Author Archives: iboblasi

Jeg har tatoveringer. Hele tre stykker. Hadde du spurt eksen min, ville han sagt at jeg minst hadde fire da vi var sammen. Det er lenge siden og jeg hadde bare to den gangen, men hva vet vel han. Han var bare sammen med meg. Men jeg burde vel ikke bli overasket ettersom han ikke la merke til det den gangen jeg skiftet hårfarge fra lyst til mørkebrunt, vel egentlig var det svart. Ikke tro det som står på pakningen. Det blir ALLTID en nyanse mørkere. Nå handler for så vidt ikke dette om eksen min, men om tatoveringene. I dette øyeblikk sitter jeg og fordriver tiden mens jeg venter på å stikke innom tatoveringssjappa. Skal bare legge til en strek og ha litt mer farge hist og pist. Småtterier, som har irritert meg grenseløst. Ikke at de gjorde en dårlig jobb, på ingen måte. Det var nok litt vanskelig å konsentrere seg når jeg satt der og svaia. Full av adrenalin og, vel la oss være ærlige, ikke særlig mye mat, satt jeg der og skalv. Sa til meg selv at jeg ikke skulle tenke på nåler, blodprøver eller smerte. Tenkte på nåler, blodprøver og smerte. Så begynte verden å bli uklar og de sedvanlige svarte prikkene gjorde sitt inntog. Jeg unnskyldte meg og la meg på gulvet. «Må bare ligge her litt jeg, det er ikke noe stress altså, jeg har det helt fint»

Så kom det inn nye kunder. «Hei hei!» vinker jeg fra min nye posisjon på gulvet. «Det er ikke vondt altså» De så litt skeptiske ut. Jeg var nok litt dårlig reklame, så mine nye tatovørvenner fikk meg opp fra gulvet og plasserte meg i stolen igjen. Jeg var ikke lenger likblek med kaldsvette rennende nedover ansiktet. Jeg hadde heldigvis vært framsynt nok til å ha med meg moralsk støtte, som helte i meg cola og dyttet i meg kyllingsalat. For å avlede oppmerksomheten begynte hun å snakke om diverse fester og kvelder på byen. Hun kjenner meg, hun vet at det hjelper å snakke om alkohol. Det tok bare halvannen time, så var mesterverket plassert på armen min og jeg euforisk. Jeg spratt ut av døra og tilbrakte resten av dagen med å være hyperaktiv på jobb. Ble nok satt stor pris på.

Djeveldragen min etter korrigeringer

Den nest siste tatoveringen min tok jeg for noen år siden på foten. Det er det kinesiske tegnet for zodiakdragen, sier de da. Ettersom jeg ikke kan lese kinesisk, kan det like gjerne hende det er tegnet for toalettpapir. På en jobbfest engang klarte en av sjefene nesten å overbevise meg om at dette faktisk var tilfelle, at de to tegnene var så like. Han var av den seriøse typen som kunne fortalt at månen er en gul ost og vært så overbevisende at man trodde det. En type som liksom aldri tuller. Men det gjorde han jo selvfølgelig. Lurte ikke meg nei, selv om jeg må innrømme at jeg ble litt usikker der jeg satt, småbrisen som jeg jo var.

Jeg skal være den første til å innrømme at kinesiske tegn kan være litt oppbrukt. De er så vanlige. Altfor mange har dem, litt som med tribal og delfiner. På tross av dette falt valget på dette tegnet, rett og slett fordi jeg liker det, og det som det, mest sannsynlig står for.  Jeg var for øvrig flink under tatoveringsseansen. Ingen tårer, ingen sorte prikker foran øynene, bare smil og lutter glede. Nå skal det for så vidt sies at ingen tårer ble felt da jeg fikk nummer tre i rekken heller. Skal i hvert fall ikke ha det på meg.

Det kinesiske tegnet for zodiakdragen

Zodiak har å gjøre med astrologi, et fenomen jeg strengt tatt ikke tror på, men dragetegnet passet inn som en del av dragetemaet jeg tydeligvis holder meg til.

