Det er Miss Marple på tv, selvfølgelig, det er jo tross alt påske. Det er ingen av oss som faktisk ser episoden, pappa låner Netflix for å se «House Of Cards», og mamma løser kryssord. Undertegnede blogger. Jeg har nettopp sett en episode av The Blacklist. Det er en serie det absolutt er verdt å se.http://en.wikipedia.org/wiki/The_Blacklist_%28TV_series%29 Den er på Viaplay, som jeg til tider låner av Remi. Jeg har også oppdatert meg litt på Paradise Hotel, også dette på Viaplay. Det er ganske morsomt når sant skal sies. Kan ikke annet enn å le, ettersom det er klippet på en underholdende måte. Tidligere i dag gikk mamma og jeg tur i halvannen time. Det var fin sol ute, og godt å røre litt på seg. Det er så mange koselige vårtegn.
Hvis man ser godt etter på denne videoen, ser man et rådyr som løper oppover jordet.
Gåsunger på seljetre.
Bittesmå kongler.
Hestehov
Liten ugle ❤
Gåtur i solen.
Nydelig vær.
I går besøkte jeg min venninne Liv Katrine i den nye leiligheten hun og forloveden, Håvard, har kjøpt. Elin og Ragnhild var også der. Det var veldig koselig å se dem alle igjen. Leiligheten var veldig fin, og akkurat passe påskepyntet i Livka-stil.
Påskepynt i leiligheten til Liv Katrine og Håvard.
Livka hadde laget en deilig pai med salat og hvitløksbaguetter til. Det smakte kjempegodt, og alle ble veldig mette.
Deilig mat.
Vi skravlet og oppdaterte oss på hva som hadde skjedd i hverandres liv siden sist. Det har nok skjedd mest i Liv Katrine sitt, ettersom hun nylig ble forlovet og dessuten er 3 måneder på vei. Det er gledelige nyheter. Jeg hadde med en flaske alkoholfritt boblevann som en liten oppmerksomhet i anledningen. Hun fikk også et hjemmelaget kort med påskekyllinger. Det er så fint når ting skjer i påsken, slik at jeg kan slå sammen «god påske» med «gratulerer». Det er jo aldri noen som kjøper påskekort av meg, så jeg må bruke dem opp selv. Noen ganger tegner jeg ballonger på konvolutten ved festlige anledninger, bursdager etc. Ettersom mine ballonger, ser litt ut som svømmende sædceller, pleier jeg å poengtere under at det er ballonger. Denne gangen, gjorde jeg for øvrig det motsatte; «dette er ikke ballonger».
Liv Katrine. 3 måneder på vei.
Tiden gikk veldig fort, slik den jo ofte gjør når man koser seg i godt lag. Elin og Ragnhild måtte tilbake i fem eller seks-tiden, men jeg ble en god stund lenger. Først og fremst fordi jeg ikke ser Livka og Håvard så ofte som jeg gjerne skulle ønske, men også fordi jeg hadde sunket ned i sofaen, og på sett og vis smeltet sammen med den. Følte meg veldig hjemme. Håvard og jeg delte en øl og alle mumset potetgull. Det er ikke lett å bryte opp da. Etter hvert ble det allikevel tid for oppbrudd, og vi lovet å treffes snart igjen. I morgen er det låvefest på Øst-Modum. Min venninne Tonje har invitert meg og min tremenning Øyvind. Det pleier å være mange mer eller mindre fulle folk der etter som natten skrider frem. Jeg har vært der to ganger før. Den første gangen var jeg rett og slett dritings. Hadde det artig da. Den andre gangen var jeg ikke fullt så beruset. Satser på å ikke ta fullstendig av, med tanke på morgendagen. Greit å få litt ut av den også. Det er spådd sol. Jeg har store planer om å ikke se like blek ut etter påske som jeg gjorde før. Jeg avslutter innlegget med bilde av månen, som var fremme i stad da jeg var en tur ute, og kortene jeg lagde her om dagen da jeg følte meg kreativ. God påske ønskes alle!
For en liten stund siden ble det arrangert babyshower for Camilla. Det ble gjort masse forberedelser, og vi sto på for å gi henne en herlig opplevelse omgitt av gode venner og masse kjærlighet.
En overasket Camilla nyter et glass alkoholfri champagne
Det skulle være en overraskelse, og overasket og rørt ble hun da også. Jeg lagde bleiekake, banner og pyntekrukker med små babyer på. Min venninne, Thale, uttalte ved en anledning at enten hadde jeg blitt veldig creepy i det siste, eller så ordnet jeg noe til en babyshower. Hadde et øyeblikk lyst til å late som om førstnevnte var tilfelle.
Pyntekrukker med ledlys og krypende babyer.
Krukkene lagde jeg av glass det hadde vært diverse matvarer i. Babyene fant jeg i en lekebutikk. Jeg kunne ikke tro flaksen min da jeg kom over dem. De var helt perfekte, både for krukker og bleiekake. Sistnevnte var jeg litt spent på om jeg klarte å lage. Hadde jo ikke gjort det før, men jeg satset på at jeg ville finne en bra oppskrift på google, og jeg ble ikke skuffet. Denne oppskriften var en av mange, og den jeg likte best. http://babyshowerpikene.blogspot.no/2013/07/hvordan-lage-bleiekake.html Min kake ble ikke helt lik malen, men pytt pytt. Jeg ble i bunn og grunn veldig fornøyd. Jeg fant ut at jeg jo også måtte ha noe tilbehør på kaka, i form av sokker, smokker, en bamse osv, så jeg tok turen innom en butikk med baby-tilbehør. For å være ærlig så tok jeg vel litt av der inne. De hadde så utrolig mye fint.
Det ferdige resultatet.
Jane lagde kjempegode vannbakkels med laktosefri krem og masse bær. De ble helt latterlig gode. Umulig å bare spise en. Lolita lagde en fantastisk fin kake. Den var like proff, om mulig enda mer, enn de man får kjøpt i bakerier.
Utrolig gode vannbakkels.
Nydelig kake ❤
I tillegg serverte vi Biff Stroganoff-gryte med ris og hvitløksbrød, yummy, og alle fikk en velkomstdrink ved ankomst. Denne var selvfølgelig alkoholfri. Champagne med jordbær i. Det så ganske fancy ut.
Alkoholfritt sprudlevann med en bit jordbær i.
God stemning 🙂
Søte servietter 🙂
Serviettene ville ikke sitte.
Vi hadde kjøpt en pyntepakke fra en babyshower-nettside, og dekorert rundt omkring i leiligheten til Jane, hvor det hele ble arrangert. Camilla ble lurt dit bort at den vordende far, Kenneth. Det så i det store og hele ganske kult og blått ut. Til og med ballonger, var på plass. Er ikke veldig glad i ballonger, må jeg bare innrømme, men de hører jo tross alt med. Jeg svelget derfor i meg frykten for plutselige smell, og plasserte dem rundt omkring. Det gikk heldigvis bra. Det smalt bare en gang og hverken jeg eller Camilla fikk hjertestopp. Så i mitt stille sinn for meg hvordan ballongene sprakk og vannet gikk.
Stemningen under showeren var utrolig bra. Alle var i godt humør og latteren satt løst. Jeg lo til tider så mye at jeg fikk vondt i magemusklene. Nok engang så jeg for meg at den lille gutten til Camilla, som for øvrig skal hete Adrian, kom brasende ut på grunn av et latteranfall. Etter maten, stappet vi i oss kaker og vannbakkels. Det ble åpnet en ny flaske alkoholfri champagne og det var på tide med litt babyshower-leker. Alle skulle gjette hvor lang han ble, og hvor mye Adrian kom til å veie når han kom ut. Den som var nærmest skulle få en presang. Alle gjettet, og Camilla skrev det ned på et ark som har blitt pakket ned i fødebagen. Deretter var det tid for å «putte smokken på babyen». Dette er en variant av «sette hale på grisen». Man fikk bind for øynene, og skulle feste en papirsmokk riktig i fjeset på en baby, ikke en faktisk baby selvfølgelig, men et bilde av en. Denne seansen var ustyrtelig morsom. Den ene var verre enn den andre, og smokkene ble plassert på de rareste steder. Den som gjorde det desidert best var den vordende mor, Camilla. Det ble selvfølgelig tatt bilder.
«Fest smokken på babyen».
Etter denne leken, var det tid for mimeleker. Hege hadde funnet en morsom app. Vi prøvde så godt vi kunne å mime og gjette om hverandre. Klokka rakk å bli 21.00, før vi alle brøt opp og dro hvert til vårt. Camilla var sliten, men glad etter en vellykket babyshower. Hun dro hjem med en del gaver og resten av kaka. Jane, Tina og jeg dro hjem til meg for å kose oss med litt vin og ta en liten tur ut på byen. Både Tina og jeg skulle på jobb dagen etter, så vi tok det relativt rolig. Det er ikke gøy å være fyllesyk på jobb. Det kan jeg skrive under på. Jeg gjør mye for å unngå det. Det ble en morsom og underholdende kveld. Både Tina og jeg kom oss på jobb og klarte oss gjennom dagen.
I den senere tiden har Nille vokst en del. Jeg har prøvd å venne henne til Sjefen, og omvendt. Det ser ut til at dette kan gå greit. De hater i hvert fall ikke hverandre, noe som gir meg forhåpninger om at de skal kunne bli et harmonisk par. Jeg har kost masse med begge to, gjerne på fanget.
I går var jeg en tur hos veterinæren med begge kaninene. Sjefen hadde laget en brummelyd i noen dager, noe som enten kan tolkes som et tegn på smerte i mage eller på grunn av for skarpe tenner, eller det kan rett og slett være grunnet ankomsten av en ny kaninfrøken. Umulig å vite, ettersom de jo ikke akkurat kan fortelle hvordan de har det, i hvert fall ikke ved hjelp av ord. Bedre å sjekke en gang for mye, enn for lite. Det har jeg smertelig erfart. Jeg bestilte derfor en time. Jeg tok med meg begge kaninene i reiseburet, en god mulighet for dem til å bonde litt.
