Kjolen ble tilgjengelig igjen, så jeg har kjøpt den. Den kom i går, og passet. Den kunne faktisk ha vært mindre, selv om det var størrelse S. Jeg klarer ikke helt å forholde meg til det faktum at jeg faktisk skal oppleve å måtte si farvel til venninna mi. Det er så vondt å tenke på, så jeg har dyttet det vekk. Jeg må etterhvert ta tak i ting. Forberede meg mentalt på bisettelsen, som er den 05. januar, på Vestre Gravlund i Oslo. Jeg har bestilt meg frisørtime til den 04. På tide å freshe opp håret litt med litt mer blått. Hege ville likt det. Hun elsket å eksperimentere med farger hos frisøren. Vi var like sånn, hun og jeg.
Jeg har en måned på meg til å lagre alle bilder jeg vil ha fra Instagram og Facebook før det blir slettet. Etterhvert lager jeg nok en minnebok med bilder av Hege og meg, vennskapet vårt gjennom alle år. Mamma vil også ha en. Hun så litt på Hege som en datter nummer 2. Det er både vondt og fint å se på bilder av oss. Det er nå snart 3 uker siden mamma ble en kjempebaby. Det er frustrerende, men vi ler av situasjonen også innimellom. Jeg er ikke den ideelle helse/omsorgsarbeider veit jeg. Hege, som jo også var sosionom, jobbet i bolig før helsa satte en stopper for det. Hun var flink. Jeg drømte om henne i natt. At hun og Anders satt i et hjørne, og at en annen Hege var der også. Jeg sa til sistnevnte at hun jo var død. Hun svarte:»Huffda, det var jo dumt». Drømmer er rare.
Livet i en boble 