Jeg prøver å gjøre det overskriften indikerer, både i overført betydning og fysisk. Skuldrene mine er ikke naturlig avslappet for å si det sånn, til tross for utallige beskjeder fra trenere, fysioterapeuter og andre. Her om dagen fortalte en drosjesjåfør meg at jeg ikke måtte stresse. Jeg fant ikke bilbelte med en gang og virka sikkert litt stressa. Da kommer det på gebrokkent norsk fra framsetet:»Ikke overtenk» Jeg ble litt satt ut. Kjenner han meg liksom, eller er jeg så gjennomsiktig? Da jeg endelig hadde funnet rett hull (hø, hø, hø), informerte han meg om at han var som meg tidligere. Jeg tenkte at jeg kanskje hadde fått meg en slags taxiguru.
Da jeg var på det som skulle vise seg å være den siste timen hos Rask Psykisk Helsehjelp, fortalte den tross alt hyggelige behandleren meg at katastrofetenkning og bekymringer egentlig var fullstendig bortkastet. Man tror man blir mer forberedt på det som måtte skje, men man blir ikke det. Det er ergo ikke noe poeng i å bruke opp tiden sin på det. Det merkelige var at det faktisk hjalp. Jeg har blitt mye flinkere til å ikke automatisk tenke det verste. En annen ting, er at jeg ikke orker å bry meg like mye om hva andre måtte mene og tenke om hvordan jeg lever livet mitt, eller hva jeg er eller ikke er. Hva så om noen mener at jeg er lat eller at jeg er litt ødelagt. Jeg vet at jeg er periodisk lat, men det er bedre enn å for eksempel være en seriemorder. Jeg er egentlig ganske fornøyd med innsatsen jeg gjør når jeg først har en aktiv periode. Andre folk har uansett stort sett egne motiver for det de sier, enten de er klar over det eller ikke.
Jeg er muligens litt ødelagt også, selv om jeg faktisk ikke føler meg slik akkurat nå. Jeg føler meg faktisk mye bedre enn jeg har gjort på lenge. Jeg bryr meg plutselig om hvordan jeg ser ut, og hårfjerning har blitt viktig igjen. Jeg vet ikke egentlig hvordan det skjedde. Det har nok hjulpet at hjernen min har et prosjekt den er intenst opptatt av. Jeg så en gammel video av meg selv som veide 62 kg, hadde synlige magemuskler og utførte en shouldermount på stanga. Jeg innså at det var et realistisk mål å komme seg dit igjen, så jeg iverksatte umiddelbare tiltak. Jeg bestilte meg først en time hos Sirkulasjonsklinikken i Lillehammer. Exima fungerte ikke, men kanskje fettfjerning ved hjelp av ultralyd fungerer bedre. Det skader i hvert fall ikke å teste det ut. Ja det er dyrt, man trenger opptil flere behandlinger, og kanskje vil jeg ikke merke noen endring i det hele tatt, men det er noe jeg ønsker å gjøre. Jeg ser frem til å gjøre det, så da er det verdt det.
Det neste jeg gjorde, var å bestille meg en matkasse. Spisriktig.no har en lavkarbo-pakke. Jeg får 6 middager levert på døra ( hos Glenn) hver lørdag. De er ferdig porsjonerte og skal varmes i mikro, men kan også varmes i airfryer. Glenn har ikke mikrobølgeovn. Hittil har jeg vært veldig fornøyd med maten. Videre prøver jeg å kutte ned på fest og fyll. Litt «lavkarbovin» ( under 3 gram sukker per liter) er lov fra tid til annen, men jeg har redusert inntaket. Når man skal ned i vekt, er det viktig å drikke mye vann, noe jeg generelt er dårlig til å gjøre, men nå har jeg jo et mål ikke sant. Hver gang man spiser, skal man også fylle på med vann, slik at man blir mettere. Jeg har også bestilt mer pwo og for første gang gått til innkjøp av kreatin. Det blir spennende å se om jeg kommer til å merke noen forskjell. Jeg kommer nok til å gå opp i vann-vekt, men det kan jeg leve med. Så lenge fettprosenten fortsetter å gå ned, er jeg fornøyd.
