Livet i en boble

Det er så typisk.  Her hadde jeg altså endelig sluttet å verke og begynte å komme i bra treningsform igjen, så presterte jeg å pådra meg en lei forkjølelse.  Ikke bare ble påskeplaner forstyrret, jeg var kun på Street Food en av dagene, men bursdagen ble ikke feiret slik jeg hadde tenkt. Jada, jeg vet at det er mye verre ting som kan skje enn å få en skarve forkjølelse, men jeg hadde faktisk sett frem til å feire. Nå må jeg vente et helt år til neste gang. Det passer ikke å feire den til helgen, og helgen etter er det for lenge siden jeg fylte år. Da kunne jeg like gjerne feiret noen andres bursdag, eller at det var sol ute eller ja… hva som helst. Det hadde ikke føltes som noen bursdag i hvert fall, så mye er sikkert.  Jeg er ikke den enkleste å ha med å gjøre når jeg er syk, mest fordi jeg hater å være det, men også fordi jeg ikke akkurat lider i stillhet.

Jeg er dog på bedringens vei. Jeg er i siste fase; host-opp-slimklumper-fasen. Jeg er merkelig nok svimmel hver gang jeg reiser meg også.  Jeg må huske å kjøpe «snørrpapir» før jobb i morgen.  jeg har måttet bruke en egenmelding, ettersom jeg selvfølgelig fremdeles var syk etter alle helligdagene. Det verste med å være syk, bortsett fra alle planene som falt i fisk, er at jeg ikke har energi til å trene. Joda, takket være dårlig matlyst, veier jeg per nå faktisk det jeg ønsker å veie, men det er sikkert fordi muskelmassen har minket og andelen av fett har økt. Det forteller i hvert fall smartvekta meg, om man skal tro den da. På den positive siden, har jeg hatt god tid til å begrave meg i bøker. Akkurat nå leser jeg i «Tørst» av Jo Nesbø. Jeg har lest den før, men jeg husker ikke egentlig så mye at det gjør noe med leseopplevelsen.  Man blir så sinnsykt slapp av å bare ligge på sofaen. Jeg vet at jeg har veldig godt av å komme i gang med hverdagen igjen. Få litt frisk luft. Glenn har vært en snill og tålmodig kjæreste.  Han gjorde ikke like mye ut av seg da han var forkjøla. Nå bør jeg i det minste være imun mot dette viruset en god stund fremover 🤞🤧.

Altså i dag er jeg bare så sinnsykt irritabel.  Mulig jeg er utslitt igjen eller bare har et voldsomt behov for litt fri. Ryggen har slått seg vrang, så jeg har sendt en mail til en osteopat som holder til i samme bygget som min sykemeldte naprapat.  Kroppen min trenger litt vedlikehold.  Jeg kan gå og bevege meg i dag, i motsetning til i går da det skjedde, så jeg skal komme meg på trening med Christian og Vanessa etter jobb, for å gjøre noen øvelser som tøyer meg ut. Christian har hjulpet meg med det tidligere. Ettersom treningsskoene mine er hos Glenn, må jeg trene i sokkelesten, men det går sikkert det også. Tights og en overdel har jeg.

Det er sikkert fint for meg å få utløp for den voldsomme aggresjonen som jeg kjenner på i dag. Alle respondentene er fullstendig hjernedøde og utrolig irriterende.  De blir sure når de ikke skjønner spørsmålene. Som om det er min feil at de er dumme. Det er også laget utrolig dårlige avtaler. Det er plagsomt når det skjer, men i dag er det mer enn plagsomt.  I går oppdaget jeg en kul under armen.  Jeg fikk fullstendig panikk, men innså at det mest sannsynlig er en kvise. Kanskje jeg rett og slett er hormonell.  Det hadde forklart mye. Noen av arbeidskollegaene mine ble i går truffet med noe som ble skutt ut av en bil. Sikkert riskorn eller noe. Det er tydeligvis en greie å skyte med det for gøy. De fikk ikke vondt, men det jo kjipt uansett.  Det ble ringt til politiet.  Håper idiotene blir tatt. At de må ta en uendelig mengde med burpees som straff eller noe.

Det er mandag igjen.  Jeg synes helgen går så utrolig fort. Man får ikke egentlig tid til å nyte den, før det er mandag igjen. Nå skal det sies at det nok er bra at man har mandager også. Både Glenn og jeg har vært ganske daffe og tiltaksløse.  Mandag er litt sånn:»Vil du ikke, så skal du!». Man må bare bite tennene sammen, stå opp tidlig, komme seg på jobb og deretter møte opp på trening.  Det har vært en koselig helg. Elin og Livka var i Lillehammer fra lørdag til søndag.  Det var veldig hyggelig å tilbringe tid med dem igjen. Vi karret til oss en plass i solen på Kjøpstaden. Det var årets første utepils 🍺🌞. Det ble etter hvert litt kaldt, så vi forflyttet oss inn. Våren er litt vanskelig. 