Hos Sentrum Dyreklinikk fikk jeg vite at de virket friske begge to. Jeg antar derfor at brummingen hadde å gjøre med Nille. Det er godt å kunne slappe av og ikke bekymre seg i hvert fall. Jeg avslutter dette innlegget med bilder av ukens neglpynt og mine nye flash-tattoos. De er visst det nyeste nye har jeg skjønt, i hvert fall om man skal tro instagram, og det gjør man jo. Eller hva?
Hormoner er rare greier. Jeg sitter her med en plutselig følelse av tristhet. Tidligere i dag har jeg vært i gjennom glad, hyperaktiv og overgira, etterfulgt av sur og så glad og overgira igjen. Mensen i morgen, og de som mener at dette bare er en unnskyldning for å oppføre seg som en bitch, kan ta seg en bolle med rosiner, ettersom det smaker dritt. Eksen mente alltid at mensen bare var noe vi kvinner fant på slik at vi kunne gjøre hva vi ville i en uke. Dette er naturligvis en tullete uttalelse. Håper at den nye dama hans har en heftig pms, slik at han får kjørt seg skikkelig. Jeg har hoppet over «tante rød» grunnet operasjonen, ville vite hva slags blod som rant ut av meg. Nå som jeg endelig skal ha den igjen, merker jeg at hormonene har vill fest. Et ustabilt monster har tatt over spakene. Da en på jobb dristet seg til å si at:»Fine damer banner ikke», jeg svarte feil på Quizkampen, knurret jeg tilbake at jeg slettes ikke var noen fin dame. «Jeg er sikker på at faren din hadde sagt det samme», sa han. Jeg svarte surt at det var jeg sikker på at han ikke hadde brydd seg med. Mamma, derimot, er en annen sak, men det trenger jo ikke han vite. Det dårlige humøret gikk gradvis over. Jeg var gira og lykkelig ettersom det snart er helg og jeg har fri hele helgen. Det er ikke hver dag for å si det sånn, eller hver helg da om du vil. Men så mobbet Remi meg for at jeg var nysgjerrig, noe jeg selvfølgelig også kan være, i hvert fall til tider, ikke alltid jeg gidder å være det, noe som førte til at jeg ble trist og overkritisk og gjorde meg tanker av typen :»Herregud han har rett, jeg var bare altfor mye i dag, helt håpløs». Hjalp heller ikke at noen påpekte at jeg så «litt sliten ut». Remi var med hjem etter jobb og hilste på Nille. Hun var søt og sjarmerende som vanlig, i motsetning til meg. Etter at han var gått kom jeg i skade for å se et animert program om gorillaer i Kongo som ble skutt av mennesker bare for gøy. Det var en dokumentar, og det at den var animert gjorde det på sett og vis verre. http://tv.nrk.no/serie/jordens-beskyttere/KOID28001910/sesong-1/episode-1 Hvordan kan mennesker være så ufattelig grusomme? På dette tidspunktet følte jeg meg virkelig deprimert. Logget meg på datamaskinen, bare for å finne ut at Google Chrome ikke virket grunnet en ukjent feil. Æsj… Heldigvis hadde jeg Opera, som jeg benyttet slik at jeg fikk lastet ned Chrome på nytt. Det ser ut til at alt virker igjen nå, bank i skjermen.
I morgen skal jeg besøke Henia. Det blir spillkveld. Øyvind kommer også. Henia serverer hjemmelaget pizza og brownies med dumlekrem. Gleder meg ja. Jeg har med meg to flasker Prosecco. Skal drikke boblevann og stappe i meg kalorier til den store gullmedalje. Blir dritbra. Mulig jeg begynner å grine hvis jeg ikke gjør det så bra i spillet, men jeg satser på at humøret er mer stabilt innen den tid. Dessuten gjør sprudlevann og tomme kalorier meg lykkelig. Jeg tror ikke jeg drar på byen etterpå. Tror jeg skal være full, av kake og alkohol, sammen med gode venner foran en skjerm hvor Mario hopper rundt. Noen ganger er det nedtur å komme på byen etter et skikkelig bra vorspiel. De beste kveldene på byen er ofte spontanfylla, hvor man egentlig ikke forventer noe, og stemningen er supergod. Etter livmorinngrepet, har jeg som nevnt besluttet å være superselektiv med hvem som får leke i mørket. Har truffet en beslutning om at sex faktisk skal bety noe, ikke bare være et tidsfordriv i fylla med noen jeg jo egentlig ikke bryr meg om. Ikke at det skjer så ofte, missforstå meg rett. Jeg har stort sett vært ganske selektiv, men nå er det i hvert fall strengt. Jeg blir særlig irritert når en mann ignorerer meg totalt til fordel for en annen, for så å sende en melding sent på natta med spørsmål om hvor jeg tok veien. Han hadde tross alt lett etter meg? Jeg trekker da den konklusjonen at han ikke fikk napp hos hun han prøvde seg på, så derfor kan jeg til nød duge. Jeg har også vært borti varianten hvor mannen har kjæreste, men har bestemt seg for at akkurat denne kvelden skal han være utro. Kunne jeg tenke meg en runde i sengehalmen kanskje? Nei, det kunne jeg ikke tenke meg. Særlig clueless var han som la ut om hvordan jeg lignet på en yngre utgave av kona hans, og at han gjerne ville ha meg med opp på hotellrommet sitt. Æsj, ta deg en cyanidbolle. Heller ikke utsagn av typen:»Hvis ikke det ordner seg med hun jeg er forelsket i, så tar jeg kontakt en natt», er så veldig hyggelig å høre. Blir skikkelig gira av å vite at jeg er 2. valg, ikke. Det som irriterer meg mest er riktignok når noen banker, eller ringer, på gjentatte ganger på et særdeles ugunstig tidspunkt, bare for å få en ting. Dette er gjerne noen man aldri hører fra ellers, men som plutselig kommer på at man eksisterer. Jeg synes det er koselig med besøk, men jeg ser helst at det skjer på et litt mer passende tidspunkt. Hvis han ikke gidder besøke meg ellers, hvorfor skal jeg gidde å åpne? Man føler seg så verdiløs. For å unngå at noen sårer en, på den ene eller den andre måten, er det derfor lurt å lage reglene selv. Det som skjer, vil skje, men eventuelle hannkjønn vil i det minste vite hvor de har meg. Jeg er ikke noe fylleknull, en siste utvei, eller en mørk hemmelighet som ikke tåler dagens lys. Hvis jeg ikke ser noen mening med å ha sex med noen, vil jeg heller avstå, fremfor å bli smittet av diverse drittsykdommer. Nå ble dette innlegget plutselig veldig sint, med bitre undertoner, og det er jo ikke meningen, eller kanskje det er det. Jeg får spørre monsteret bak spakene.
Det er mye snakk om «grey» , as in «50 shades of» i disse tider. Selv har jeg ikke lest noen av bøkene, eller sett filmen. Kommer sikkert til å gjøre det før eller senere, men det har ikke vært på prioriteringslisten. Imidlertid elsker jeg fargen. I lengre tid nå har Sjefen vært «enebarn». Han har hoppet omkring, og virket lykkelig nok, men det har jo hele tiden vært planen at han skal få en kaninvenn. Ikke noe slår en artsfrende, tross alt. Noen han kan humpe på og vaske ørene til. Det virker som om det har vært «kanintørke» i Lillehammer. De som har kommet inn, har enten vært feil rase eller kjønn. Missforstå meg rett, de har vært veldig søte, dvergvedder-guttene, der de har hoppet rundt med hengeørene sine, men jeg var på jakt etter en søt hermelin-jente. Plutselig en dag fikk jeg en telefon fra dyrebutikken på Strandtorget. Jeg ble informert om at det nå hadde kommet inn et kull med hermelin-kaniner, og at en av dem var en liten jente. Jeg dro ned dit dagen etter for å ta en titt. Det var jo tross alt ikke sikkert det var «den rette». Jeg ble supersjarmert ved første blikk. Noe så nydelig. Bestemte meg der og da for at jeg skulle ha henne med meg hjem. Kaniner i seg selv er ganske rimelige, burene derimot, og alt det andre utstyret, koster en god del. Jeg hadde planer om at de, etter at de hadde bondet, skulle sitte i samme bur, men få hoppe mye fritt rundt når jeg er hjemme og kan følge med. Slik det er nå, når hun er såpass liten, må de ha hvert sitt bur. Jeg hadde planer om å kjøpe et som ikke var så altfor stort, og dyrt, ettersom hun jo ikke skulle bo der permanent, men de hadde bare store dyre bur, så da ble det jo et slikt et. Nå har hun i hvert fall masse plass. Jeg var på Strandtorget med Camilla og nevøen hennes, men ingen av oss kunne bære det store buret. Hverken jeg eller Camilla kunne bære tungt, jeg på grunn av operasjonen og Camilla fordi hun er høygravid. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å tvinge en stakkars tolvåring som ikke kjente meg til å bære det heller, så jeg fikk en drosjesjåfør til å hjelpe meg. Han bar alt sammen ut i bilen, neste stopp Grønstads Gate. Kaninjenta mi har fått navnet Nille, og hun har en perfekt nyanse av grå.
I tillegg til å ha kost med kaninen, som jeg jo i grunnen har lyst til å gjøre hele tiden, har jeg passet på å gi Sjefen, kaninen ikke mannen, mye oppmerksomhet. Vil jo ikke at han skal føle seg glemt eller utenfor. Jeg lot han hoppe ute for å se hvordan han reagerte på buret, og hun som holder til inne i det. Han ble helt kjempegira. Løp rundt og rundt og prøvde å komme inn i det. Jeg syntes han ble litt i overkant ivrig og voldsom, så jeg passer godt på når han har utetid. Vil jo ikke at han skal skade henne gjennom sprinklene heller. Hun er jo så bitteliten. Han blir stor i forhold.
