen. Kjærligheten mellom de to var så utrolig sterk og ekte. Folk går fra hverandre hele tiden ved det minste tegn på motstand, men de to var virkelig selve definisjonen på, nettopp, ekte kjærlighet. I gode og onde dager. Det var først i begravelsen jeg skjønte hvor utrolig vondt Hege må ha hatt det de siste årene. Hun ville skjerme andre fra det. Når man spurte hvordan det gikk, var svaret alltid at det gikk bra, stort sett i hvert fall. Ved enkelte anledninger innrømmet hun at det var skikkelig tungt og tøft. Hege ville ha «Ku i tunnelen » med Knutsen og Ludvigsen i begravelsen. En hevn fra graven som Anders spøkefullt sa. Jeg måtte le da jeg så at den var i programmet. Husker de sang på den av og til. Det var en verdig og vakker begravelse. Det har vel mer og mer gått opp for meg at hun faktisk er borte, noe som fører til en underliggende følelse av konstant tristhet.

Etter bisettelsen tok Lars og jeg, i følge med mange andre, t-banen til Jernbanetorget. Vel, de andre gikk av før, men vi skulle spise på Los Tacos før ferden gikk videre til Lillehammer. Vi var invitert på indisk restaurant, men det ville ha blitt for sent. Kunne ikke la kjempebabyen sulte ihjel heller. Maten var rett og slett fantastisk. Man skulle tro at jeg ikke hadde matlyst, men det hadde jeg, merkelig nok. Etter to øl og en nachobowl, følte jeg meg mer som meg selv. De burde hatt Los Tacos på Lillehammer. Toget hjem var stappfult, men vi kapret oss noen klappseter, og flyttet oss da det gikk noen av. Turen hjem gikk også i en døs, trøtte som vi var. Plutselig var vi hjemme igjen. Kjempebabyen ble veldig glad da jeg var tilbake. Jeg var letta over å ha kommet meg gjennom dagen, til tross for intens kulde, tett nese og det jeg antar er utbrenthet/depresjon. Det var bare noe jeg måtte gjennom. Hadde angret veldig om jeg ikke hadde vært der.

Da er jeg på plass hos frisøren for å få blått underhår og sølvgrått overhår til den nette pris av 800 kroner. Jeg ble veldig fornøyd forrige gang, så jeg gjentar suksessen. Det passer fint at jeg fikk time dagen før bisettelsen. Da ser jeg i det minste fin ut på håret. Jeg ser sliten ut ellers veit jeg. Blek og dratt. Det hjelper ikke på at det er vinter. Jeg er alltid så blek da. Ellers går det veldig opp og ned. Jeg veksler mellom irritasjon, tristhet og likegyldighet. Jeg er en fryd å være sammen med 🤣🙈. Jeg synes synd på mamma og Glenn, særlig mamma. For å ikke bli helt sprø, fargelegger jeg som en gal mens jeg bincher krim. Vi har sett alt av Miss Marple, så nå går det i Cold Case. Dystre greier. Mamma synes det er litt i mørkeste laget, men jeg synes det passer ypperlig. Føler ikke det er så stor forskjell fra nyhetene.

I morgen blir en tung dag. Gruer meg. Lars er med meg, heldigvis. Kjempebabyen blir alene i en del timer, men det er sånn det må bli i morgen. På en måte er det litt som å ha en valp. Jeg slipper å gå tur med henne da. Det går rette veien, heldigvis. Beinbrudd gror tross alt. I tillegg til intens fargelegging, har jeg laget en del julekort til neste jul. Det er veldig beroligende å skape noe. Etter frisøren skal jeg innom Tilbords for å bytte en gave. Jeg fikk isbitbrett i kalendergave fra jobben. Jeg har ikke fryser, vel teknisk sett har jeg en, men den er ikke i bruk. De har helt sikkert mye fin julepynt til nedsatt pris nå etter jul, så da bytter jeg inn i noe jeg kan henge på treet. Jeg klarer ikke slutte å fylle på det treet. Jeg ønsker meg et skikkelig Disney-juletre. Andre tar ned pynten, og jeg oppgraderer. Jeg må innom Kiwi for å handle også. Har fått handleliste og greier. Blir nok tungt å bære, men jeg får se på det som trening. I dag skal jeg ikke kjefte på noen. Det er i hvert fall planen. Skjerpings Kristin. Ikke vær en ustabil gærning.

Kjolen ble tilgjengelig igjen, så jeg har kjøpt den. Den kom i går, og passet. Den kunne faktisk ha vært mindre, selv om det var størrelse S. Jeg klarer ikke helt å forholde meg til det faktum at jeg faktisk skal oppleve å måtte si farvel til venninna mi. Det er så vondt å tenke på, så jeg har dyttet det vekk. Jeg må etterhvert ta tak i ting. Forberede meg mentalt på bisettelsen, som er den 05. januar, på Vestre Gravlund i Oslo. Jeg har bestilt meg frisørtime til den 04. På tide å freshe opp håret litt med litt mer blått. Hege ville likt det. Hun elsket å eksperimentere med farger hos frisøren. Vi var like sånn, hun og jeg.

Jeg har en måned på meg til å lagre alle bilder jeg vil ha fra Instagram og Facebook før det blir slettet. Etterhvert lager jeg nok en minnebok med bilder av Hege og meg, vennskapet vårt gjennom alle år. Mamma vil også ha en. Hun så litt på Hege som en datter nummer 2. Det er både vondt og fint å se på bilder av oss. Det er nå snart 3 uker siden mamma ble en kjempebaby. Det er frustrerende, men vi ler av situasjonen også innimellom. Jeg er ikke den ideelle helse/omsorgsarbeider veit jeg. Hege, som jo også var sosionom, jobbet i bolig før helsa satte en stopper for det. Hun var flink. Jeg drømte om henne i natt. At hun og Anders satt i et hjørne, og at en annen Hege var der også. Jeg sa til sistnevnte at hun jo var død. Hun svarte:»Huffda, det var jo dumt». Drømmer er rare.