Skummelt

I natt drømte jeg om Hege, om hvor mye jeg savner henne. Jeg drømte for så vidt også at jeg kunne styre måker og at jeg av uforklarlige årsaker ikke klarte å kle på meg ordentlig. Det var alt i alt merkelige segmenter av drømmer. Mamma mener at jeg ikke skal snakke noe særlig om Hege og sorgen min, at folk blir lei. At de har nok med sine egne greier. Så da gjør jeg ikke det. Hver gang jeg føler at jeg har fått det litt på avstand, skjer det noe som minner meg på det igjen, som å møte en av eksene hennes på byen. Han behandlet henne ikke egentlig særlig bra da de var sammen, et faktum som han er pinlig klar over nå. Han sa han skulle ønske han hadde visst bedre da. At hun var det beste mennesket noen kunne være sammen med. Det har han naturligvis helt rett i. Han hadde bare visst det en uke, og selv om jeg skjønner at han hadde behov for å snakke om det, kjente jeg også at jeg ikke orket å være på Felix , være omgitt av enda mer sorg. Så jeg klarte å rive meg løs og dra et annet sted, mye takket være hun jeg var på byen sammen med.

Jeg var jo ute for å ha det gøy, ikke for å bli dratt ned i et sort hull igjen. Nylig døde en av mammas veldig gamle tanter, og da snakker jeg type her om dagen nylig. Hun hadde levd et langt liv, ble 102 eller noe der omkring, men det er allikevel litt stressende med telefonsamtaler frem og tilbake om kranser og begravelse. Triste ting skjer hele tiden, og det er vanskelig å ikke bry seg. Jeg er, som kjent, ikke særlig glad i forandringer. I det siste har det vært fryktelig mye av det. Heges dødsfall, mammas brukne armer, nye glatte stenger på pole og nå i går ble det innført nye regler for panelverving på jobb. Fryktelig ubehagelig. Jeg frykter at jeg må venne meg til å grue meg til å dra på jobb. Venner meg til å være ukomfortabel hele tiden. Prøve å fortelle meg selv at jeg har det bra, at dette er bedre enn å bli torturert eller å leve i et krigsherjet område. Ha bilder av sultofre rundt meg, slik at skjønner hvor heldig jeg er.

Jeg burde sikkert ta kontakt med noen på Familiens Hus, snakke om hvor vanskelig jeg har det akkurat nå, men det gir meg også høy puls og angst, så jeg har ikke orket. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, sies det. Det er jo absolutt noe i det, men det kommer an på hvor sårbar man er i utgangspunktet og hvor mye man må takle på en gang. Jeg ble utsatt for noe vanskelig i 2022. Jeg anmeldte det, de har funnet gjerningsmannen, men jeg venter fremdeles på nyheter i saken. Det har gått fryktelig lang tid. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde anmeldt det i utgangspunktet. Jeg gjorde alt riktig, men allikevel føles det som om jeg blir straffet. Kverna maler langsomt, og jeg kommer ikke videre, får ikke lagt det bak meg. Så det er jo også noe jeg burde bearbeide. Jeg vet det. Det er bare det å faktisk gjøre det, ikke bare skyve det under teppet og late som om det ikke har skjedd, slik jeg pleier å gjøre med vanskelige ting.

I går var jeg på første time med stretching etter 3 måneder uten trening. Det var ganske grusomt, som jeg jo også visste at det kom til å bli. Jeg er støl i dag for å si det sånn. Jeg er virkelig i utrolig dårlig form. Jeg har 2 timer pole i dag. Jeg vet at dette er bra for meg, selv om jeg gruer meg til de glatte stengene, til følelsen av å ikke få til det jeg fikk til før. Jeg må vel bare jobbe med grepsstyrke. Det finnes nok av ting man kan klemme på for å trene opp grepet mens man gjør andre ting, ser på tv eller noe. Det er bare det å faktisk gidde å gjøre det, ikke sant.