Jeg har fri i dag, og kan i prinsippet sove mye lenger, men hjernen har besluttet at jeg er våken nå. I hodet mitt spilles det av musikk fra Studio 54 -filmen, etterfulgt av Magic Carpet Ride, en sang jeg helt hadde glemt eksisterte. Jeg måtte legge den til på Spotify. Den er jo kul. 90-tallet og tidlig 2000 hadde mye bra musikk. Det hersker ingen tvil om det. 12.45 skal jeg ta buss til Jorekstad med Sigrid for å svømme. Jeg har ikke vært der på noe som føles som en evighet. Jeg har sagt opp abonnementet mitt hos Actic. Ikke noe poeng å betale månedlig når man ikke er der månedlig, er det vel? Jeg har tross alt mer enn nok utgifter. Det er bedre å betale for de gangene jeg faktisk møter opp. Håper ikke det er altfor mange folk der. På et blunk kan noe som skal føles som mindfullnes bli til «road rage». Ja, jeg kan oppleve det i et tettpakket basseng fullt av mennesker som tar for mye plass. Når det er sagt, er det sikkert folk som irriterer seg over meg også, men de lider i stillhet. Jeg, derimot, flekker omtrent tenner og lage svake knurrelyder.
Jeg har sakte, men sikkert kommet meg i gang igjen med både trening og jobb. Jeg var jo sykemeldt en stund. Det var noe Glenn, legen og undertegnede mente jeg trengte. En liten pause for å hente meg litt inn igjen. Det har vært godt, men jeg ville ikke at dette skulle være en slags betalt ferie hvor jeg ikke tok tak i problemer og utfordringer. Jeg fikk henvisning til DPS for å snakke med noen som kan snu litt om på det negative tankemønsteret jeg har kjørt meg fast i og erstatte den selvkritisk stemmen i hodet mitt med en som faktisk gir ros og er fornøyd med det jeg presterer. Jeg får til mye mer enn det jeg tror, men jeg er veldig flink til å tro at alle andre er flinkere, smartere og generelt mer vellykket. Samfunnet og sosiale medier må ta noe av skylda for at man aldri føler seg bra nok, men mye av det er nok rett og slett meg også. Nå skal det sies at jeg har vært omringet av venner som har påpekt at jeg burde jobbe et sted hvor jeg tjener bedre og får brukt den utdanningen jeg jo faktisk har. De mener det bare godt, men det gir over tid en følelse av å ikke være bra nok. «Hvorfor er du ikke mer ambisiøs, Kristin?» «Du skal vel ikke jobbe på Norstat hele livet?» Vel… jeg er vel ikke spesielt glad i forandringer, hverken på privaten eller i jobbsammenheng, så tanken på å skulle gjøre noe annet, fortoner seg som noe skikkelig skremmende.
Jeg misunner de som alltid har visst hva de vil bli og virkelig brenner for det. De som spretter opp om morgenen og er klare for å redde verden, eller hva det nå enn er de driver med. En indre drivkraft som er mye større enn det å bare overleve økonomisk. Jeg er bare ikke der. Jeg har forresten nesten fått omplassert alle klærne etter Hege. Det har vært litt av en jobb, og ikke minst en stor påkjenning, men jeg ser lyset i enden av tunnellen. Hege hadde nok ikke villet at det å få klærne hennes skulle oppleves så tungt. Det går litt bedre nå, noe som merkelig nok også stresser meg. Det skal jo være vondt å miste en bestevenninne. Jeg har fremdeles ikke hørt noe i saken min. Nå har det snart gått 2 år, saken er ferdig etterforsket, men den befinner seg nok nederst i en eller annen bunke. Jeg får bare smøre meg med tålmodighet og prøve å ikke tenke på hvor stressende en eventuell rettsak ville være, forutsatt at ikke saken blir henlagt da. Jeg er fremdeles veldig ambivalent når det kommer til ønsket utfall. Han fortjener straff, men tanken på å måtte sitte der i en rettsak og fortelle om noe jeg bare husker glimtvis, skremmer vettet av meg. Ingen er ute etter å ta meg, jeg er jo tross alt den fornærmede her, men jeg har sett nok på Special Victims Unit til å vite at det kan komme mange ubehagelige spørsmål. Jeg ville ha skammet meg over at det i det hele tatt er nødvendig å befinne seg i en rettssal. Kanskje jeg hadde besvimt eller kastet opp eller begynt å gråte ukontrollert. Kanskje jeg hadde vært helt likegyldig og distansert meg fra hele situasjonen. Jeg vil egentlig ikke vite det, men jeg vil at fyren skal straffes. Jeg plages til stadighet av tanker om hvordan han oppfattet situasjonen. Var han også så full at han nesten ikke husker? Har han gjort dette før? Er det et større bilde som gjør at det har tatt så lang tid, eller er det bare fordi det som skjedde med meg ikke er viktig nok i den store sammenhengen. Burde de ikke ha henlagt saken tidlig i så fall?
Livet i en boble 