Jeg liker ikke forandring. Noen ganger er det selvfølgelig både nødvendig og av det gode, men jeg kjemper imot med nebb og klør. Du veit hva du har, men ikke hva du får. Du kan tenke deg hvor kjipt det var da Ida og jeg fikk beskjed om at huset vårt, det fine gamle, gule huset, skulle jevnes med jorden i nær fremtid. Først var det bare et vagt brev om at det ville skje. Deretter fikk Ida vite at det ikke var sikkert at det kom til å skje noe i det hele tatt. Kanskje ville de pusse opp, kanskje rive og kanskje ville huset få stå uberørt. Jeg håpet på sistnevnte, ja det gjorde vi begge. Dessverre fikk vi et brev i april, rett etter påskeferien, om at vi hadde tre måneder på oss til å finne et nytt sted å bo. Vi ble begge deprimerte zombier, som trøstet seg med søppelmat og «søppel-tv».
Finn.no ble lastet ned og det plinget til stadighet i telefonene våre. Nye varsler om aktuelle, og uaktuelle, steder å bo. Vi hadde utelukket kollektiv. Vi elsker alenetid og liker å gjøre ting på vår måte. I kollektiv må man kompromisse og være sosial i tide og utide. Slitsomt. Det fine med å være naboer i Grønstads Gate 51, var at vi kunne sosialisere når vi ville og trekke oss tilbake hvert til vårt når vi følte for å gjøre det. Det fungerte. Det optimale var å finne et sted hvor vi kunne bo som vi gjorde, men det var selvfølgelig umulig å oppdrive. Etter noen måneders leting fant vi begge et nytt sted å bo. Ida fant enda et gult hus, denne gangen ved siden av brannstasjonen, mens jeg holdt meg i Grønstads Gate. Fra nummer 51 til nummer 33. Det er en fin leilighet i et borettslag. Jeg har et flott kjøkken, alle hvitevarer inkludert. Jeg har en egen vaskemaskin på badet, noe som gjør klesvask til en lek, og jeg har en oppvaskmaskin. Leiligheten er på 60 kvadratmeter. Jeg har to soverom, så det blir enklere å ha overnattingsbesøk. Det er ikke lenger nødvendig å ligge tre stykker på sofaen min etter et vellykket nachspiel. Jeg har en stor veranda, som jeg beklageligvis ikke har fått benyttet meg av da det ikke har vært så mye tid til «tanning» denne sommeren.
Jeg har hatt en noe annerledes sommer. Den har vært viet til den slitsomme prosessen det å flytte faktisk er. Jeg har bodd på samme sted i 11 år. Jeg har ikke nødvendigvis hatt det så flott eller rent eller ryddig alltid, men jeg har kost meg. Det er så mange minner knyttet til Grønstads Gate nummer 51, og jeg er ikke den eneste som synes at det er trist at det gamle huset ikke har livets rett, hvis man kan si noe slikt om et hus da. Da jeg gikk ut gjennom døren for siste gang, klemte jeg veggen og sa farvel. Jeg må innrømme at det var ganske vondt. Jeg har fått fantastisk god flyttehjelp av mine foreldre. De har virkelig stilt opp. Selv har jeg ikke tall på hvor mange flyttekasser jeg har båret mellom nummer 51 og 33. Hvis jeg aldri ser en flyttekasse igjen er det for tidlig. En ting jeg ikke kommer til å savne fra «gamlehuset» er det å ha verandaen rett over søppelcontainerene. Det skulle ikke så mye fantasi til før man så for seg hvordan det var å bo i slummen; Overfylte containere og søppelposer hvor innmaten tyter ut. Det var ikke videre pent. Det luktet ikke særlig godt heller. Fluene var et kapittel for seg. De hadde full fest over søpla og tok gjerne turen inn til meg etterpå.
Et bilde av bakgården min før bursdagsfesten min i april. Vakkert ikke sant?
Før jeg kom skikkelig igang med flyttingen, puslet jeg med småting. Jeg sorterte for eksempel verktøyet mitt og dekorerte søte oppbevaringsbokser til spiker, skruer og skrutrekkertupper.
Jeg hadde et kreativt øyeblikk.
Gangen var noe av det første jeg innredet.
Gangen.
Mer gang. Det fine kaninbildet har Henia tegnet til meg.
Pappa monterer seksjonene i stua.
Wallstickers av kattepuser og en dalek i gangen.
Wallsticker på gjesterommet.
Jeg kom over en gammel telefon på Fretex. Den var ganske dyr, men den ropte liksom litt på meg, så jeg kjøpte den. Jeg synes den passer ganske bra i vinduskarmen på soverommet.
Da jeg ryddet ut av kjelleren i nummer 51, kom jeg over mye skrot, men også noen skatter. Jeg fant blant annet en gammel trekasse fra Arendal Meieri. Å si at den var møkkete er en underdrivelse, og den var litt ødelagt, men jeg lot ikke det stoppe meg. Kassa skulle være med videre. Jeg aner ikke hvem den opprinnelig har tilhørt, eller hvor lenge den hadde vært der. Jeg var den siste som flyttet ut, jeg bodde alene i huset i ca en måned, så jeg regnet alt i kjelleren og på loftet som «mitt». Da kassa hadde blitt vasket, pusset og fikset på, fikk den bo på mitt nye soverom. Der gjør den jobben som både nattbord og oppbevaringssted for et par lange støvletter.
