Det er ingen tvil om at sommeren er over. Det begynner å bli kaldt når jeg trasker ned til jobb om morgenen. Jeg gruer meg til det kommer snø. Høsten har vært litt tung hittil. Lillehammer Live var jo veldig bra. Bra musikk, god mat og drikke og en generelt herlig stemning. Resten av høsten, hittil, kunne ha vært hyggeligere synes jeg. Nille har spist sin siste pellets og hatt sitt siste hopp. Hun hoppet inn i evigheten for noen uker siden. Det var hjerteskjærende, til tross for at vi jo visste at det kom til å skje. Hun var ganske skrøpelig og hadde blitt 10,5 år. Det er ganske gammelt for en kanin. Jeg sørger fremdeles, men det går bedre enn jeg hadde forventet. Jeg har godtatt at det var tiden hennes. Hun har jo hatt et langt og forhåpentligvis fint liv. Det var spesielt trist de første dagene, da jeg ubevisst lette etter henne, og tingene hennes fremdeles sto fremme. Jeg savner henne kjenner jeg. Noe annet hadde vært rart. Dette er prisen man må betale for å ha kjæledyr, smerten man føler når hjertene slutter å slå
Vi har levert henne til dyrlegen for kremasjon. Litt av asken hennes skal være i et smykke, slik at hun kan være med meg alltid. Resten får plass i en veldig fin hjerteformet urne med stativ. Den skal få pynte opp i stua. Både hjertet og smykket har navnet hennes gravert. Jeg gruer meg litt til det er ferdig og jeg skal hente det. Blir nok en god del tårer, men det hjelper å gråte. Jeg skulle ønske slike smykker hadde vært et alternativ da Lillebror døde. Da kunne jeg ha båret han med meg også.
Jeg er inne i en treningsboble om dagen. Denne uken har jeg trent 5 ganger. Jeg trenger det kjenner jeg. Vil fokusere på kosthold og å bli sterkere, føle mestring. Det er kjempeviktig. Jeg fikk endelig surra meg til å sende inn søknad om voldsoffererstatning. Jeg trodde ikke det egentlig hadde noe for seg, og jeg levde i den troen helt til noen andre fikk erstatning. Jeg innså at jeg hadde vært fryktelig dum som ikke sendte inn med en gang saken ble henlagt, og jeg gikk på en mental smell. Med god hjelp fra Glenn, fikk jeg svart på alle vonde spørsmål og funnet frem diverse saksnummer og tap av inntekt grunnet min mentale tilstand etter at det skjedde. Nå er selvfølgelig fristen egentlig gått ut. Det er kjempeflaks om den blir behandlet i det hele tatt. Jeg er fryktelig skuffa over meg selv som ikke tok tak i dette da det enda var tid. Lett å være etterpåklok. Jeg valgte minste motstands vei siden hele søkeprosessen var såpass ubehagelig. Typisk meg, gjør alt for å unngå den psykiske smerten.
Livet i en boble 