Ellers har jeg fordrevet tiden med å konstant sjekke postkassa etter svar på prøver, og etter pakker fra eBay. Ingen svar å oppdrive, men heldigvis noen pakker. Jeg fikk hjertet i halsen en dag jeg så en stor konvolutt med KREFTFORENINGEN i, helt riktig, store bokstaver. Jeg innså heldigvis fort at det bare var det vanlige «tiggerbrevet» som hadde dumpet ned i postkassen min. Det ville jo uansett ha stått «Sykehuset Innlandet» på den konvolutten jeg venter på.
Marc Jacobs-øredobber i gull. Bestilt via eBay.
I de siste dagene, har det vært mye sol. Dette er naturligvis et gledelig fenomen. Det har blitt mer vårlig, og det er deilig med sol igjen, men øynene mine synes ikke det er spesielt artig. Det er veldig skarpt lys ute, og kombinasjonen snø og sol er vond. For ikke så lenge siden måtte jeg gå hjem fra jobb med migrene. Jeg klarte ikke sitte ut den siste halvtimen. Jeg ante ikke hva de jeg snakket med sa eller hva jeg selv svarte. Alt jeg klarte å tenke på var hvor kvalm og dårlig jeg følte meg. Dataskjermen og lyset i taket var uutholdelig. Jeg sjanglet hjem og la meg under en kjølig dyne i stummende mørke. Slik har jeg det noen ganger. Særlig om senvinteren og våren. Påsken kan være en utfordring. Dagen etterpå var jeg ikke det spor bedre. Jeg ringte til jobben og tok ut en egenmelding. Fikk i meg litt mat og drikke og koste med Nille i mørket. Jeg ble heldigvis gradvis bedre, og jeg kom meg på jobb igjen dagen etter, som var en lørdag. Etter jobb var jeg på fest hos Lars. Heldigvis var jeg i form til det.
Hos Lars. Jeg var kald, så jeg kapret meg et pledd.
Ettersom jeg hadde tatt Zyrtec og jeg var flink til å få i meg masse vann, var jeg heldigvis i fin form på jobb dagen etter. I går hadde jeg en herlig fridag, som jeg tilbrakte sammen med herlige folk. Jeg besøkte Camilla og Kenneth i huset deres. De har fått det veldig fint. Camilla hadde bakt en god gulrotkake, fra bunnen av. Flink. Henia kom også en tur innom. Vi skravlet og koste oss. Etter en stund lagde Camilla innbakte pølser. Helt genialt godt. Det skal jammen jeg begynne å lage også veit jeg. Hege dukket også opp i løpet av kvelden. Klokken 20.00 dro Lars og jeg ut for å spise på den indiske restauranten i byen. De har utrolig god mat der. Vi delte en flaske rødvin og spiste butterchicken med hvitløksnanbrød til. Himmelsk godt. Rita jobber der, og siden det ikke var noen andre enn oss der, kunne hun skravle med oss.
God stemning på Lundegården.
Det var i det hele tatt en veldig koselig fridag.
Ukens neglpynt.
Jeg avslutter blogginnlegget med et bilde av ukens neglpynt.
Det har vært noen begivenhetsrike dager. Den evige strømmen av blod, har blitt sjekket ut. Jeg ringte, nok engang, til gynekologisk avdeling. De mente at jeg nok burde ta turen opp, ettersom jeg blødde så mye. Jeg var i grunnen ganske svimmel også, men det glemte jeg å nevne. Jeg fikk skyss av Øyvind, som var snill nok til å vente der sammen med meg. Jeg var forberedt på å vente i evigheter, men heldigvis tok det ikke lange tiden før jeg ble eskortert inn på et undersøkelsesrom. Det var visst en liten åre som lakk, derav alt blodet. Legen etset igjen åren. Han mente jeg var så rolig og flink der jeg lå med beina i været. Jeg forklarte han at det ikke var noe stress. Etter operasjonen er slike ting bare blåbær. Jeg kjente det jo, det er klart, behagelig var det ikke, men det var over på et øyeblikk, tross alt. Etter at åren var tettet igjen, og jeg hadde på meg alle klærne igjen, spurte jeg om det var greit å dra på lønningspils med jobben. Det mente han var et absolutt must. Jeg sa meg fornøyd med svaret og omtrent spratt ut av sykehuset. Timen min var til og med gratis, sikkert fordi åren ikke burde ha åpnet seg i utgangspunktet. Jeg overtalte Øyvind til å dra på Japan Sushi, hvor jeg bestilte «det vanlige», som er 8 biter laks, nigiri, ikke maki. Øyvind bestilte det samme. Han hadde aldri spist sushi før, men likte det. Etterpå var det jobb, etterfulgt av et lite vorspiel hos meg med jobbfolk. Vi var ikke så mange, men det var gøy likevel, og jeg klarte å bli ganske full. Kanskje ikke så rart etter alle de anstrengende dagene jeg har hatt i det siste. Jeg drakk rødvin;Sunrise heter den. Billig og helt grei.
Gøy på vorspiel.
Etter en stund kom Jane også. Vi tok turen ut etter at all alkoholen var konsumert. Vi dro på Bryggerikjelleren, hvor de serverer Prosecco i glass til samme pris som vanlig hvitvin. Det sier seg selv at vi valgte det. Etter at klokken plutselig ble mange, tuslet jeg bort på Smuget Gatekjøkken, for å dytte i meg en bakt potet med ekstra mye rømmedressing. Så var det marsj i seng, tross alt jobb dagen etter. Ettersom jeg gikk på en penicillinkur, som jeg heldigvis kunne nyte alkohol sammen med, måtte jeg også ta nattapillen. Lørdagen var det litt kjipt å komme seg opp av senga, hodet fortalte meg at jeg hadde drukket for å si det sånn, men heldigvis gav smertene seg fortere enn jeg hadde forventet. Etter jobb hoppet jeg inn i joggebuksa og fordypet meg i CandyCrush. Jeg hadde ingen planer om å dra ut på byen, før Jane plutselig dukket opp med en flaske Prosecco i hånda. Etter en stund var jeg visst klar allikevel. Øyvind og Liliana kom også bort.
Pynta meg.
Liliana og meg.
Jane og meg på Bryggerikjelleren.
Etter at det stengte på Kjelleren, stakk vi videre til Brenneriet. Der hadde vi det overraskende gøy, og tiden gikk altfor fort. Jane, Øyvind og jeg dro tilbake til meg, og satt der lenge, før jeg innså at jeg måtte legge meg. Jobb dagen etter. Formen var bra, hadde ikke drukket så mye egentlig, var bare veldig i humør uansett. Avslutter dette innlegget med en video av Sjefen som leker med litt emballasje. Han er så søt ❤
Jeg har endelig litt tid og overskudd til å blogge litt om hvordan ting har vært den siste tiden. Operasjonen er gjennomført. Jeg har vært i gjennom konisering av livmorhalsen, som det så fint heter. Dette innebærer at jeg har fått skåret bort de delene av livmora med celleforandringer. Kirurgen brukte laser for å utføre inngrepet. Visstnok er kniv og skalpell noe som hører fortiden til. Dagene før operasjonen var nervepirrende og slitsomme. Jeg hadde aldri ligget på operasjonsbordet før. Jeg visste ingenting om noenting av det som skulle skje. Jeg både ville, og ikke ville, ha narkose. Jeg hadde ikke lyst til å klippe neglene mine korte, selv om det sto i heftet jeg fikk tilsendt i posen at neglelakk skulle fjernes og negler klippes. Heller ikke fristet det særlig å fjerne piercinger. Jeg kommer til å bruke evigheter på å feste smykket igjen, tenkte jeg. Dette er jo i og for seg et ganske trivielt problem i det store og hele, men det opptok meg merkelig nok, i likhet meg neglproblematikken. Jeg fikk vite at man fjerner piercinger for å unngå brannsår, et faktum som virket noe ulogisk før jeg fant ut om laseren. Neglene, derimot, lot jeg være både lange og med neglelakk. Dette var visst heller ikke noe problem, selv om det ikke var helt ideelt. Grunnen til at man ikke skal ha neglpynt, er at man skal kunne se det på neglene dersom en pasient mister bevisstheten, eller får for lite oksygen under en operasjon. Da blir de blå. Jeg fikk ikke narkose, men lokalbedøvelse. Derfor var det heller ikke så viktig med gjennomsiktige negler. Jeg hadde med meg mamma og noen venner på venteværelset. Vi satt plassert i 3. etg, dagkirurgi. Jeg skulle egentlig opereres klokken 11.00, men fikk beskjed dagen før om at operasjonen var fremskyndet til klokken 09.00. Like greit, tenkte jeg. Før inn, før ferdig. Selvfølgelig var det ikke fullt så enkelt. Jeg måtte først vente ute i venteværelset til klokken 10.00. Noe med klargjøring av operasjonssalen. Helt greit for meg. Kunne da klare en time til. Hadde ikke spist siden klokken 18.00 kvelden i forveien, men jeg var ikke spesielt svimmel eller kvalm av den grunn. Adrenalinet holdt meg nok i gang. Deretter kom det en koselig pleier og hentet meg inn på oppvåkningen, hvor jeg skulle sitte i en nitrist pysj og en enda tristere badekåpe og vente på at det ble min tur. Jeg fikk servert noen gigantiske piller og et lite glass vann. Beroligende. Før jeg ble «beroliget» måtte jeg imidlertid streve med å få i meg pillene.
