Nå har jeg fått garderoben din. Plutselig befant jeg meg i et hav av klær. Jeg fortalte Anders at Glenn allerede synes at jeg har «for mye klær». Vi lo godt av det. Hva ville han si når han kom hjem fra jobb og så at sofaen ikke lenger var mulig å sitte i. Spoiler… han tok det fint. Det var både rart og fint å møte Anders i denne settingen. Vi snakket om deg, om morsomme situasjoner og artige ting du sa. Det var koselig og trist. Hvem er vi nå uten deg? Vi var Kristin og Anders&Hege. Nå er det bare Anders og Kristin. Rart. Jeg skal passe på at alle klærne dine får gode hjem. De vil bli båret av meg eller folk jeg kjenner.
Det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg. Så mye sprøtt som hadde underholdt deg og Anders. Fredagen gråt jeg. Vasket og gråt i flere timer. Ikke sånn hyggelig tårer-renner-nedover-kinnene-gråt, åhneidu. Hikstende krampegråt er mer beskrivende. Jeg fikk utløp for alle livets store og små skuffelser. Humøret svinger, i likhet ned energinivået. Jeg kan gå fra bunnløs fortvilelse til å ha det bra og være gira ( som regel etter trening og masse koffein). Forstå det den som kan. Er det utbrenthet, sorg, skuffelse over det elendige sommerværet, en generell følelse av meningsløshet og apati. Hvem vet. Jeg vet i hvert fall ikke. Hvis du hadde spurt meg om hvordan det går, ville jeg ikke kunne svare deg. Det går seg nok til. Eventuelt vil jeg bare godta, og leve med, at livet handler om å gjøre masse ting man egentlig ikke føler for å gjøre, fordi man må, eller fordi andre forventer det. Jeg burde muligens jobbe med egne grenser, men jeg har ingen energi lenger. Jeg vet ikke helt hvem som bestemmer over livet mitt, men det er I hvert fall ikke meg, det kan jeg si deg. I hvert fall ikke alltid.
Livet i en boble 