Jeg liker ikke forandringer, har aldri gjort det, og jeg kommer sikkert ikke til å forandre meg i nærmeste framtid. Imidlertid vet jeg at forandringer er et nødvendig «onde». Ofte fører de med seg mye bra; nye erfaringer og bekjentskaper av stor betydning. Dette forandrer desverre ikke det faktum at jeg vegrer meg hver gang noen ymter frempå om at det kanskje er på tide å finne seg en ny jobb, tjene litt mer penger og å bli «voksen» -«Du vil vel ikke jobbe resten av livet som rekrutterer innen statistikk?» -«Neinei» sier jeg og rister manisk på hodet, mens jeg ser for meg at de bærer meg ut i en kiste med slagordet «Anything you need to know» i grønn skrift.
Ja det stemmer, jeg er den personen som ringer deg når det minst passer for å stille deg spørsmål du helst ikke vil svare på. Sannsynligvis «sitter du midt i middagen», noe jeg ser på som særdeles uhygenisk. Er det noe jeg vet, så er det at middagen inntas alt fra klokken 12.00 til klokken 20.00 og at det etter dette er leggetid for diverse skrikerunger. Formålet med disse telefonene er å finne respondenter som er i målgruppen til å delta i fokusgrupper. Min jobb er å finne disse og å rekruttere dem. For å være helt ærlig så trives jeg ganske godt med det jeg gjør. Lønna er ikke akkurat noe å skrive hjem om, men miljøet er bra og arbeidstiden fleksibel. Jeg kan ta meg fri dersom jeg skulle ha behov for det, selv om dette ikke er så lurt da det resulterer i mindre penger i kassa.
Allikevel er det nok denne fleksibiliteten og den trygge rammen av rutine som «holder meg tilbake». Det virker som om alle rundt meg har en mening om jobbben min og livet mitt, og jeg lar dem holde på ettersom jeg vet at de er glade i meg og at de vil mitt beste. Når sant skal sies så har de jo sikkert rett. Hadde jeg hatt en fast stilling, hadde det vært lettere å skaffe seg et lån, og folk burde ha lån da det tilsvarer mange voksenpoeng. Mine etablerte venninner har eget hus, mann, bil og også gjerne en hund. Jeg har en freelance-jobb, leier, er singel og bor sammen med to kaniner. Har gått i minus på min «voksenpoengkonto».
Kanskje er heller ikke dette så veldig mye å henge seg opp i. Er ikke det viktigste at man tross alt trives med det man gjør? Desto mer penger man har, desto mer bruker man vel. Det blir vel aldri nok uansett. Har i den senere tid, allikevel sendt ut noen søknader, da jeg føler det er på tide å søke nye utfordringer, selv om jeg har det jeg selv definerer som forandringsvegring. Jeg vil ikke stagnerer helt, og når til og med sjefen min mener jeg burde finne noe annet i tillegg, slik at jeg ikke «råtner bort her», er det kanskje noe i det. Enten det eller så prøver han å bli kvitt meg. -«Du er jo egentlig sosionom, hvorfor ikke jobbe som det?» Jeg prøver å forklare at jeg strengt tatt ikke er like glad i mennesker som jeg trodde, og at det kanskje var feil å ta den utdannelsen.
Husker tilbake til alle mine medstudenter som ivret etter å komme ut i verden for å gjøre den bedre. jeg var mer av den oppfatning at noe måtte man jo studere og at det ene var like bra som det andre. Jeg misunner alle de der ute som brenner for jobbene sine, og som finner en mening med det hele. Jeg mangler den entusiasmen og motivasjonen. Slik jeg ser det er jobb kun et middel til å skaffe penger slik at jeg har råd til smør på brødet og en og annen flaske champagne. Ettersom jeg ikke tjener altfor mye hender det jeg kutter ut smøret. Under smørkrisa la en kompis av meg ut smøret sitt på Finn.no til 2500 kroner. Det var ment som en spøk, men folk gikk mann av huse for å skaffe seg denne godbiten. I denne perioden hadde jeg definitivt ikke hatt råd til smør, bare så det er sagt.
Jeg håper at jeg i fremtiden kan trå litt ut av komfortsonen min, kanskje vil jeg til og med like det. Som sosionom vet jeg jo at at mestringsfølelse kommer når man prøver, og får til, nye ting. Dette igjen vil føre til at man tør prøve enda mer. Plutselig ligger verden for ens føtter. Selv om jeg ikke nødvendigvis ønsker en A4-tilværelse, vil jeg allikevel prøve å utfordre meg selv og overvinne denne tendensen til å være min egen verste fiende. Det er på tide at Rosinboksen, som alltid har hatt bilde av den samme dama , forandres.
Livet i en boble 