Jeg har alltid hatt problemer med å svelge store piller. Det virker som et uoverkommelig hinder. Jeg gjorde derfor slik jeg alltid gjør når jeg står overfor slike utfordringer; jeg delte dem i små biter. Etter en stund var alle delene svelget. Sykesøsteren dukket opp for å sette inn en kanyle i armen, noe som skulle by på problemer ettersom åren «rullet vekk». Etter et nytt forsøk, og en ny arm, fikk hun det heldigvis til. Hun la ut om store nåler og diverse andre skremmende ting der jeg satt, men det gikk ikke særlig inn på meg. Tror pillene hadde begynt å virke. Plutselig var hun borte igjen, og jeg var overlatt til meg selv i en lenestol bak en skjerm. Det var flere andre på «oppvåkningen». Noen lagde mer lyd enn andre. Til å begynne meg trodde jeg kilden til en usedvanlig støyende person kom fra en veldig gammel dame med pipestemme som klaget over smerter. Det viste seg at den tilhørte en ung jente. Så feil kan man altså ta. I det som virket som en evighet hørte jeg på: «Det gjøøør sååå voooooondt!» Det begynte som lav sutring, og økte i volum lik en vekkerklokke. Hun hadde nok helt sikkert vondt, og jeg burde nok ha syntes synd på henne, men alt jeg kjente var nervøs irritasjon og trangen til å kvele henne med en pute. Smerteropene varte en stund, akkompagnert av en telefon som ringte og ringte. Trodde et øyeblikk jeg skulle bli gal. Det hadde nemlig gått noen timer siden jeg ble plassert i stolen, blodsukkeret var lavt og lunta kort. Etter at kvinnen som ikke var en gammel dame begynte å kaste opp, fikk hun enerom. Jeg tenkte mye på hva slags operasjon hun hadde tatt. Håpet inderlig at det ikke var den samme som den jeg skulle ta. Timene gikk, og jeg var sikker på at de hadde glemt meg. Jeg tror nok jeg må ha ventet i den stolen i ca 4 timer. Plutselig var det min tur. Jeg ble presentert for teamet av leger jeg skulle ha rundt meg, hele 3 stykker. De stilte festlige spørsmål av typen:»Har du løstenner?». Etter at jeg hadde ledd meg ferdig, svarte jeg at det hadde jeg ikke. Jeg ble så bedt om å ta av meg trusa og legge den i lomma på den kjipe slåbrokken, hvor jeg faktisk glemte den. Det morer meg litt at det kanskje et eller annet sted på avdelingen går noen med trusa mi i lomma. Mest sannsynlig har den blitt funnet, men det er morsommere å late som om den ikke har det. Jeg hadde selvfølgelig på meg truse da jeg dro hjem. Var ikke så loka, selv om jeg riktignok ikke fant utgangen til venterommet. Den var rett ved siden av meg. UTGANG. Store bokstaver på en diger dør, men nei jeg måtte altså spørre om veien. Det var visstnok ikke første gangen noen hadde gjort det, heldigvis. Følte meg rimelig teit allikevel.
Truseløs og ikledd den treige pysjoverdelen, ble jeg plassert på operasjonsbenken. Jeg la meg tilrette og de festet en slange med sovemedisin til kanylen i armen. Vet ikke hva jeg fikk, men jeg slappet i hvert fall ganske greit av. Fikk en del lokalbedøvelse nedentil også. Jeg rakk å tenke at dette var jo tross alt ikke så ille, før de begynte å skjære i meg. Var visst vondt likevel ja. Kjente det for å si det sånn. Sovemedisinen ble byttet ut med smertestillende. Tårene rant. Jeg lå og lyttet til pipene, som jeg regner med var lyden av pulsen min, og samtalen mellom to kirurger om hvor mye de skulle ta og hvor de skulle skjære. Inngrepet skulle vare i 20 minutter. Jeg vet ikke om det varte i 15 minutter eller en time. Jeg hadde ingen begreper om tid, men til slutt var de endelig ferdige med å «dra i livmora mi». Det var ganske ubehagelig. De festet på meg en slags truse og et bind. Måtte regne med å blø litt. Planen var at jeg skulle gå inn på «oppvåkningen» for egen maskin. Fungerte dårlig. Jeg forpurret den planen ved å bli akutt kvalm og fryktelig svimmel. «Hun er visst litt blek». «Vi trenger en seng!» Plutselig fikk jeg kvalmestillende i armen. Jeg må si at det var forskjellen på helvete og himmel. Jeg ble trillet inn til de andre ventende pasientene, og ble endelig spurt om jeg ville ha noe å spise eller drikke. Gjett om jeg var klar for det. Jeg helte nedpå med juice og fikk i meg brødskivene. Overraskende godt pålegg. Legene fortalte meg at jeg hadde vært en veldig flink og rolig pasient under operasjonen. De skrøt av neglene mine også, prydet med rosa neglelakk og hodeskaller for anledningen.
Litt blek etter inngrepet.
Mens jeg lå i sengen og slappet av, dukket det plutselig opp en ny lege. Han presenterte seg og informerte meg om at det nå var tid for operasjonen min. «Nå skal du trilles inn». Jeg svarte med en forbløffet, og litt snøvlende stemme at jeg jo nettopp hadde blitt trillet ut. «Skal jeg inn igjen?». Han innså at han snakket med feil pasient og lurte fælt på hvor hans pasient hadde blitt av. Det er nok lurt å følge med ja. Da klokken var blitt 15.15 hadde jeg kommet meg såpass mye at jeg fikk lov til å dra hjem. En av legene fra teamet mitt informerte meg om rekonvalesensen og hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Fikk med meg en brøkdel av det hun sa. Heldigvis fikk jeg et ark med viktig info og et nummer jeg skulle ringe hvis jeg hadde noen spørsmål. Da jeg hadde funnet riktig dør, og møtte igjen folka mine, som for øvrig virket veldig glade for å se meg, var det på tide å komme seg hjem. I løpet av ventetiden, hadde en strøm av gode venner vært innom for å ønske lykke til. De fikk ikke slippe inn der jeg satt, men det er koselig å vite at de bryr seg. Mamma hadde reist fra Vikersund for å være hos meg operasjons-uka. Både hun og min kompis, Øyvind, var på plass på venterommet. Øyvind måtte styre meg i retning bilen sin, ettersom jeg var på vei mot bilen ved siden av. Jeg hadde vært så heldig å få en bukett med vakre blomster av noen venninner, og det eneste som sto i hodet på meg var at jeg måtte skaffe meg en vase. Jeg hadde jo ingen. Piercingene hadde jeg satt inn igjen. Jeg overtalte en sykesøster til å sette inn den som var vanskelig å feste. Det neste på agendaen var derfor denne vasen. Mamma, Øyvind og jeg toget inn i en blomsterbutikk. Valg av passende vase ble gjort. Egentlig var den ganske upassende, da det i ettertid skulle vise seg at den lakk. Etter vasekjøpet var det tid for sushi. Hadde gledet meg til det hele dagen. Jeg mumset lykkelig i meg laks og ris og gledet meg over at fasten endelig var over.
Det var godt å komme hjem til sofaen etter koniseringen. Hele greia, inkludert den lange ventetiden og alle dagene i forveien med nervøsitet og dårlig søvn, tok på mer enn jeg hadde forventet. Jeg følte meg som om jeg hadde blitt overkjørt av en dampveivals, ikke bare fysisk, men også mentalt. Jeg antar dette er en ganske vanlig reaksjon. Da det var bysselalle-tid oppdaget jeg plutselig noen merkelige utvekster på kroppen, som skulle vise seg å være elektroder. Legene tar seg vel ikke tid til å fjerne disse.
De etterfølgende dagene hadde jeg nok å ta meg til. Jeg hadde fått beskjed om å holde meg i aktivitet, sløving på sofaen var ikke lov. Etter en operasjon blir man ofte oppmuntret til å være aktiv for å hindre dannelsen av blodpropp. Mamma og jeg gikk på cafe med gode venner av meg, vi var på shopping og sist, men ikke minst spiste vi mye ute. Vi brukte nok en del penger, men det var verdt det. Vi var også på besøk hos Jane og Elise, hvor vi fikk servert gode brownies.
På Egon med mamma.
Lørdagen var det «posesalg» på Strandtorget, nærmere bestemt på BikBok. Man kunne forsyne seg med ti plagg til 150 kroner. Billig. Det var ikke mulig å prøve plaggene, ettersom de befant seg på stativ ved en bod, et stykke unna butikken, ja faktisk i en annen etasje. Mamma og jeg møtte opp rett etter at det hadde åpnet, klare til shoppingdyst. Vi hadde ikke tatt oss tid til frokost engang. Førsteprioritet var å sikre seg de beste plaggene før det ble tomt. Etter at tyve plagg var trygt plassert i to poser, kunne vi spise. Jeg har fått streng beskjed om at jeg ikke får bære tungt. Synes dette er et veldig relativt begrep, men jeg har fått erfare at det ikke trenger være så veldig tungt før man kjenner det i livmora. Det så nok litt rart ut at mamma, etter vårt besøk på Strandtorget, bar et lass med poser, mens jeg ikke bar noen. Jeg fikk etter hvert byttet ut den lekkende vasen med en mye kulere en som jeg kjøpte på Libertine i gågata. Der har de mye fint, og dyrt. 300 kroner for en vase er jo litt i dyreste laget, men den var så utrolig kul at jeg brukte mine siste slanter på den. Lønningsdagen var tross alt like rundt hjørnet. Hvor kul er ikke denne?! http://instagram.com/p/yw8QC2Lvuy/?modal=true
Den lekkende vasen ble tømt for vann. Den egnet seg fremdeles til falske blomster. Den var jo tross alt for fin for å kastes, og jeg hadde, som vanlig, ikke tatt vare på kvitteringen.