Den aller første tatoveringen tok jeg for kanskje fem eller seks, år siden. Jeg har alltid ønsket meg en, selv om tanken på ubehagelighetene det innebærer ikke var videre forlokkende. Jeg var i en periode i livet hvor ting var litt kaotisk, så jeg tenkte at jeg kanskje rett og slett skulle muntre meg selv opp litt, gjøre noe nytt og spennende..og potensielt vondt… Jeg gjorde det samtidig som en venninne av meg tatoverte en tiger på armen. Den var stor, min var liten i forhold. Hun var tøff synes jeg. Det verste ved det hele var egentlig å vente, et faktum som gjelder uansett hva man skal, enten det er tannlege, lege eller man befinner seg i et tatoveringsstudio. Jeg var forberedt på grusom smerte, noe som faktisk ikke var tilfelle i det hele tatt. Behagelig var det ikke, men heller ikke ulidelig. Den første tatoveringen var ikke vond i forhold til den tredje, men det har ganske sikkert med størrelse å gjøre. Jeg valgte den dragen som den kjente og kjære tegneseriefiguren Nemi har på armen. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg liker drager og jeg liker Nemi. Det finnes ingen symbolsk mening bak det hele.

Nemidragen min

Avslutningsvis vil jeg tørre å påstå at det snart er flere mennesker med tatoveringer, enn det er uten. Det var mest vanlig blant sjømenn tidligere. Hvem kan vel glemme de halvblasse, blålige ankerne? Nå er det blitt mer og mer vanlig, blant folk i alle aldersgrupper. Hvis man ser på arbeidsmarkedet, og det å skulle søke en jobb, for eksempel, tror jeg ikke det har så mye å si fra eller til om man har en synlig tatovering. det er mulig jeg tar feil, men de aller fleste arbeidsgivere vil vel synes det er greit. Det er i hvert fall det jeg forteller meg selv, og nå er det jo uansett for sent å gjøre noe med det ikke sant:)

Takk og hei, leverpostei!

Jeg liker ikke forandringer, har aldri gjort det, og jeg kommer sikkert ikke til å forandre meg i nærmeste framtid. Imidlertid vet jeg at forandringer er et nødvendig «onde». Ofte fører de med seg mye bra; nye erfaringer og bekjentskaper av stor betydning. Dette forandrer desverre ikke det faktum at jeg vegrer meg hver gang noen ymter frempå om at det kanskje er på tide å finne seg en ny jobb, tjene litt mer penger og å bli «voksen» -«Du vil vel ikke jobbe resten av livet som rekrutterer innen statistikk?» -«Neinei» sier jeg og rister manisk på hodet, mens jeg ser for meg at de bærer meg ut i en kiste med slagordet «Anything you need to know» i grønn skrift.

Ja det stemmer, jeg er den personen som ringer deg når det minst passer for å stille deg spørsmål du helst ikke vil svare på. Sannsynligvis «sitter du midt i middagen», noe jeg ser på som særdeles uhygenisk. Er det noe jeg vet, så er det at middagen inntas alt fra klokken 12.00 til klokken 20.00 og at det etter dette er leggetid for diverse skrikerunger. Formålet med disse telefonene er å finne respondenter som er i målgruppen til å delta i fokusgrupper. Min jobb er å finne disse og å rekruttere dem. For å være helt ærlig så trives jeg ganske godt med det jeg gjør. Lønna er ikke akkurat noe å skrive hjem om, men miljøet er bra og arbeidstiden fleksibel. Jeg kan ta meg fri dersom jeg skulle ha behov for det, selv om dette ikke er så lurt da det resulterer i mindre penger i kassa.

Allikevel er det nok denne fleksibiliteten og den trygge rammen av rutine som «holder meg tilbake». Det virker som om alle rundt meg har en mening om jobbben min og livet mitt, og jeg lar dem holde på ettersom jeg vet at de er glade i meg og at de vil mitt beste. Når sant skal sies så har de jo sikkert rett. Hadde jeg hatt en fast stilling, hadde det vært lettere å skaffe seg et lån, og folk burde ha lån da det tilsvarer mange voksenpoeng. Mine etablerte venninner har eget hus, mann, bil og også gjerne en hund. Jeg har en freelance-jobb, leier, er singel og bor sammen med to kaniner. Har gått i minus på min «voksenpoengkonto».

