Monthly Archives: februar 2024

Du vet når du er i en læringsprosess og du hater deg selv fordi du ikke forsto det med en gang? Når du tenker at dette er innlysende, alle hadde forstått det, og du bare fatter ikke hvorfor du ikke gjorde det. Hvordan det er mulig å være så utrolig dum. Vel… det vet jeg. Prosjektet nærmer seg en slags slutt. Jeg har fått mer materiale som skal fikses på. Sendte det avgårde, fikk det i retur. Dette og dette må endres på, og det må det jo også. Jeg fikk det sent på dagen, etter å ha gjort masse annet.  Hadde kort frist. Lot meg stresse. Det blir sjelden bra når man stresser. Jeg gjør slurvefeil. Litt sånn:»Hva drev jeg egentlig med her»? Jeg vet ikke. Da jeg følte jeg hadde fått en viss kontroll, kom det mer som måtte gjøres, forberedes til en slags samtale/gjennomgang digitalt med de andre som er involvert.  Alt foregår på engelsk, blir tatt opp, og jeg er forventet å legge frem en del punkter. Hvorfor valgte jeg å oversette slik jeg gjorde osv. Den andre oversetteren har valgt en mer muntlig form. Det ser ut til at den som har satt oversettelsene våre sammen, også foretrekker det. Jeg kan av og til kaste rundt meg med svulstige ord og uttrykk. Litt mer formelt skriftlig språk. Har alltid gjort, kommer sannsynlig alltid til å gjøre.

Det verste er at jeg faktisk opprinnelig hadde mye av det samme som den andre oversetteren hadde, men så endret jeg det av en eller annen uforståelig grunn. Jeg har vært forvirra når det gjelder hva som er trend-oversettelse og ikke,hvilke terminologi vi skal forholde oss til. Det er kanskje ikke så rart, ettersom det ikke har vært samsvar mellom OmegaT og de filene i xl som beskriver hva som er trend, hva som er ny oversettelse og hva som er delvis oversatt fra før. Hvor mye jeg kan endre, og hvor, har vært litt uklart for meg. Noen steder har jeg brukt et ord fordi jeg har trodd det har vært en trend- oversettelse, men så er det ikke det allikevel, og jeg kunne ha brukt mitt opprinnelig forslag.  Et mye bedre et, for øvrig.  Så, i dag må jeg fikse på dokumentene og sende inn, i tillegg til å gå gjennom alt jeg har oversatt, sammenligne det med den andre sin oversettelse, og skrive kommentarer.

Noen steder har jeg rett og slett gjort dumme slurvefeil.  Ment å endre noe, men ikke gjort det osv, men på slutten, etter utallige timer med intens jobbing, klarte jeg ikke se på oversettelsen mer. Jeg ble rett og slett fysisk uvel, så jeg sendte den inn og håpet på det beste.  Den kritiske stemmen i hodet mitt forteller meg at jeg burde skamme meg. At jeg burde ha brukt enda mere tid. Jeg hadde sannsynlig kunnet rette opp i noen feil, men nå er det for sent.  Jeg skal gjennom 800 segmenter, og jeg har kun vært gjennom 300. Begynte på det etter en lang dag på jobb, ettersom jeg ikke fikk det før. Jeg måtte gjøre det slik ettersom det var såpass mye som skulle forberedes før dette møtet på fredag.

Jeg har ikke spist siden 16.30 i går, før jeg dro på stretching.  Jeg har ikke klart å spise. Er for stressa. På den positive siden går jeg jo ned i vekt. Hvem vet, etter fredagen, hvis dette fortsetter, veier jeg sikkert 62 kg. Aldri så gæli, eller hva? Fordelen med å være i totalt stress-modus er at jeg kaster meg inn i treningen med alt jeg har.  Fysisk smerte er tross alt mye bedre enn slik jeg har det inne i meg.  Noe å fokusere på. Jeg pusha meg mye i går. Vi hadde partnerstretching, og jeg fikk Sigrid til å tvinge meg ned mer enn jeg hadde gjort om ting hadde vært på stell.  «Mer smerte, mer!!! » Jeg har godt av stretching.  Jeg er i utgangspunktet ganske stiv. Både Maya og min tidligere fysioterapeut hadde vært fornøyde med innsatsen for å si det sånn. Jeg tenkte på hvor mye heller jeg ville bli tøyd i ulike retninger, til tross for at det var så vondt at jeg faktisk kastet litt opp i munnen min, enn det jeg skal gjøre på fredag. 