Jeg avslutter med dette artige bildet av mine herlige jenter ❤
Vi er kommet godt i gang med januar måned, og jeg er glad for hver dag jeg er nærmere sommeren. Snøen laver ned til alle døgnets tider, og legger seg over blank is. Jeg har allerede falt en gang i år, og jeg tviler på at det kommer til å bli den siste. Jeg synes fremdeles tapet av Yasmine er tungt, og det ble ikke bedre av at jeg i følge legen min har «irriterte/hissige celler i livmora. Jeg begynte å le da han sa det. Følte meg litt som «Charlotte» i «Sex & The City» da hun hadde en «deprimert vagina». Det er mange grunner til å bli litt hissig, for eksempel dårlig fyllesex , men det er ikke derfor cellene er blitt som de er, eller det kan jo for så vidt være noe av grunnen, indirekte. Altså, sex generelt, enten den er bra eller ikke. Hvert tredje år må alle kvinner over 25, ta celleprøve av livmora, dette for å forebygge utviklingen av kreft. Vanligvis har ikke det bydd på problemer for meg. Alt har vært i sin skjønneste orden der nede, helt til nå da. Det ble fastslått at det var endringer. Derfor måtte jeg ta en ny prøve hos fastlegen. Jeg kom meg gjennom den noe ubehagelige prøven. Klarte å unngå å besvime denne gangen. Etter å ha ventet en stund, fikk jeg beskjed om et jeg hadde fått time på sykehuset for å ta en biopsi. Telefonen kom noe overraskende på meg, med tanke på at jeg ikke hadde fått brevet med resultatet og henvisningen. Jeg var naturlig nok ganske nervøs, da timen var allerede neste dag. Jeg visste ikke hva en biopsi innebar, så jeg gjorde som enhver annen ville gjort, jeg spurte google. Det var muligens ikke kjempelurt. Der sto det om andre kvinners opplevelser, og om hvor grusomt vondt det var. På dette tidspunktet lå jeg i fosterstilling og gråt. Vil ikke, vil ikke, vil ikke. Etter å ha sovet fryktelig lite og dårlig, var det på tide å dra til sykehuset.Med meg hadde jeg min gode venn, Lars. Han var ikke med inn, men det hjalp å ha han der på venterommet. Jeg stappet i meg sjokolade og cola for å unngå lavt blodsukker. Så var det min tur Jeg var et skjelvende nervevrak. Både legen og sykesøster forsøkte å berolige og avlede; «Vil du ha bedøvelse?» «Åh så fine negler du har!» osv. Ja takk til bedøvelse. Det var en rar følelse, da bedøvelsen inneholdt adrenalin. Snakker om hjertebank. Det gikk heldigvis fort over. Plutselig var jeg ferdig. Det gikk over all forventning. Muligens fordi jeg hadde forventet intens tortur. Jeg gav legen sjokolade, orket ikke alt selv, og så tuslet jeg ut for å betale. Legen ble kjempeglad for sjokoladen, sa han ikke hadde opplevd å få det av en pasient noen gang. Jeg ble informert om at jeg ville få svar på prøvene etter noen uker. Ettersom jeg var rimelig gira av alt dette adrenalinet, var det ikke snakk om å ta det rolig. Jeg var to turer på Strandtorget, med forskjellige mennesker og var generelt litt her og der.
Litt shopping med Lars på Strandtorget.
Fant til og med en bjørkestamme i en kontainer, som jeg insisterte på å ha med meg hjem. Synes synd på stefaren til Camilla, som fikk veldig mye bjørkestøv i baksetet av bilen sin. Bjørk flasser. Jeg har sett interiørblogger som har brukt bjørkestammer som en del av innredningen. Det er kjempekult.
Kule bjørkestammen min ❤
Jeg kjøpte meg en lys-slynge og et fuglehus på Askepott, interiørbutikken i gågata. Fuglehuset måtte jeg male litt, da jeg ikke var helt fornøyd med fargene. Videre fant jeg ut at det hadde vært fint om huset var «bebodd», så jeg kjøpte to fugler i blomsterbutikken, med det passende navnet Tornerose.
Jeg har følt meg overraskende kreativ i det siste, til tross for at det er kjip januar. Jeg har blant annet fikset på noen cd-hyller fra den gamle tv-benken min. De ble ganske kule om jeg så må si det selv.
Da dette var gjort, malte jeg like gjerne tv-benkens skapdør, også denne med sort tavlemaling.
Den skiller seg nok litt ut fra hva folk flest velger å ha på veggen. Januarmåned er full av snø og bursdager. Jeg har laget masse gaver i det siste. Ikke bare fordi jeg er for blakk til å kjøpe, men også fordi det er mye morsommere å lage dem, i hvert fall for meg. Jeg håper og tror at også bursdagsbarna synes det er litt hyggelig med hjemmelagde gaver. Lars feiret bursdagen sin på Lillehammer Pizzeria. Det var veldig koselig. Jeg fikk inntrykk av at tavlen jeg lagde til han falt i smak.
Har laget noen «gaver» til meg selv også da. Ettersom julen jo er over, passet det ikke lenger med krukker med gull-lakk. Jeg pakket dem derfor ned sammen med resten av julepynten, og erstattet dem med disse.
Forrige helg hadde jeg besøk av Hege og Anders. Det var koselig å se dem igjen. Vi var blant annet ute og spiste på Cafe Stift. God mat og drikke og god stemning. Jeg fikk også julegaven min fra dem. Det var mye fint i pakka, men jeg ble spesielt glad for denne søte genseren.
For to dager siden dumpet det et brev ned i postkassa med logoen til Sykehuset Innlandet. Grøss og gru. Svar på prøvene jeg tok. Skjelven og litt kvalm åpnet jeg brevet, bare for å få bekreftet det jeg fryktet, nemlig at deler av livmortappen må opereres bort. Dette er naturligvis veldig lurt, med tanke på faren for utviklingen av kreft. Bort med de skumle cellene, men dette krever jo også at jeg legger meg under kniven ikke sant. Jeg følte meg ganske nedslått og lettere deprimert. Det hjalp litt at Remi og jeg lagde mat og så på film etter jobb. Vi så på «Et Kongerike For En Lama», en film jeg har sett så mange ganger at jeg kan det meste utenat. Tror ikke Remi synes den er like morsom som det jeg gjør. Vi lagde også kreativ mat; speilegg formet som ugler, i et tre av bacon med salatblader. Synes det ble ganske fancy. Det var nesten litt trist at vi måtte spise det. Jeg fikk noen kule former til jul av Remi. Har allerede testet ut hodeskallen, og nå skulle uglen til pers.
I dag fikk jeg et mer utfyllende skriv om selve operasjonen og diverse forberedelser man må gjøre før den. Jeg har fått time 04.02 klokken 11.00. Jeg har fremdeles ikke fått klarhet i hva som har forårsaket celleforandringene. Jeg vet det er et virus ved navn HPV (Human papillomavirus) som kan føre til slike endringer. Viruset er seksuelt overførbart, og det er mange kvinner som har det i løpet av sitt liv uten at det trenger å gjøre noen skade. Noen ganger, gjør det imidlertid det. Slik jeg har forstått det, kan det gå bort av seg selv, men jeg vet ikke hvordan det er når det har ført til celleforandringer. Jeg tror det er gode sjanser for at det forsvinner når man foretar en operasjon, eller utskrapning. Nå vet jeg jo ikke om jeg har dette viruset. Jeg fikk aldri noe entydig svar på spørsmålet. Fikk en mumlende tilbakemelding om at det var vanskelig å se av prøven osv. «Kanskje har du det, kanskje har du det ikke». En ting er i hvert fall sikkert. Når jeg blir frisk igjen, blir jeg usedvanlig streng på hvem som får være med meg hjem og på soverommet. Ingen håpløse one-night-stands i overstadig beruset tilstand. Kondom kommer også til å være viktig. Ikke snakk om at jeg skal ha mer problemer på den fronten, bank i bordet. Hvis det nå viser seg at jeg har fått dette viruset, så må jeg jo ha fått det fra noen. Er det da slik at man må informere alle man har hatt sex med om at de må teste seg for hpv tro? Jeg aner ikke hvor lenge jeg har hatt det, hvis jeg har det. «Hei du, lenge siden sist, btw du er muligens bærer at et kjipt virus som kan gi deg testikkelkreft». Hadde jeg fått svar i julen kunne jeg ha trykket det på julekort.
Ellers går det for det meste i jobb og aktivisering av kaninen. Han har fått hoppe mye fritt. Jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet å unngå at han gnager på ledninger, skummelt for han og skummelt for huset. Jeg skal etter hvert gå til innkjøp av noen grinder eller kompostgjerder, som jeg kan sette ut hver gang han skal hoppe. På den måten får han ikke kommet i nærheten av områder med ledninger. Her hopper han litt rundt.
Jeg skal investere i et nytt, større teppe også, slik at han ikke sklir. Jeg har mange planer. Jeg avslutter dette innlegget med bilde av neglene mine. Jeg fikset på dem i går.
Jeg sitter og ser på at kaninfrøken spiser. Hun gir inntrykk av å være bedre, for så å bli skikkelig dårlig igjen, så syk at jeg er sikker på at hun ikke har lenge igjen. Slik har det vært noen dager og netter nå. Det er utmattende, mildt sagt. Jeg sover fra tid til annen, men for det meste løper jeg frem og tilbake til stua for å forsikre meg om at det er liv i den lille kroppen hennes. Når jeg sover handler det om kaniner, halvdøde eller helt døde. Jeg tar en dag av gangen og prøver å kose meg litt også. Klarer dette til en viss grad. I går var jeg på julebord med herlige mennesker. En del av meg var til stede, men resten var hjemme hos Yasmine. Det var ikke noe å si på selskapet eller maten, men jeg klarte bare ikke å slappe helt av uansett hvor mye jeg prøvde. Selv alkoholen så ut til å ha mistet sin effekt, eller så drakk jeg ikke nok av den, helst sistnevnte tror jeg. Kan jo ikke komme hjem i tre-tiden og være så full at man gir medisin til feil kanin. Jeg spiste både forrett, hvitløksmarinerte krepsehaler, hovedrett, kveite og creme brulet til dessert. Det var kjempegodt. Ble stappmett. Etter maten dro en gjeng til Lars for å ha vorspiel der. Vi hadde bare bordet til klokka 21.00, så det hadde blitt dyrt å dra rett ut. Noen reiste også ut på Toppen bar, hvor de har veldig gode drinker, både med og uten alkohol. Hos Lars knerta jeg en flaske rødvin, men jeg var altså fremdeles skremmende edru. Vi dro videre ut på Blå Hund etter hvert. Der var musikken, som vanlig, så høy at jeg ikke hørte hva folk sa. Etter en stund følte jeg meg døv og hes, etter all skrikingen for å bli hørt. Misforstå meg rett, jeg liker Blå Hund, men partyformen var bare ikke der i går. Noen av oss ruslet bort til Håkons pub, mindre skriking. Etter en liten stund var jeg kjempeklar for å dra hjem til sjuklingen. Jeg presset i henne medisinen, som hun ser ut til å mislike bare mer og mer. Etter denne slitsomme affæren, virket hun veldig sløv og surklende. Ikke en lyd man vil høre. Jeg hadde selskap av en venn, Øyvind, som gjorde sitt beste for å trøste og si oppmuntrende ord.
