De siste månedene har vært begivenhetsrike på godt og vondt. Etter ferien begynte jeg prosessen med å sette kroner på fire av fortennene i overmunnen. Jeg skal ta fire i kjeven under også, men jeg har valgt å vente på ubestemt tid, da jeg har lyst til å ha en tilværelse som ikke kun dreier seg om smerter, sterke smertestillende og tenner. Jeg har har hatt dårlig emalje lenge, mye grunnet brus og juice, og noe er sikkert genetisk. Etter diverse blekerunder, som sikkert ikke gjorde saken bedre, med varierende resultat, besluttet jeg å forhøre meg om det var mulig å gå til anskaffelse av skallfasetter eller kroner. Tannlegen min opplyste meg om at fortennene mine «flasset». De brakk av litt etter litt og måtte stadig slipes, noe som resulterer i kortere og kortere fortenner. Hadde jeg ventet mye lenger hadde de sikkert forsvunnet helt. I tillegg til denne sjarmerende kvaliteten var de gjennomsiktige. Null emalje gjør det med tenner. Man ser inn på det som er inni en tann og fargen er ikke Colgatehvit for å si det sånn, mer gulaktig.
Tannlegen min henviste meg til en tannspesialist på Moelv. Hun konkluderte med at jeg trengte kroner, og at jeg med ganske stor sannsynlighet ville få dekket deler av kostnadene av Helfo, noe jeg også gjorde. De dekket 21 000, resten måtte man dekke selv. Når man begynner på prosessen med å sette inn kroner, er første skritt å file ned de tennene som skal «byttes ut» til små pirajatenner. Jeg valgte å ikke se i speilet. Har man først sett seg selv med tannstumper er det sikkert et syn man ikke glemmer så lett. Eva, tannspesialisten, hadde tatt avstøpninger av tennene mine. Dette innebærer å ha masse greier i kjeften, anbefaler det ikke. Føles ekkelt. Hun limte på midlertidige plasttenner, de så faktisk ikke så verst ut, som jeg måtte gå med i 14 dager. Jeg kunne spise stort sett som vanlig, men unngå knekkebrød og gulrøtter. De to ukene gikk fort. Det var på tide å sette inn kronene. Det var ikke spesielt behagelig, men gikk ganske greit. Ettersom Eva hadde rotet en del rundt i munnen min hadde jeg regnet med smerte. Det jeg imidlertid ikke hadde regnet med var at den ikke ville avta, men heller øke i styrke. Det ble etter hvert ulidelig. Opphavet var med meg til legen, hvor jeg nesten besvimte. Jeg fikk utskrevet tramadol. Jeg sjanglet ut i gågata og kastet opp i en busklignende ting rett utenfor apoteket. Jeg må ha sett ut som en narkoman eller noe. Da jeg kom hjem tok jeg Paracet, Ibux og Tramadol. Det hjalp ikke. Fremdeles like vondt og dritkvalm i tillegg. Kastet opp en del.
Jeg måtte etter hvert krype til korset og få tannlegen min til å ta noen røntgenbilder for å sjekke om jeg hadde en betennelse et eller annet sted. Den ene tanna nede var betent, ergo null effekt av smertestillende. Tannlegen rotfylte og fylte tanna med et betennelsesdempende middel. Nå skulle det bli bedre. Det ble verre. Jeg var i ferd med å gå på veggen. Fikk sykemelding og Apocillin. Ettersom jeg ikke klarer å svelge piller, særlig ikke de store, fikk jeg både Ibux og Apocellin i flytende form. Førstnevnte smakte godt, sistnevnte derimot smakte slik jeg antar helvete smaker. Det var noen fæle uker, men opphavet var der for meg gjennom motløsheten og tårene. Jeg fikk suppe og kjærlighet. Etter noen dager begynte medisinen å gjøre jobben sin. Smertene ble lettere å holde ut. Ting ble bedre. Jeg kunne begynne å gå på jobb igjen, fremdeles avhengig av Paracet og Ibux, men jeg slapp unna Tramadolen. Siden alt som hadde med tenner å gjøre ble forbundet med smerte, klarte jeg ikke å glede meg noe særlig over de nye tennene. De føltes rare i munnen min, altfor lange. Det var de selvfølgelig ikke, men jeg var jo tross alt vant til mine egne, litt for små tenner. Tannspesialisten sa at alle følte det slik i begynnelsen, men at det ville gå seg til etter litt tid, noe hun selvfølgelig fikk rett i. Jeg var der 14 dager etter på kontroll. Alt så bra ut. Det var en stor lettelse. Jeg hadde ikke takla mer tannkomplikasjoner.
I Moelv.
Den rotfylte tanna i nedekjeven skal få en permanent fylling torsdag om en uke. Da tar tannlegen også et bittelite hull i nabotanna. Det blir en siste gang etter det hvor han skal ordne noe greier på toppen av den rotfylte tanna. Det har vært mye styr, mer enn jeg hadde regnet med, men jeg har hatt mye besøk av familie og venner. All smerte til side, har det vært verdt det. Jeg kan endelig smile uten å skjemmes over fortennene. Det er en fantastisk følelse. Det gjør mye med selvtilliten.
De nye tennene.
Jeg gikk ganske lenge på Apocillin. I den perioden kunne jeg ikke drikke alkohol, så det å gå ut og ta noen øl ble litt amputert, men det var faktisk ikke så verst med Munkholm heller. Den 02. september var Raymond og jeg på Egon. Vi koste oss med en Partyplatter og øl.
Min Munkholm.
Etter måltidet dro vi på Felix og spilte noen runder biljard. Raymond påsto at han ikke var så god, men det var han, i hvert fall i forhold til meg. Jeg dro hjem i god tid til å ta siste penicillindose. Raymond ble litt lenger. I løpet av den perioden jeg hadde besøk av mine foreldre, som for øvrig elsker den nye leiligheten og dens overnattingsmuligheter, ble det noen kafebesøk. Min mor og jeg koste oss med varm sjokolade med krem på Strada eller spiste lunsj, frokost for meg, på Opus. Veldig koselig.
Varm kakao med krem på Strada.
Lørdag 09. september var Fozzy og jeg hos Ida. Vi drakk vin og skravla til det var på tide å gå på byen. Ida har i en lang periode hatt problemer med den ene foten sin. Den begynner å bli bedre nå, men det har tatt tid. Vi dro derfor ut på Haakons, ettersom det ikke er så langt unna der Ida bor. Utstyrt med krykker og pågangsmot var vår vertinne klar for en kveld på byen. Jeg gikk hjem ganske tidlig, jobb dagen etter, men Fozzy ble og passet på. Det var en koselig kveld.
God stemning.
Jeg avslutter blogginnlegget med bildet av de utrolig kule nye skoene mine. De skal brukes til poledance og de er mye mer komfortable enn de kanskje ser ut. Jeg gleder meg til å bruke dem.
Livet i en boble 