Unødvendig stressing

I den siste tiden har jeg jeg hatt to default settinger:Trist, daff , likegyldig og deprimert eller intens og superstressa. Jeg har fått et prosjekt på jobb, en oversettelse, som jeg både gruer meg og gleder meg til å ta fatt på. Det er en veldig seriøs og viktig oppdragsgiver, et nytt program jeg skal bruke( som jeg aldri har brukt før) og overveldende mye informasjon å sette seg inn i, og dette er før jeg i det hele tatt har fått prosjektet. Jeg har ventet hele uka. Det har blitt utsatt. Det er veldig viktig for meg å gjøre det bra. Det er mange involvert, og jeg vil ikke skuffe noen, så jeg går automatisk inn i «crazy mode». Villig til å jobbe meg ihjel. Dette minner meg om da jeg gikk på videregående og hadde som mål å bare ha 5 ere og 6 ere. Noe annet ble sett på som et stort nederlag.

Det var ingen som forlangte dette av meg, kun meg selv. Etter at jeg begynte på Norstat har jeg alltid blitt fortalt at jeg burde være mer ambisiøs:»Hvorfor jobber du der, Kristin. Du er jo sosionom «. Du kunne tjent mye bedre om du hadde brukt utdannelsen din…. bla bla bla». Til å begynne med følte jeg meg nærmest skamfull. Jeg mumlet eller hvisket hvor jeg jobbet, når noen spurte meg. Lot hva andre mente bety noe, definere hvem jeg er. Jeg vet bedre nå. Hvis jobben min ikke er bra nok for deg, er det faktisk store sjanser for at vi ikke kan være venner. Jeg er så drittlei av selvgode folk som tror de vet hva som er best for andre, til tross for at de selv lever kaotiske, deprimerende liv. Jeg er ikke definert av jobben min eller hvor mye jeg tjener. Jeg er verdifull i meg selv. Kan du ta med deg pengene i graven kanskje? Nei… du kan ikke det.

Men det var egentlig dette jeg skulle skrive. Kall det en liten digresjon. Jeg skulle vel egentlig beskrive stresset jeg har følt på den siste uken. Behovet for å gjøre det bra, leve opp til forventningene. Kanskje har jeg ambisjoner allikevel, i hvert fall når det har å gjøre med oversettelser eller koding av ordskyer. Det engasjerer meg såpass at jeg automatisk går inn i skole-modus. Jeg tror det er bra for meg. I helgen skal jeg, for øvrig, ha fri. I morgen skal kjempebabyen, forhåpentligvis, ta av gipsen og livet blir enklere for alle. Skål for det 🍾