Da det ble middagstid, forflyttet vi oss til hotellet jentene bodde på; Home hotel Hammer. Jeg betalte for å spise middag der. De hadde veldig god mat.  Vi ble mette og trøtte. Vi klarte allikevel å komme oss opp av stolene og ta turen innom Haakons Pub. Det er litt tidlig å gi seg klokken 20.00, selv om gjespefrekvensen var høy. Vi har blitt gamle. Det var koselig å sitte på Haakons.  Vi ble ikke så lenge da. Det er tross alt dyrt å drikke ute. Jeg var hjemme igjen hos Glenn i 22-tiden. Jeg sank ned i sofaen og ble en del av den. Søndagen var det strålende sol, så jeg benyttet anledningen til å lese ute i solveggen. Det var skikkelig påskevær. Håper det blir flere slike dager. Jeg trenger sol 🌞.

Jeg verker fremdeles i kroppen. Det er for det meste lymfekjertlene ved hofta som ikke gir seg, noen ganger er det andre steder også. Sjefen min har de samme symptomene og har vært hos legen for å ta blodprøver.  Gjennom han får jeg vite hva som er galt med oss.  Jeg regner jo med at det bare er influensaen ( eller hva det nå enn var vi har hatt) som sitter i, men det er likevel greit å sjekke opp. Jeg blir veldig fort tappet for energi. Det hjalp veldig på da jeg hadde to dager fri. Jeg kjente litt på overskudd og livsglede. Det hadde sikkert noe med at jeg var hos frisøren og at jeg var på den Hifu-behandlingen.  Egenpleie er fryktelig viktig, men også tilsvarende dyrt. Nå er jeg egentlig ganske blakk, men tanken på det gjør meg veldig trist. Pengene man har jobbet og slitt for blir borte på et blunk. De er bare på gjennomreise. Jeg får tenke på at det er fredag i dag og at for hver time som går, er jeg nærmere helgen. Alt jeg har lyst til å gjøre koster penger. Penger jeg ikke har.

Jeg får bare gjøre litt mer ting som er gratis, som å lese bok i solen.  Nå er det jo faktisk sol 🌞. Det blir mer fristende å gå tur fremover også nå som det er så fint vær. Jeg er glad for at jeg får delt blogginnlegg igjen på Facebook.  Det var bare å gjøre som alle avisene, og legge lenken i kommentarfeltet.  Jeg har konkludert med at det ikke var min blogg det var noe galt med, men nye retningslinjer fra Meta eller noe lignende, som førte til problemene jeg hadde. Godt når irritasjonsmomenter forsvinner av seg selv. Det er jo ikke gratis å ha dette domenet heller. Jeg prøver å konsentrere meg om å jobbe, jeg befinner meg på jobb, men hjernen er ikke særlig samarbeidsvillig.  Jeg trenger høyere og høyere doser med koffein for å fungere. Det er ikke så lett å få tak i de riktige respondentene heller. Mange av dem har tatt helgen eller er syke.

Glenn og jeg har fjernet all snøen på verandaen og flyttet opp 2 stoler. Bordet sto der fra før. Vel, Glenn har tatt frem de 2 stolene. Rett skal være rett, men jeg var med på å fjerne snøen. Nå kan vi kose oss i solen. Kanskje det er mulig å erstatte det bleke ansiktet med de svarte ringene under øynene med et litt «friskere» et. Siden naprapaten min er sykemeldt, må jeg finne noen andre som kan «torturere» meg til hun er tilbake igjen. Hun er gravid, så det kan nok ta tid før jeg får se henne igjen. Jeg vurderer å teste ut en osteopat som holder til i samme bygg. Ellers er det bare å rope ut om man får en overveldende trang til å gi meg massasje eller «knekke» meg opp.