Det har skjedd ting i saken min. Politiet hadde et avhør med mamma ( det hadde de tydeligvis glemt å gjøre), så etter at saken skulle videre til jurister og påtalemyndighetene, måtte den tilbake igjen til etterforskerne. Oops. Det har tatt så lang tid fordi de har måtte vente på analyseresultater fra Oslo, og fordi de har måttet samarbeide med et annet politidistrikt.  Sånn er det når den som forgriper seg på deg ikke bor i Lillehammer.  Jeg vet ikke hva jeg ønsker. En del av meg vil at det hele skal bli henlagt.  Da slipper jeg å møte han i en rettsak. Jeg husker jo veldig lite uansett.  Husker ikke hvordan har ser ut engang.  Det straffer seg å være dritings og møte på feil folk.  Bruker mye tid på å victim shame meg selv. Hvordan ble jeg så full, hvorfor lot jeg han følge meg hjem osv. Ikke minst.. hva skjedde egentlig? Vel… det vet jeg jo. Det jeg våknet opp til var jo et mareritt, men hvordan havnet jeg i en slik situasjon. Totalt borte i hodet ved siden av en som kjører på selv om man faktisk ikke er helt ved bevissthet.  Selv om man sier nei. Jeg er glad jeg hadde blåmerker etter hender som holdt meg nede. Jeg vet at slike ting ikke skjer med mindre man ikke vil, og jeg ville jo ikke. Det er veldig vanskelig å vite hva som har skjedd i slike situasjoner hvor begge er fulle. Litt sånn:»He said, she said,» opplegg. Kanskje han ikke skjønte greia. Jeg vet ærlig talt ikke, men han løy om å ha vært her i avhør.  Det betyr enten at han ikke husker det, eller at han vet at det han gjorde var feil. Det styrker uansett saken min. Jeg har vært for full på byen altfor mange ganger, og det har gått bra. Det var bare et tidsspørsmål før det ikke gjorde det. Det er statistikk.

Herregud så støl jeg er. Det er veldig vondt å bevege seg. Jeg har kastet meg inn i treningen men liv og lyst.  Selv om jeg blir kvalm av smerten og anstrengelsene under timene, vet jeg at det er bra for meg. Det er dette jeg trenger, til tross for at jeg nærmest er krøpling i noen dager etterpå. Slik er det når man ikke egentlig har trent på 3 måneder. Det blir bedre når jeg får trent meg opp igjen. Selv om man i utgangspunktet har lyst til å daffe på sofaen som en potet som spiser poteter, eller en veldig usunn versjon av dem, så er bare å slepe seg ut i bitende kulde for å pushe fiskebolle-kroppen  inn i en mer muskuløs versjon, fortrinnsvis også en med mindre fett. Tammy har vært innom noen ganger i løpet av min daffe, treningsløse periode.  Jeg har gjort noen triks, og hen har tatt bilder.  Jeg er glad jeg har gjort et forsøk på å holde pole litt ved like. Det hadde nok vært enda verre nå om jeg ikke hadde gjort det. Jeg har hatt noen glimt av mestring.

Jeg prøver å ikke obsesse altfor mye over at jeg ikke veier 62 kg lenger, men 64/65. Jeg har fremdeles som mål å gå ned, men jeg tror jeg blir nødt til å ta det over en lang periode.  Trene mest mulig;både pole og svømming, spise sunt, kutte ned på alkoholen ( mye tomme kalorier der) og generelt prøve å være aktiv. Akkurat nå frister det veldig lite å være aktiv, med tanke på at det å gå ned en trapp eller bakke, er grusomt.  Under exotic-timen, øvde vi på å stå på tærne inne i de høye poleskoene.  Liksom lene seg frem på tærne, men ha helt rette bein. Muskler jeg ikke visste jeg hadde, ble brukt. Stølheten etter stretchingtimen har gitt seg, men den etter exotic, kjenner jeg veldig godt 💪😅.