Kanskje er heller ikke dette så veldig mye å henge seg opp i. Er ikke det viktigste at man tross alt trives med det man gjør? Desto mer penger man har, desto mer bruker man vel. Det blir vel aldri nok uansett. Har i den senere tid, allikevel sendt ut noen søknader, da jeg føler det er på tide å søke nye utfordringer, selv om jeg har det jeg selv definerer som forandringsvegring. Jeg vil ikke stagnerer helt, og når til og med sjefen min mener jeg burde finne noe annet i tillegg, slik at jeg ikke «råtner bort her», er det kanskje noe i det. Enten det eller så prøver han å bli kvitt meg. -«Du er jo egentlig sosionom, hvorfor ikke jobbe som det?» Jeg prøver å forklare at jeg strengt tatt ikke er like glad i mennesker som jeg trodde, og at det kanskje var feil å ta den utdannelsen.

Husker tilbake til alle mine medstudenter som ivret etter å komme ut i verden for å gjøre den bedre. jeg var mer av den oppfatning at noe måtte man jo studere og at det ene var like bra som det andre. Jeg misunner alle de der ute som brenner for jobbene sine, og som finner en mening med det hele. Jeg mangler den entusiasmen og motivasjonen. Slik jeg ser det er jobb kun et middel til å skaffe penger slik at jeg har råd til smør på brødet og en og annen flaske champagne. Ettersom jeg ikke tjener altfor mye hender det jeg kutter ut smøret. Under smørkrisa la en kompis av meg ut smøret sitt på Finn.no til 2500 kroner. Det var ment som en spøk, men folk gikk mann av huse for å skaffe seg denne godbiten. I denne perioden hadde jeg definitivt ikke hatt råd til smør, bare så det er sagt.

Jeg håper at jeg i fremtiden kan trå litt ut av komfortsonen min, kanskje vil jeg til og med like det. Som sosionom vet jeg jo at at mestringsfølelse kommer når man prøver, og får til, nye ting. Dette igjen vil føre til at man tør prøve enda mer. Plutselig ligger verden for ens føtter. Selv om jeg ikke nødvendigvis ønsker en A4-tilværelse, vil jeg allikevel prøve å utfordre meg selv og overvinne denne tendensen til å være min egen verste fiende. Det er på tide at Rosinboksen, som alltid har hatt bilde av den samme dama , forandres.

Da har det endelig skjedd, det jeg har ventet så lenge på; sangen min er endelig ferdig. Det som for et år siden befant seg bare i en drøm jeg hadde, er nå klappet og klart og tilgjengelig for avspilling på pcen min. Jeg kan nesten ikke tro det. Helt objektivt sett er det naturligvis bare en sang. For meg betyr det noe ganske annet. Jeg drømte den da jeg var i et forhold jeg ikke følte var helt optimalt. Jeg var ulykkelig, følte meg fryktelig alene og ja, slik sangen indikerer, «lost».  Da jeg våknet opp av drømmen, ganske så tidlig på morgenen til meg å være, var det første jeg gjorde å synge den inn på mobilen min. Har i ettertid hørt at dette er noe også den godeste Maria Mena gjør. Ikke at jeg tror jeg kan sammenligne meg med henne altså, det var bare en liten digresjon. Etter hvert skrev jeg ned grepene og spilte den så inn hos en kompis som har diverse innspillingsutstyr. Vi var fullstendig samkjørte, helt enige i hvordan sangen skulle være. Han spiller el-gitaren og jeg den akustiske.

Det har imidlertid, av ulike årsaker, tatt litt tid før jeg har fått sangen min ut av opptaksutstyret og inn på min pc. Jeg har ventet i spenning, og også hatt dager med frustrasjon. Jeg er ikke tålmodig. Har aldri vært, kommer aldri til å bli. Når jeg nå har det endelige produktet foran meg, tenker jeg ikke på den triste perioden som bare negativt. Jeg fikk jo tross alt en sang ut av det. Xen min har aldri hørt den, og jeg vet strengt tatt ikke hvordan han ville reagert om han noen gang hørte den, men det er av mindre betydning. Jeg føler det jo ikke slik lenger.  Nå er sangen bare ensbetydende med nye prosjekter og kreative mennesker. Jeg har en venninne som synger så hårene reiser seg på armene mine. Ikke fordi hun synger fælt, hun synger helt nydelig. Vi skal synge inn sangen sammen; jeg 1.stemen og hun 2. Hun, på sin side, kjenner to talentfulle unge menn, som jeg håper vil jobbe litt videre med sangen min. Tror det kan bli virkelig bra.  Jeg legger den ut her, så alle som vil, kan høre den. Her er sangen!

http://www.youtube.com/watch?v=49jl-t2VX4g