Pyntet og klar for julebord med gode venner.
På vorspielet til Lars.
Etter at han var gått, var det på tide å grine som et lite barn og ligge i fosterstilling. Yasmine var plassert tilbake i buret, der hun kjempet med pusten. Jeg så for meg ulike scenarier, et av dem der en død kaninkropp ligger i fryseren i påvente av kremering. Dyrene er jo alltid sykest i helgen eller på helligdager. Etter en stund virket hun, nok engang, litt bedre, og i dag har hun spist litt salat og mye flytende mat. I morgen skal jeg til Sentrum dyreklinikk for en sjekk. Håper de gir meg en ok tilbakemelding og ikke nevner ordet «avlive». Jeg har nemlig tenkt å gjøre mitt aller ytterste for å holde henne i live og tvinge lungebetennelsen ut av kropp og sinn. Hun skal gå på medisinen en uke til, men om den ikke virker tilfredsstillende, går det an å prøve andre typer. Det var i hvert fall det de sa sist jeg var der. Da jeg våknet i dag, uten noen som helst form for bakrus, var det på tide å gi en ny dose penicillin. Jeg måtte ha litt ekstra i sprøyta, for det er så mye som ikke havner i munnen. Heldigvis ringte Camilla og lurte på om jeg ville være med henne og Lene, hennes venninne fra Oslo som også var på julebordet. Jeg ble med. Jeg trengte frisk luft og en avveksling fra å overvåke pusten til en kanin. Det var veldig koselig å gå i byen. Lars var også med oss en liten stund, før han skulle se en fotballkamp på Nikkers Sport. Kjedelig.
Lars og jeg har vært snille i år.
Det var skikkelig julestemning i gågata. Etter at vi møtte nissen, tok vi en liten tur med hest og slede. Har aldri gjort det før. Koselig. Etter å ha tittet i diverse butikker, en av dem Nille hvor jeg gikk til innkjøp av to glass-sopper. Har aldri helt skjønt hva sopper har med jul å gjøre. Jeg husker at mamma pleide å ha et par sopplys som hun pyntet med år etter år. De ble til slutt ganske slitte og stygge. Vi hadde sopper på treet også. Etter shoppingrunden var vi slitne og besluttet å avlegge Pannekakehuset et besøk. Der gaflet vi i oss små pannekaker med diverse tilbehør. Jeg valgte bacon. Videre druknet jeg retten i lønnesirup. Deilig.
På pannekakehuset.
Etter at vi alle var stappa, måtte vi bevege litt på oss igjen. Det var blitt ganske mørkt ute og veldig julekoselig både i og utenfor butikkene. Det var gløgg i veskebutikken og et orkester spilte julesanger utenfor. Får man ikke julestemning av dette, er man i slekt med grinchen.
Etter at vi dro hvert til vårt, var jeg rastløs. Jeg må aktivisere meg selv slik at jeg ikke kjører huet mitt med negative tanker. I forgårs for eksempel, bakte jeg pepperkaker. Jeg var egentlig helt latterlig sliten etter å ha vært med Camilla på shopping i Gjøvik. Hun skulle kjøpe mange gaver og jeg hadde igjen en. Vi dro med 09.15 bussen, ettersom jeg måtte være hjemme til tre for å gi Yasmin den kjipe medisinen. Jeg hadde planer om å legge meg tidlig kvelden før, men man sover elendig, hvis noe i det hele tatt når man vet at man må opp om noen timer for å gjøre noe. Etter at klokken hadde slått 03.00, og jeg var ferdig med penicillin-seansen, kunne jeg sove igjen. Lettere sagt enn gjort. Det var et par trøtte jenter som satt på bussen til Gjøvik neste morgen. Camilla hadde visst også sovet dårlig.
Soloppgang på vei til Gjøvik.
Om enn noe trøtte, gikk vi i gang med shoppingen. Vi trålet gjennom butikkene med det for øye å handle inn de siste gavene. Jeg hadde bare igjen en gave, men den fant jeg ikke. Derimot fant jeg ganske mange til meg selv.
Det høflige speilet på CC -Gjøvik skuffer heller ikke denne gangen.
Drakk en chai latte med ansikt.
Etter å ha tilbrakt noen timer på senteret, var det på tide å ta bussen tilbake til Lillehammer. Jeg halvsov det meste av veien, for plutselig var vi på Skysstasjonen. Vi drasset med oss posene våre, og jeg dro hjemom for å gi kaninfrøken den evinnelige medisinen. Da det var gjort var det neste på agendaen enda mer shopping. Jeg hadde jo like mange gaver igjen som før jeg dro til Gjøvik. Uakseptabelt. Jeg fant heldigvis noe fint på Strada. Da jeg kom hjem, skulle man kanskje tro at jeg var såpass sliten og trøtt at jeg la meg til å sove. Feil. Jeg var mye verre. Så sliten og trøtt at man ikke får sove, men istedenfor blir hyperaktiv og litt manisk. Det var nok dette som førte til min plutselige pepperkakebaking. Jeg kjevlet og dro i den ferdigkjøpte deigen og stekte det ene brettet med pepperkaker etter det andre. Deigen tok aldri slutt. Helt til den gjorde det. Ca tre timer etter at jeg startet.
Pepperkaker.
«Pupperkaker».
I tillegg til de utallige pepperkakene, har jeg fylt tiden min med å lage ting. Hele tiden skape noe.
Julepynt.
Her ser vi et fint eksempel på dyrt og billig i skjønn forening. Tom Dixon- telysholderen koster ca 600 kroner. Helt absurd dyrt egentlig, men den er så fin. Det lakkerte syltetøyglasset med plastfigurer på kostet betydelig mindre.
Sopper fra Nille.
Og med disse glass-soppene, ønsker jeg dere alle en tipp, topp,tommel-opp, natt.
I skrivende stund er min kjære Yasmine blitt syk. Hun har fått lungebetennelse, noe som kan være veldig alvorlig for en liten, skjør kaninkropp. Jeg har i grunnen følt en liten stund at hun har vært litt pjusk. Hun rugget litt frem og tilbake av og til og hun var blitt litt tynn. Jeg hadde tenkt å bestille en time og sjekke henne etter den 10. desember, ettersom jeg får lønn da, men plutselig ble hun akutt syk. Tett nese og forkjøla tenkte jeg, men den gang ei, hadde det enda vært så vel. Veterinæren sa gang på gang at hun var veldig syk, hun bare skjulte det godt. Noe kaniner ofte gjør ettersom de er byttedyr og det å vise svakhet gjerne ikke er så lurt i dyreverden. Lettere å bli spist da. Jeg var selvfølgelig fra meg av bekymring og klandret meg selv. Jeg burde ha sjekket henne før. Jeg trodde jo ikke det var noe alvorlig ettersom hun spiste og drakk som vanlig og var generelt aktiv. Jeg har «sovet» på sofaen i to netter, med blikket stivt festet på Yasmine. Har vel egentlig ikke sovet så godt. Drømt masse om syke kaniner. Hittill har jeg gitt henne 3 doser penicillin. Jeg blir helt fra meg av lykke hver gang hun spiser et strå høy eller tar noen slurker vann. Fremskritt. Har lurt i henne masse flytende mat også. Critical Care fra Oxbow fylt i en liten plastikksprøyte. I begynnelsen bød det på visse problemer å få i henne denne viktige næringen, men nå virker det som om hun har lyst på. Hun slikker det i seg. Klokken to i natt er det tid for en ny ladning med Bactrim. Det lukter banan, og jeg tror hun synes at smaken er ok.
Kosetid ❤
I går var jeg virkelig utrolig trist. Tårene flommet, og jeg var veldig redd for at ikke medisinen skulle virke. I dag er jeg litt mer optimistisk. Jeg tør ikke håpe ordentlig, men jeg er ikke et deprimert vrak som bare ligger apatisk på sofaen. Man blir så utrolig knyttet til kjæledyrene sine. Jeg vet jo at de ikke lever like lenge som oss mennesker. Jeg vet at før eller senere vil de forlate oss, men det er like fullt en grusom og hjerteskjærende tanke. Jeg vil ha den lille jenta mi hos meg så lenge som overhode mulig.
Sara har fått seg nytt «skjerf».
Nå som jeg ikke lenger er helt apatisk av panikk for å miste den lille, har jeg overskudd til å blogge litt. Det er blitt vinter og kaldt ute. Vi er i desember, og julen er ikke veldig langt unna. Jeg har julestemning. Har hatt det lenge nå. Jeg er ferdig med nesten alle gavene, og jeg har solgt litt julekort. Jeg har til og med begynt å skrive noen. Ettersom jeg vet det er litt i tidligste laget, har jeg ikke postet dem enda. Tror jeg gjør det i morgen. Må kjøpe mer telys også, og en kartong med rødvin. Det er så koselig å høre på julemusikk, skrive eller lage kort og drikke et glass rødvin.
Dette er bare noen av kortene jeg har laget i det siste. Jeg mer eller mindre «drukner» i julekort. De jeg ikke bruker selv, eller får solgt i år, får jeg alltids bruk for til neste jul. En relativt ny hobby jeg har fått, takket være instagram og eBay, er neglpynt. Jeg kjøper «water transfer nail stickers» fra eBay, de er ganske billige, så jeg har nok tatt litt av og bestilt ganske mange. I begynnelsen var jeg ikke særlig flink. Etterhvert har jeg heldigvis lært litt. Øvelse gjør jo tross alt mester.
Julenegler.
Musikalske negler.