Kassa satt på høykant.
Støvlettene gjorde seg i kassa sammen med en plastplante og noen dekorative ølflasker. Flaskene fant jeg også i kjelleren til gamlehuset.
Diktet jeg har på veggen, Berceuse av Andre`Bjerke, hadde jeg også på veggen i nummer 51. Ettersom det er spesialbestilt på nettet og kostet en del, flyttet jeg like så godt hele diktet med meg bokstav for bokstav. Jeg hadde dem festet på armene. Det var litt av en prosess, men det var verdt det. Diktet har mange vers, så jeg valgte å kun bestille det første. Berceuse betyr vuggevise på fransk. Jeg kom over det en gang i Nemi og forelsket meg i dette litt melankolske diktet.
Berceuse- Andre`Bjerke
I tillegg til meierikassen kom jeg over en svartsekk med klær. Ikke alle passet, eller var like fine, men noen av plaggene ble med meg videre. Resten ble enten kastet eller gitt til Fretex. På loftet i gamlehuset fant jeg en skikkelig godbit. Det lå en del ting der etter en butikk som må ha vært i Lillehammer en gang i tiden. Det var mye utstillingsvindu-dekorasjoner av varierende kvalitet. Noe kunne brukes, men det meste var skrot. Jeg fant blant annet et papp-tre, som enda var i emballasjen, og ergo uskadd. Den gjør seg i stua under wallstickeren av dyrehodeskallen.
Gammelt og nytt i skjønn forening. Gjenbruk er tingen.
Blant utstillingstingene var det også en pose med gamle ullklær. Denne hadde flyttefolkene tatt med ved en feiltagelse da Ida flyttet, så den endte opp hos henne. Vi gikk igjennom posen, og jeg tok med meg en del. Det var noen ullkåper. Elise fikk en av dem, da den ikke passet til meg eller mange andre som prøvde den. Den var utrolig fin, men passer den ikke så passer den ikke. De andre var i grunnen litt rare i fargen eller hadde en håpløs form som gjorde at man så ut som en sekk med bein og armer. De ble forkastet senere. I tillegg til kåpene, inneholdt posen også noen skjørt. Thea fikk ett og jeg tok det andre. Skjørtet litt var litt i minste laget, så jeg leverte det til «Rosa Tråd» som sydde det ut noen cm. Det er fremdeles ganske trangt, og jeg må dra det ganske langt opp for å få det igjen, men det gjør ingen ting. Jeg liker lange skjørt og korte topper.
Ullskjørtet. Det er vel vintage antar jeg. Det er mest sannsynlig opprinnelig fra 50 eller 60-tallet.
Vepsebolet på loftet i nummer 51.
Jeg har prøvd å ha interiøret så likt som mulig slik det var i «gamlehuset». Noen endringer har det naturligvis blitt, men mye er det samme.
Hyllene laget av gamle bøker fra Fretex.
Søt toalett-wallsticker.
En funksjonell wallsticker.
En av pallene mine ble omgjort til en dekorativ smykkevegg på soverommet. Ved siden av hang jeg opp et par gamle skøyter jeg hadde funnet på loftet i det dødsdømte huset. Skøytene var møkkete og ble møtt med skepsis fra opphavet. «Æsj, hva skal du med dem da»! Jeg vasket og pusset på skøytene og de ble riktig så fine. Moren min måtte motstrebende si seg enig i at det ble fint.
Skøyter og dekorativ smykkepall. Jeg bare elsker gjenbruk.
Det hjemmelagde polkasse-skapet passet fint over smykkepallen.
Gjesterommet. Jeg har laget en cdhylle av en avlang polkasse som jeg fant i kjelleren til nummer 51.
Naturlige fiender side om side på gjesterommet. Jack har malt kaninen. Reven fikk jeg av tante Marit for mange, mange år siden.
Fine nye «skohylla» fra Jysk. Den pynter opp gjesterommet.
På toppen av «skohylla».
Jeg har fått låne disse flotte bildene av Ida. De dekorerer veggen over senga på gjesterommet.
Over til stua. Seksjonene er oppe og tingene på sin vante plass.
Pallebenken er plassert i kroken ved siden av kaninburet.
Vinduskarmen i stua.
Fikk en veldig fin tv av opphavet. Litt større enn den gamle ja.
Kaninene har funnet seg til rette i den nye leiligheten. Her holder Nille labben over Sjefen.
Kaninwallstickers i gangen. Tok dem med fra nummer 51.
Morsom wallsticker på baderomsdøra.
Gangen.
Jeg har muligens litt annerledes veggpryd.
Badet.
Mer av badet.
Wallsticker på veggen ved vaskemaskinen.
Litt av kjøkkenet.
Drager på noen av kjøkkenskapene.
Jeg har fått det svært så hjemmekoselig synes jeg.
Ikke alle ting er på plass enda. Jeg har enda litt jobb foran meg, men det er bare gøy å ha noen prosjekter. Jeg venter på en del ting jeg har bestilt på eBay. Det er morsomt å sjekke postboksen hver dag. Alle i borettslaget har en boks inne i fellesgangen. Jeg avslutter dette innlegget med et bilde av det fine gule huset, som dessverre ikke finnes lenger. Takk for alle fine stunder. Du vil bli savnet.
❤
Livet i en boble 