Jeg har allerede gått ned i fettprosent og opp i muskelmasse. Nå gjelder det å fortsette den gode trenden. I dag blir det svømming med Sigrid etter jobb, i går og mandag var det pole og torsdag er det 2, eventuelt 3 timer med pole. Fredag vet jeg ikke. Kanskje jeg skulle dra en tur på Espern, eller svømme igjen. I forrige uke var jeg med Nora på Spenst på en løpetime, etterfulgt av en time med styrke. Førstnevnte var ganske grusom. Jeg kan ikke skryte av å ha den beste kondisen, ikke den verste heller, men det er definitivt rom for forbedringer. Jeg skrudde riktignok opp stigningen ganske kraftig. Neste gang skal jeg ikke være fullt så ambisiøs.
Nevnte jeg at jeg jobber alle dager også? Jeg trenger masse penger med det forbruket jeg har hatt i det siste. Jeg har enda ikke kommet ordentlig i gang med julegavene, og jeg kom i skade for å bestille meg en tatoveringstime den 10.12. Ny drage og mer farge på en eksisterende tatovering, også en drage for øvrig. Jeg fikk en melding på Helsenorge i går fra fastlegen om å ta kontakt for å booke en time. De hadde fått informasjon fra Rask Psykisk Helsehjelp om at jeg ville ha tilgang på psykolog i privat regi. Man kan få økonomisk støtte via DPS, noe som innebærer at man kun må betale 400 kroner i egenandel. Det er en mulighet når jeg er for frisk for DPS og Rask Psykisk Helsehjelp ikke følte de kunne hjelpe meg. Dette var jo tross alt et kortvarig tilbud og jeg hadde opplevd så mye som grep inn i hverandre osv. Jeg er ikke overrasket. Der og da stresset det meg, men nå føler jeg ikke det samme behovet for å grave i gammelt grums.
Noen ganger er det kanskje best å bare gå videre. Jeg føler at jeg har gitt det for mye oppmerksomhet. Jeg er rett og slett litt ferdig. Jeg har jo sagt til politiet at jeg er interessert i å lese avhør, og at jeg vil vite hvilke bevis de faktisk har. Dette er informasjon jeg føler jeg burde ha fått. Det er sikkert min feil også, som ikke har orket å spørre så mye, men til å være fornærmede i en sak, er jeg skremmende uvitende. På en side er det sikkert lurt å få flere svar, en slags «closure» om du vil. På en annen side, kan jeg ikke tenke meg at det vil være spesielt hyggelig lesning. Kanskje jeg går tilbake til å hate meg selv, gi meg selv skylden for alt som skjedde. Det ville være et skritt i veldig gal retning. Per i dag er jeg egentlig ganske ferdig med hele greia. Javel da, så ble jeg for full og mistet kontrollen over hva som skjedde rundt meg og med meg. Det kan skje alle. Jeg er ferdig med å være et offer, ferdig med victimblaiming og alt det der. No more.
Jeg skal imidlertid ta kontakt med fastlegen og ta den timen. Det kan jo sikkert være en god idé å ha noen samtaler med en psykolog uansett. Finne ut hva jeg vil og har behov for. Blir mye å sjonglere med jobb, trening, naprapat og en eventuell psykolog. For ikke å snakke om at man skal ha tid til kjæreste og venner. Nille har spist litt lite og har hatt utstående øyne med det 3. øyelokket fremme igjen. Vi har gitt smertestillende og dryppet litt. Hun spiser mer nå. Jeg synes øynene ser bedre ut også. Kanskje det er en kronisk greie. Hvem vet. Så lenge hun hopper rundt, spiser og virker frisk er jeg fornøyd 🐇.
Livet i en boble 