Kaldt

Temperaturen kryper godt under 0, ja nærmere -18 til -25. Jeg er glad for at jeg ikke er en uteligger. Noe å være takknemlig for. Fredagen var en veldig vond dag. Snille Lars trosset Sibirkulde og tok toget med meg for å ta et siste farvel med Hege. Jeg hadde ikke sovet mye, så jeg satt på toget i en halvdøs. Med oss hadde vi en hund, Lulu. Hun tilhører søsteren til Lars. Han hadde passet henne siden første juledag, tror jeg det var. Det var koselig å reise med en liten hund, særlig en som er så søt og glad i mennesker som Lulu.

Vi tok en Bolt fra Skøyen stasjon til søsteren. Fikk avlevert Lulu, trist, drakk en kopp kaffe og spiste herlige frørundstykker som Lina hadde bakt, og Boltet videre til Vestre Gravlund, Nye Kapell. Der møtte vi andre som skulle samme triste ærend. Vi benket oss inne i kapellet og jeg gjorde meg klar for det som skulle komme. Stikkord:»tårer, tårer og mer tårer. Begravelser er alltid triste. Jeg blir alltid veldig påvirka av den triste musikken og selvfølgelig det faktum at noen jeg har vært glad i er død. Det var definitivt trist musikk. Allerede der startet tåreflommen. Jeg hadde egentlig lyst til å gråte høyt, men det var ingen andre som gjorde det. Elin og Lars satt ved siden av meg på hver sin side, også de preget av stundens alvor.

Jeg så meg rundt, og folk hadde vært flinke til å ta på seg glade farger. Hege hadde vært fornøyd. Kista lå inne i en glassmonter. Den var hvit og dekket av masse blomster. Det var så utrolig rart. Moren til Hege, Kjersti, søsteren, og Anders holdt fine minnetaler. Veldig rørende og vakkert. Særlig Anders sine ord satte igang tåreflommen. Kjærligheten mellom de to var så utrolig sterk og ekte. Folk går fra hverandre hele tiden ved det minste tegn på motstand, men de to var virkelig selve definisjonen på, nettopp, ekte kjærlighet. I gode og onde dager. Det var først i begravelsen jeg skjønte hvor utrolig vondt Hege må ha hatt det de siste årene. Hun ville skjerme andre fra det. Når man spurte hvordan det gikk, var svaret alltid at det gikk bra, stort sett i hvert fall. Ved enkelte anledninger innrømmet hun at det var skikkelig tungt og tøft. Hege ville ha «Ku i tunnelen » med Knutsen og Ludvigsen i begravelsen. En hevn fra graven som Anders spøkefullt sa. Jeg måtte le da jeg så at den var i programmet. Husker de sang på den av og til. Det var en verdig og vakker begravelse. Det har vel mer og mer gått opp for meg at hun faktisk er borte, noe som fører til en underliggende følelse av konstant tristhet.

Etter bisettelsen tok Lars og jeg, i følge med mange andre, t-banen til Jernbanetorget. Vel, de andre gikk av før, men vi skulle spise på Los Tacos før ferden gikk videre til Lillehammer. Vi var invitert på indisk restaurant, men det ville ha blitt for sent. Kunne ikke la kjempebabyen sulte ihjel heller. Maten var rett og slett fantastisk. Man skulle tro at jeg ikke hadde matlyst, men det hadde jeg, merkelig nok. Etter to øl og en nachobowl, følte jeg meg mer som meg selv. De burde hatt Los Tacos på Lillehammer. Toget hjem var stappfult, men vi kapret oss noen klappseter, og flyttet oss da det gikk noen av. Turen hjem gikk også i en døs, trøtte som vi var. Plutselig var vi hjemme igjen. Kjempebabyen ble veldig glad da jeg var tilbake. Jeg var letta over å ha kommet meg gjennom dagen, til tross for intens kulde, tett nese og det jeg antar er utbrenthet/depresjon. Det var bare noe jeg måtte gjennom. Hadde angret veldig om jeg ikke hadde vært der.