I natt drømte jeg om Hege, om hvor mye jeg savner henne. Jeg drømte for så vidt også at jeg kunne styre måker og at jeg av uforklarlige årsaker ikke klarte å kle på meg ordentlig. Det var alt i alt merkelige segmenter av drømmer. Mamma mener at jeg ikke skal snakke noe særlig om Hege og sorgen min, at folk blir lei. At de har nok med sine egne greier. Så da gjør jeg ikke det. Hver gang jeg føler at jeg har fått det litt på avstand, skjer det noe som minner meg på det igjen, som å møte en av eksene hennes på byen. Han behandlet henne ikke egentlig særlig bra da de var sammen, et faktum som han er pinlig klar over nå. Han sa han skulle ønske han hadde visst bedre da. At hun var det beste mennesket noen kunne være sammen med. Det har han naturligvis helt rett i. Han hadde bare visst det en uke, og selv om jeg skjønner at han hadde behov for å snakke om det, kjente jeg også at jeg ikke orket å være på Felix , være omgitt av enda mer sorg. Så jeg klarte å rive meg løs og dra et annet sted, mye takket være hun jeg var på byen sammen med.

Jeg var jo ute for å ha det gøy, ikke for å bli dratt ned i et sort hull igjen. Nylig døde en av mammas veldig gamle tanter, og da snakker jeg type her om dagen nylig. Hun hadde levd et langt liv, ble 102 eller noe der omkring, men det er allikevel litt stressende med telefonsamtaler frem og tilbake om kranser og begravelse. Triste ting skjer hele tiden, og det er vanskelig å ikke bry seg. Jeg er, som kjent, ikke særlig glad i forandringer. I det siste har det vært fryktelig mye av det. Heges dødsfall, mammas brukne armer, nye glatte stenger på pole og nå i går ble det innført nye regler for panelverving på jobb. Fryktelig ubehagelig. Jeg frykter at jeg må venne meg til å grue meg til å dra på jobb. Venner meg til å være ukomfortabel hele tiden. Prøve å fortelle meg selv at jeg har det bra, at dette er bedre enn å bli torturert eller å leve i et krigsherjet område. Ha bilder av sultofre rundt meg, slik at skjønner hvor heldig jeg er.

Jeg burde sikkert ta kontakt med noen på Familiens Hus, snakke om hvor vanskelig jeg har det akkurat nå, men det gir meg også høy puls og angst, så jeg har ikke orket. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, sies det. Det er jo absolutt noe i det, men det kommer an på hvor sårbar man er i utgangspunktet og hvor mye man må takle på en gang. Jeg ble utsatt for noe vanskelig i 2022. Jeg anmeldte det, de har funnet gjerningsmannen, men jeg venter fremdeles på nyheter i saken. Det har gått fryktelig lang tid. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde anmeldt det i utgangspunktet. Jeg gjorde alt riktig, men allikevel føles det som om jeg blir straffet. Kverna maler langsomt, og jeg kommer ikke videre, får ikke lagt det bak meg. Så det er jo også noe jeg burde bearbeide. Jeg vet det. Det er bare det å faktisk gjøre det, ikke bare skyve det under teppet og late som om det ikke har skjedd, slik jeg pleier å gjøre med vanskelige ting.

I går var jeg på første time med stretching etter 3 måneder uten trening. Det var ganske grusomt, som jeg jo også visste at det kom til å bli. Jeg er støl i dag for å si det sånn. Jeg er virkelig i utrolig dårlig form. Jeg har 2 timer pole i dag. Jeg vet at dette er bra for meg, selv om jeg gruer meg til de glatte stengene, til følelsen av å ikke få til det jeg fikk til før. Jeg må vel bare jobbe med grepsstyrke. Det finnes nok av ting man kan klemme på for å trene opp grepet mens man gjør andre ting, ser på tv eller noe. Det er bare det å faktisk gidde å gjøre det, ikke sant.

I skrivende stund har jeg en pause i oversettelses-prosjektet. Jeg fikk det en uke etter at jeg skulle ha fått det. Det var, og er fremdeles, mye nytt å sette seg inn i. Jeg har allerede prestert å gjøre feil, men det var forventet. Alt er veldig logisk når man kan det, ikke like innlysende når man ikke har erfaring med denne måten å jobbe på. De første dagene brukte jeg mye tid på å rive meg selv i håret og banne. Jeg jobbet og jobbet uten stans i en konstant tilstand av panikk. Jeg har heldigvis kommet litt mer inn i det nå, selv om det innebærer å sende mail med det som sikkert er dumme spørsmål, til oppdragsgiver.