Kanin-negler.
Movembernegler.
Man tar først et lag med neglelakk, venter til det tørker litt, klipper ut neglpynten, holder den litt under vann og fester den på neglen. Deretter påføres et lag gjennomsiktig neglelakk slik at pynten sitter. Jeg har en del julemotiver som skal brukes i løpet av julen. Gleder meg. Ettersom jeg er i det kreative hjørnet, har jeg også eksperimentert litt med syltetøyglass, plastfigurer, kongler, lakk og lim. Jeg fikk ideen etter å ha sett instagramprofilen til:designbymirelle http://instagram.com/designbymirelle Hun er helt genial. Jeg ble veldig inspirert etter å ha sett bildene hennes. Jeg gikk straks til innkjøp av lakk i gull og sort fra Jernia. Jeg fant ut at jeg faktisk har hvit lakk i kjelleren også. Må huske å hente den. Deretter lette jeg etter små plastdyr. Jeg var innom en lekebutikk og Nille. De hadde ikke så mye utvalg, men jeg kjøpte da noe. På hobbybutikken kjøpte jeg noen kongler. Det er jo litt julete synes jeg. Jeg pleier jo vanligvis å feire jul på Modum, og i år er intet unntak, men jeg bestemte at jeg skulle pynte litt i leiligheten og gjøre det julefint her før jeg reiser hjem. Jeg har allerede pyntet litt. I morgen får jeg lønn, så da går jeg til anskaffelse av litt mer julepynt. Strada har så utrolig mye fint. Får alltid lyst til å kjøpe alt i butikken, men da hadde jeg havnet på «Luksusfellen». Best å kjøpe i ny og ne. http://instagram.com/stradalillehammer
Juletre fra Askepott design.
Den første pynten jeg kjøpte. Dette lille treet var så nydelig at jeg bare måtte ha det, selv om det kostet 500 kroner.
Wallstickers fra eBay.
I morgen skal jeg kjøpe noen nydelige telysholdere fra Tom Dixon som jeg har siklet på en stund. De er sikkert kjempedyre, men de roper liksom litt på meg. http://instagram.com/tomdixonstudio/ Ikke alt som pynter opp trenger være dyrt. Jeg synes resultatene av mitt lille lakk-eksperiment ble ganske bra.
Olivenglass med kongle, tekrukke med hund og syltetøyglass med kanin. Fulle av sjokolade.
Disse to fikk nytt liv på badet.
«Hundekrukke» med bomullpads og «konglekrukke» med q-tips.
Synes det ble ganske fint. I tillegg til å være kreativ har jeg også vært på hopprenn. Min venninne og kollega Line Jahr skulle hoppe i worldcup, og en gjeng på 5 stykker stilte opp som heiagjeng. Jeg lagde plakat med bokstavene i navnet hennes. Det ble i grunnen ganske bra. Jeg kledde meg varmt for anledningen, å stå ute i 2 timer er ganske kaldt, og gikk til innkjøp av to stk sitteunderlag. Det holdt ikke med bare ett. Gjør alt for å unngå blærekatarr. Med meg hadde jeg en termos med rødvin. Vet ikke om det er vanlig på hopprenn jeg, men jeg har bare vært med en gang tidligere, og da var det drikking. Utstyrt med bokstaver, god stemning og i mitt tilfelle, rødvin, var vi en entusiastisk gjeng. Line gjorde det bra og kom på 5. plass. Vi heiet med stor innlevelse, noe som også ble satt pris på.
Nå er det altfor lenge siden jeg har blogget, ikke fordi det har vært kjedelig i det siste, men fordi jeg nok har vært litt lat. Nå har jeg derimot satt meg ned med en kopp te og datamaskinen, med det for øyet å oppsummere hva som har skjedd siden sist. Det har vært både mye jobbing og sosialisering. For noen uker siden var jeg i 40års-laget til en god kompis av min bestevenn Lars. Thomas, som han heter, og hans vakre samboer, Lolita, hadde leid Strandhytta, et lokale på Brøttum som ligger vakkert til og egner seg ypperlig til festlige anledninger. Jeg har vært der en gang før, da min venninne Trine giftet seg med sin utkårede; Aasmund.
Jeg er klar for bursdagsfeiring.
Utstyrt med drikke og godt humør, ankom Camilla, hennes kjæreste Kenneth, Lars, hans kompis Tor Anders og jeg lokalet. Vi liker å være ute i god tid, men denne gangen måtte vi vente ganske lenge på bursdagsbarnet, som hadde besluttet at han skulle ankomme vannveien i sin splitter nye båt. Snakker om å gjøre entre`. Sånn er Thomas da. Han er en mann full av liv og overraskelser. Da gjestende hadde gjort seg ferdig med å ta bilder, gikk vi frysende inn i varmen igjen. Det har dessverre begynt å bli litt kjøligere i været. Jeg synes ikke noe videre om det, men jeg har dessverre ingen innflytelse på værgudene.
Camilla og Kenneth, mens vi venter på bursdagsbarnet.
Lars og hans to favorittjenter.
Endelig var det på tide å sette seg til bords. Vi var en sulten og forventningfull gjeng som slo oss ned. Jeg ble ikke veldig mett av den bittelille posen med cheetos, som jeg hadde stappet i meg rett før jeg ble henta. Den utenlandske posen med snacks ankom samme dag, bestilt fra eBay, min nye hobby og glede. Jeg bare elsker eBay. Jeg har appen på mobilen min, og jeg må innrømme at det nok har blitt kjøpt noe hver dag i det siste. Det er så gøy å få pakker. Hver dag våkner jeg og lurer på hva som befinner seg i postkassa denne gangen. Noen ganger er det ting jeg faktisk har glemt at jeg har bestilt. Dette er ekstra gøy. Slik er det ofte med eBay, enten får du det ganske fort, eller så har det gått så lang tid at du har glemt hele greia. Nå virker det kanskje som om jeg har brukt veldig mye penger i det siste, men det har jeg ikke. Det jeg bestiller har, med unntak av noen få ting, vært svært så rimelig og absolutt vært verdt pengene. Går det i stykker, er det jo heller ikke verdens undergang, med tanke på prisen. Min gode venn, Remi, kaller mye av det jeg kjøper for billig crap fra Kina. Det har han nok også rett i. Maten vi ble servert på Strandhytta var derimot ikke crappy, men utrolig god. Vi fikk servert elg-gryte med kantareller og diverse grønnsaker, spekemat, flatbrød og rømme. Det var noe for enhver smak. Vi stappet i oss maten, drakk av vinkaraflene som var plassert på hvert bord og hadde det generelt veldig koselig. Bra stemning. Jeg passet på å drikke mye vann, ettersom jeg ikke hadde planer om å ødelegge søndagen. En lur beslutning. Ikke alle var like lure. Det ble i løpet av kvelden konsumert en god del alkohol, og for noen var det nok en ganske kjip dagen derpå.
God middag.
Til dessert fikk vi multekrem med kjeks. Det smakte overraskende godt, med tanke på at multer ikke er favoritten. Thomas hadde i invitasjonen presisert at det ikke var nødvendig med gaver, men det var det nesten ingen som hadde brydd seg om. Bursdagsbarnet satte spørsmålstegn ved vår evne til å lese. Jeg tror de aller fleste hadde med seg en presang eller to. Lars og jeg gav han et gavekort på Vic. Andre hadde vært mer kreative og gitt han en dunk med hjemmebrygget øl. Det virket som om gaven falt i smak.
Thomas koser seg med hjemmebrygget øl.
Etter middag og dessert ble alle bord og stoler ryddet bort. Det var tid for at det innleide bandet, i dette tilfellet Mental Shutdown, skulle komme. Jeg har hørt dem før når de har hatt spillejobber på Felix, men ettersom jeg var ganske full og uoppmerksom ved disse anledningene, kan jeg ikke skryte av at jeg husker så mye av sangene. Denne gangen fikk jeg det heldigvis med meg. Det var god stemning, og jeg lot meg rive med. Spesielt MT sin versjon av «Skyfall» er bra. Jeg har hørt mye på den etter at jeg hørte den første gang.
Mental Shutdown.
Etter konserten ble det litt mer småspising og vinkonsum. Jeg minglet med nye mennesker og skravlet med folk jeg kjente fra før.
Lolita og meg.
Er reklame for» Bra Bemanning», hvor Lars og Thomas jobber.
Etter hvert som klokka ble mye og folk begynte å bli slitne og klar for å reise hjem, besluttet jeg at det var på tide å skaffe seg skyss og sette snuta mot Lillehammer. Rundt klokken 03.00 ankom drosjen, og Tor Anders og jeg sa hadet til vertskapet og takket for en herlig kveld. De andre i mitt følge hadde allerede kommet seg hjem tidligere på kvelden. Jeg var i grunnen ikke klar for å ta kvelden helt enda, og vips så var vi fire stykker som hadde nachspiel hos meg; Tor Anders og to jeg jobber med. Jeg hadde øl til oss alle og det ble nok ganske sent før det var på tide å køye. Jeg våknet søndagen med litt skallebank, men formen var ellers ganske bra. Det lønner seg å ta zyrtec før man begynner å drikke. Det hjelper på fyllesyken. Det var nok også takket være alt vannet jeg fikk i meg sammen med alkoholen at jeg fungerte greit. Trangen til «junk food» var jeg for øvrig ikke kvitt, så det ble pizza fra Lillehammer Pizzeria. Pizza Capriciosa med rømmedressing og bernaise saus. Det er bare ikke feil, spesielt ikke på en lat søndag. Da hodet mitt ikke var så vondt lenger, var det tid for Netflix.