I de siste dagene har jeg vært så trøtt og slapp. Kanskje er jeg enda ikke helt frisk igjen. Jeg verker fremdeles hver dag. På trening har jeg følte meg slapp og svak, en følelse jeg misliker sterkt. Jeg har jo jobbet så hardt for å komme i god form. Det er så bittert hver gang man blir syk og man må begynne «på nytt». Det føles i hvert fall litt slik.  Jeg sliter med konsentrasjon også, men det er jo litt slik jeg er da 😅. Jeg tror nok det hadde hjulpet på humøret om det hadde vært litt mer sol også. I dag hadde jeg en overveldende følelse av tomhet da jeg sto opp. Trøtt, trøtt, trøtt. Jeg lagde meg to knekke med kjedelig pålegg og drakk melken min( med kreatin). Jeg har fått beskjed om at jeg skal ta det kontinuerlig, og ikke ha måneder hvor jeg ikke tar det. Kreatin hjelper ikke bare på økt muskelvekst, men også på kognitive evner. Ja takk til begge deler.

Jeg var på en kroppsanalyse hos Spenst. Den personlige treneren som tok seg av scanningen, forklarte og ga mer informasjon rundt resultatet. Det var ikke så halvgæli, men jeg blir, som kjent, aldri fornøyd. 

Det ideelle for meg hadde vært å gå opp i muskelmasse. Jeg må spise nok proteiner, noe jeg er ganske sikker på at jeg ikke gjør. Den super-trente «gymrotta» forklarte at han fint kunne lage et skreddersydd program til meg så jeg når målene mine. Jeg vet at han sikkert bare vil selge flere pt-timer og få inn flere medlemmer, men det frister. Det vil koste meg like mye som å være medlem på Espern, hvor jeg ikke har vært på veldig lenge. Jeg vurderer å melde meg ut der, og heller trene på Fitnesspoint og Spenst( i tillegg til pole naturligvis). Jeg har bindingstid til mai. Håper Pernille og Paul Arne har lyst til å trene med meg på Fitnesspoint heller. Jeg vil jo tross alt ikke miste noen treningspartnere. 

Jeg er veldig takknemlig for at det er bart ute nå, slik at jeg kan begynne dagen med å gå ned til jobb i stedenfor å ta buss. Jeg investerer allikevel i et månedskort, fordi det er stress å gå opp igjen, men det føles fint å få inn noen ekstra skritt. Glenn og jeg gikk opp fra byen en dag, men da var det sol. Jeg ser ikke bort ifra at det vil skje igjen. Det er jo egentlig ikke så langt å gå. Jeg prøver å spise masse frukt også.  I det siste har jeg vært hekta på druer. I dag kjøpte jeg med meg blåbær til jobb.

I går spiste Glenn, Ella Marie og jeg pizza. Ikke helt lov om man er på lavkarbo, men jeg har ikke vært så flink til å holde meg til den dietten i det siste. Jeg kom i skade for å bli litt for glad i Dubai-sjokoladen.  Jeg er nødt til å slutte å kjøpe den, den er skummelt dyr, men akkurat nå er det veldig vanskelig.  Jeg blir sikkert lei etter hvert, håper jeg. Den med pistasjekrem er best. Den med jordbær smaker bare underlig.  Jeg har ikke smakt noen av de andre variantene, enda. Jeg har lyst til å teste den med coockiedough 😍.

Jeg har hatt et merkelig virus. Det har virket som en form for influensa med plutselig sår hals og verking, hjernetåke og en generell slapphet, men jeg har ikke hatt feber tror jeg.  I tillegg var det en dag jeg ble kvalm og svimmel og følte at jeg hadde litt magekramper. Det passet ikke helt inn i min forestilling om hvordan influensa skal være, men det må jo ha vært det. Jeg er ikke alene om å ha hatt det slik. Flere andre har hatt/har de samme symptomene.  Det føles betryggende.  En stund var jeg overbevist om at jeg hadde diverse skumle sykdommer. Jeg skylder på Google. Det var fælt å ikke kunne trene. Jeg følte at musklene svant hen der jeg lå som et slakt på sofaen.

Jeg er ikke så flink til å være syk. Etter noen dager ble jeg litt sprø av å ta det med ro. Jeg var nok betraktelig bedre også, ettersom jeg hadde så mye energi. Jeg verker fremdeles litt, men mye mindre. Det er overkommelig.  I dag er det lørdag, men jeg er allikevel oppe tidlig. Jeg våknet i 06-tiden fordi nesa var tett. Det var umulig å sovne igjen. Ettersom det er helg, tok jeg på meg linser. Jeg strevde i noe som føltes som en evighet.  Jeg gruer meg allerede til jeg må ta dem ut igjen i kveld/natt engang. Øvelse gjør sikkert mester, men jeg har nok ikke øvd nok.