På fredag var det åpning av det nye polestudioet til Alexandra. En del av polejentene møttes der får å drikke vin, spise snacks og skravle. Det var veldig koselig. De nye stengene er mye glattere enn de gamle. Jeg kjenner det stresser meg veldig med tanke på grepet, eller snare mangelen på det, og det potensielle fallet. Det eneste som hjelper er å trene opp grepet. Noe å jobbe med der altså. Det vil nok også hjelpe mye å gå ned 3 kg. Mye lettere å løfte seg opp og holde seg der. Kjempebabyen, som nå er mye mindre Kjempebaby etter at gipsen er tatt av, sier at jeg ikke må bekymre meg så mye, at jeg er en eneste stor bekymring. Det er jeg vel også til tider. Jeg får lese litt mer i «The Little Book of Calm» eller noe. Prøve å følge de gode rådene. Anders ga meg den i begravelsen til Hege. Det var en bursdagsgave de ikke hadde rukket å gi meg. Jeg fikk et nydelig kort med kanin på også. Veldig fin gave.

Jeg får vel komme meg inn i OmegaT-bobla igjen. Lese litt mer i instruksene og prøve å forstå hvordan jeg får frem en preview av det jeg har oversatt, kanskje til og med printe det ut for å se om alt har en bra flow og gir mening, særlig med tanke på tags. Det er en del koder i dokumentet som skal legges inn i målteksten. Kildetekst og måltekst skal være identisk. Jeg satte meg inn i hvordan jeg skulle legge inn disse taggene ( som representerer om ordene er uthevet, understreket osv). Det viste seg at jeg også kunne bare copy/paste dem inn i teksten. Det sparte meg for mye tid. En del av teksten er nye spørsmål jeg skal oversette. Det er greit nok, men jeg innså at jeg også måtte gjøre en del endringer på spørsmål som allerede delvis var oversatt. Her var det kommentarer som: «Erstatt det med det, legg til ditt og datt og sist, men ikke minst;»bruk trend oversettelse av dette ordet». Dette var oversettelser i teksten som man ikke skulle gjøre noe med, som satte standarden for resten av teksten.

Kort fortalt; man skulle bruke samme terminologi konsist gjennom teksten. Det er i og for seg innlysende, men det har ikke alltid vært så lett å finne trendordene. Jeg konsentrerte meg jo først og fremst om det som var helt nytt. Etter å ha vært gjennom teksten veldig mange ganger, fant jeg heldigvis ordene. Jeg har ikke funnet ut om det er noen måte å søke opp ord og erstattet dem med andre i OmegaT enda. Jeg har lest en god del instrukser, men jeg kan ikke huske å ha kommet over om det er mulig, og eventuelt hvordan man gjør det. Dagens mission er å finne ut hvordan jeg lager en kildefil, som i siste instans skal pakkes inn til en OMT-fil, og hvordan jeg, som nevnt, får sett undersøkelsen i sin helhet slik den vil se ut for de som skal svare på den. Det er helt sikkert informasjon om det et eller annet sted i instruksjonene. Eventuelt har jeg alltids Google og YouTube. Jeg har allerede sett på noen videoer, men det blir ikke helt riktig ettersom de er av om versjoner av programmet.

Jeg skal også notere meg ned vanskelige ord og setninger og problemer jeg har hatt i oversettelsen i en Excel-fil. Det byr også på hodebry, ettersom det ikke alltid er så lett å forklare hvorfor man valgte å bruke en oversettelse fremfor en annen. Jeg er ganske sikker på at:» Det føles bare riktig» ikke er en godkjent begrunnelse. Det skal være et digitalt justeringsmøte den 16.februar med oppdragsgiver og den andre oversetteren hvor vi skal diskutere hvorfor vi har gjort det vi har gjort, og eventuelle endringer. Til syvende og sist skal våre to oversettelser ( av samme tekst) smeltes sammen til et ferdig produkt, men ikke før det har blitt lest gjennom og pirket på av lingvister osv osv. No preassure. I mitt ikke så altfor, stille sinn undrer jeg på hvorfor de valgte meg. Jeg er jo ikke autorisert oversetter. Lurer på om de andre er det. Ohwel.. needs must. Jeg får vel bare gyve løs på oppgaven og håpe på at jeg finner de svarene jeg trenger. Kind regards

Kristin