Helgen etter var det halloween. Jeg tar alltid av da. Jeg bestiller meg kostymer og diverse halloweengreier måneder i forveien. Fredag 31. var det fest på Felix. Jeg hadde planer om å ta en liten tur innom for få med meg alle de kule kostymene og sjekke livet, selv om jeg ikke kunne drikke så mye ettersom jeg hadde planlagt en fest med masse folk dagen etter. Rett etter jobb, ordnet jeg meg derfor og tok på meg catwoman-kostymet mitt. Utstyrt med pisk og ører, tumlet jeg meg gjennom slaps og sklei meg frem til Felix. Det hadde selvfølgelig begynt å snø. Ugunstig for både sminke og glatte støvletter. Jeg kom meg da frem og inn. Jeg skulle egentlig ikke ha gått dit bort alene, men de som skulle ha vært med meg var ikke i form. Jeg satset på at det sikkert var noen der jeg kunne sosialisere med. Det var det heldigvis også. Jeg slo meg ned sammen med Knut Ivar og hans søte kjæreste Tone. Førstnevnte var katolsk prest. Plutselig merket jeg at noen pustet meg i nakken, det var døden. Gjett om jeg skvatt. Det var et skikkelig kult kostyme. Melina tok bilder av oss og andre med oss, etter hvert som det ene artige kostymet etter det andre ankom gjennom døra. Det som er fint når man kler seg ut, er at man på sett og vis føler at man kan snakke med alle. I hvert fall gjør jeg det. Jeg tilbrakte kvelden med mange mennesker jeg ikke har møtt før, i tillegg til folk jeg kjente fra før. Det var topp stemning, og det etter bare å ha drukket to øl. Dette var alt jeg tok med råd til ettersom jeg jo skulle tidlig opp lørdagen.
Døden.
Elmo.
Mens vi satt og skjøt hoppende oregamifrosker på hverandre, dukket Elmo fra Sesam Stasjon opp. Ingen visste hvem som var inne i kostymet, men det hadde ikke noe å si fra eller til, posere skulle han. Han måtte ha tre sammenskjøtede sugerør i drinken sin for å få den i nærheten av munnen. Ganske underholdende i grunnen. Ved siden av han står en skummel klovn. Skummel, skummel,skummel.
Knut Ivar prøver å holde døden på avstand.
Priser.
Pynt på Felix.
Plutselig, mens vi satt der og drakk øl og skøyt frosker, det var mye sprett i de froskene, dukket Waldo opp, bedre kjent som Willy i fra de populøre billedbøkene «Hvor er Willy». Jeg brøyt selvfølgelig ut i høy støyende latter og klappet opprømt i hendene, slik jeg pleier gjøre når jeg blir gira. Dette var kanskje ikke det skumleste kostymet der, men det var kreativt, og for å være helt ærlig så er jo heller ikke catwoman særlig skummel. Ikke egentlig.
Waldo står i baren.
Meg i mitt kostyme.
Ettersom tiden gikk, slik den jo har for vane å gjøre, ble det stadig mer folksomt på Felix. Jeg møtte blant annet på min venninne Ann Kristin, som for anledningen var utkledd som soppen fra Supermario. Jeg klappet henne på hodet for «ekstra liv». Jeg var visst ikke den eneste som hadde gjort det.
Ann Kristin er sopp.
Enda en time eller to gikk. Jeg møtte andre folk jeg kjente, og snakket med koselige ukjente. Jeg ble skikkelig gira da jeg så en fyr utkledd som Walter White fra Breaking Bad. Genialt. Jeg fortalte han nettopp det. Vi hadde en prat om serien og om hvor bra den er.
Walter White
Så var det på tide å komme seg hjem og i seng. Etter en vellykket kveld, subbet jeg meg hjem og unngikk bare såvidt å falle et par ganger på mine glatte sko. Natten ble til dag og jeg spratt opp, vel vitende om at det var masse å gjøre før alle forberedelser var unnagjort. Mine gode venner Hege og Anders ringte på døra i tolvtiden og forventet at de kom til å møte en bakfull og gryntende Kristin. De tok feil. Jeg var opplagt og i full gang med å lage bananspøkelser og nektaringresskar. De bor, som nevnt, i Oslo og jeg ser dem ikke så ofte som jeg gjerne skulle ønske. Det var veldig koselig å se dem igjen. De hadde andre planer for kvelden og skulle dessverre ikke være med på festen, men de hjalp gjerne til med å lage bananspøkelser. Resultatet ble genialt.
Bananspøkelser og nektaringresskar.
Etter å ha laget kreativ mat, fant vi ut at vi rett og slett hadde behov for litt ikke-så-kreativ-mat. Vi besøkte Cafe Stift for å stille sulten. Jeg spiste gresskarsuppe med kantareller og brød og aioli til. Det var utrolig godt. Mens vi satt og spiste, kom min gode venninne Liv Katrine og hennes kjæreste Håvard. De hadde reist helt fra Bærum for å være med på festen. Etter å ha spist oss gode og mette, var det på tide å pynte ferdig og ordne seg før alle gjestene kom. Festen startet nemlig klokken 18. 00, relativt tidlig. Jeg hadde pyntet det meste noen dager i forveien, med veldig god hjelp fra min venninne Henia, som også hadde masse halloweenpynt jeg fikk låne. Resultatet ble skremmende bra om jeg så må si det selv.
Dette er bare en liten smakebit av hvor mye pynt det faktisk var i leiligheten min. det var bare soverommet som ikke var pyntet. Der inne skulle ingen være, bortsett fra kaninene, som jeg hadde plassert på en trygg plass. Jeg visste det kom til å bli høy musikk og veldig mange mennesker. Stor fare for at noen av dem ble overstadig beruset og enten sølte øl over buret eller rett og slett falt over det. Begge disse tingene har skjedd. Ettersom jeg visste at det kom til å bli mange mennesker på en relativt liten plass, hadde jeg noen dager i forveien laget noen husregler og postet dem på arrangement-siden på facebook. Jeg må innrømme at jeg humret litt da jeg skrev dem ned.
Husreglene.
Spritregelen ble brutt av ganske mange, men bortsett fra den ble de andre fulgt heldigvis. Jeg så litt gjennom fingrene med spritkonsumet, da jeg forsikret meg om at ingen var kranglete eller voldelige. Dert kan lett skje på spritfylla. Faktisk kan mye skje på spritfylla, og man husker ikke en dritt av det. Jeg takket derfor nei til alle shotter og fikk i meg rikelige mengder med vann. Når man er vert for et arrangement har man et ansvar for å passe på at alle har det bra og at ikke alt spinner helt ut av kontroll. Jeg tok det derfor relativt rolig når det kom til alkoholinntak. Jeg sier relativt, fordi jeg tok det på ingen måte med ro. Jeg passet også på å rydde litt underveis ved jevne mellomrom, men jeg tror jeg glemte det litt etter hvert som kvelden skred frem, for det var ganske mye rot og tomgods å ta tak i dagen derpå. Som jeg hadde regnet med, kom det ganske mange på festen. Jeg vet ikke helt hvor mange vi var, men det var litt sånn at man holdt seg i det lengste før man forlot plassen sin for å gå på do. Når man kom tilbake igjen satt det nemlig noen andre der. Heldigvis, logistikkmessig, var det mange av festdeltagerne som røykte. Dette er bra, fordi det da er mer plass til de som satt inne. Jeg hadde ikke laget noe mat, vi var for mange til det, men folk hadde spist før de kom, og jeg serverte saltstenger og halloweengodis, sistnevnte fra Nille. Det viser seg at to poser saltstenger inneholder veldig mange stenger. Jeg har fremdeles veldig mye igjen. Det er igjen godteri også. Jeg hører de tomme kaloriene lokke, ja direkte rope på meg, men jeg prøver så godt jeg kan å prakke dem på andre. Det hender riktignok inne i mellom at jeg slafser i meg et spøkelse eller to. Jeg hadde også to tallerkener med bananspøkelser og nektaringresskar, men dem var det ingen som rørte. Jeg later som om det var fordi de ikke ville ødelegge pynten, ikke fordi det ikke så godt ut. De så ikke like bra ut dagen derpå for å si det sånn, akkurat som undertegnede så de ganske grå og daffe ut. Neste år lager jeg nok ikke fullt så mange, da jeg vet at de mest sannsynlig havner i søpla neste dag. Noe som ikke havnet i søpla neste dag var cupkakesene som Henia hadde bakt og pyntet. De var supergode og ble spist opp alle sammen, i motsetning til de en million saltstengene. Skulle ønske jeg hadde flere cupkakes igjen. Viiktoria fra jobb, og nei det er ikke en skrivefeil, hun er delvis fra Polen, hadde også bakt deilige cupkakes. De forsvant fort de også.
Henias dødsgode cupkakes.
Når det kommer til kostymer, var det god spredning. Jeg hadde alt fra, catwoman til supermario. Jeg var en dalek fra Dr Who.
Dalek.
Hjelmen kan forvrenge stemmen slik at man faktisk høres ut som en dalek, men den var bare altfor diger til å ha med seg ut på byen. Riktignok hadde jeg sett frem til å bestille en øl på byen med dalek-stemme, men det var bare ikke verdt det. En annen ulempe var at med hjelmen på så man strengt tatt nesten ingen ting. Det var bare veldig lite praktisk. I stedenfor hadde jeg en alternativ dalek-lue, som gav omverdenen et lite hint om hva jeg skulle forestille.
Meg med dalek-lua og sexy -pirat-Jane.
Skummel dalek og min tremenning Øyvind, kledd som et skjelett.
Hannibal Lector.
Engel.
Catwoman og Mario.
Catwoman, kjæresten hennes Dracula og Camilla som hippi.
Cowboy og heks.
Tina spiser et øye.
I tillegg til all pynten inne, hadde vi også et gresskar med lys i utenfor inngangsdøra. Den hadde Henia skåret ut. Den ble veldig kul.
Det var alt i alt en vellykket halloweenfeiring. Det gikk nesten litt skummelt bra. Neida, joda,neida.
Så dagens lys i Drammen 1982. Flyttet så til Vikersund, hvor jeg definitivt ikke bedrev noen som helst form for skisport. Gikk sosionomstudiet i Lillehammer, selv om jeg ikke liker snø eller kulde. Ble værende i OL-byen hvor jeg bor i en utrolig koselig leilighet, full av drager og kaniner.
Livet i en boble 