Jeg har time på Safari Huset klokken 10.00 i dag. Må ta ut en piercing som aldri gror ordentlig.  Den blir bare irritert og infisert. Jeg har virkelig prøvd, men det er vanskelig når man bruker hodetelefoner både i jobbsammenheng og på fritiden.  Jeg skal heller ta noen nye hull i øreflippene.  De gror fortere og har ikke like lett for å bli irriterte. Klokka 12 er det poletime, etterfulgt av en time med stretching.  Deretter er planen å ta en kaffe med Henia.  ☕️🥰

Jeg har ikke egentlig pyntet til jul, hverken i leiligheten eller hos Glenn( og meg). Det eneste som står fremme er kjærlighetsmusene fra UND. Jeg kjøpte dem på No9. De hadde mange søte tovede mus basert på kjendiser. Jeg ble helt hekta på dem. De er fantastisk søte og kreative. Paret skal få henge på juletreet til Glenn når det kommer opp. Mulig jeg tar med litt annen pynt fra leiligheten og henger opp også. Gidder ikke ha tre i leiligheten i år. Skal jo ikke egentlig være der noe særlig.  Har hentet opp det lille treet fra Askepott Interiør da. Har hatt det i evigheter. Det står imidlertid på gulvet ettersom det er kaos i leiligheten.  Må på et eller annet tidspunkt prioritere å rydde/vaske der. Jeg hentet vin-nissen i går. Den ble fylt med en kartong rødvin av typen Valpolicella Allegrini. Den er god og har under tre gram sukker per liter.

Jeg har hverken laget julekort eller skrevet/sendt.  Har hatt nok med å jobbe og trene. Har forsøkt å få inn en eller annen form for treningsøkt hver dag de siste ukene.  Selv om jeg ikke alltid er like opplagt, er det en seier i seg selv bare å møte opp og ta det derfra. Overraskende ofte blir man mer opplagt underveis og ender opp med å overaske seg selv. Klare ting man ikke klarte tidligere. Det fungerer veldig bra å ikke ha noen form for forventninger eller press, bare slette det (som man deleter coockies) og være i øyeblikket. 

I går tok jeg en ny tatovering og frisket opp på en gammel en. Ble ingen trening da. I dag skal jeg ut og spise med Pernille og Nora. Sikkert bra for sårene å gro litt før jeg gir meg i kast med treningen. I morgen, derimot, er det drop-in på Fitnesspoint.  Får prøve å gjøre øvelser som er snille mot dragene. Jeg har også begynt med Kreatin.  Blander det i kaffedrikken min. Ann- Elisabeth tipset meg om det og sa at hun har hatt god effekt.  Jeg merket at trening gjør meg genuint gladere og gir meg mer energi. Ja, jeg befinner meg i en tilstand av konstant stølhet, men det føles av en eller annen grunn bra det også. Gir meg god samvittighet.  Lavkarbolivet har fungert ganske greit hittil. Jeg har sjokolade fra Pascal sin julekalender da. Kjøpte den før jeg satte i gang med den sunne livsstilen.  Koser meg med en bit hver dag. Jeg gjør et unntak for Pascal.  Jeg savner Hege. Prøver å ikke tenke så mye på at hun er borte, men jeg drømmer stadig vekk om henne, at jeg leter etter henne. Føles vondt. Jeg har noen klær jeg skal levere til Atter, men jeg har ikke klart å gjøre det enda. Tror noen må være med meg når jeg gjør det. Hvis ikke kommer posen til å stå der i årevis 😅. Nille og Lille Venn koser seg i de nye slottene sine. Nille er renslig og Lille Venn har griset i sitt. Gleder meg ikke til å vaske bort det 🙈

Jeg prøver å gjøre det overskriften indikerer, både i overført betydning og fysisk. Skuldrene mine er ikke naturlig avslappet for å si det sånn, til tross for utallige beskjeder fra trenere, fysioterapeuter og andre. Her om dagen fortalte en drosjesjåfør meg at jeg ikke måtte stresse. Jeg fant ikke bilbelte med en gang og virka sikkert litt stressa. Da kommer det på gebrokkent norsk fra framsetet:»Ikke overtenk» Jeg ble litt satt ut. Kjenner han meg liksom, eller er jeg så gjennomsiktig? Da jeg endelig hadde funnet rett hull (hø, hø, hø), informerte han meg om at han var som meg tidligere. Jeg tenkte at jeg kanskje hadde fått meg en slags taxiguru.

Da jeg var på det som skulle vise seg å være den siste timen hos Rask Psykisk Helsehjelp, fortalte den tross alt hyggelige behandleren meg at katastrofetenkning og bekymringer egentlig var fullstendig bortkastet. Man tror man blir mer forberedt på det som måtte skje, men man blir ikke det. Det er ergo ikke noe poeng i å bruke opp tiden sin på det. Det merkelige var at det faktisk hjalp. Jeg har blitt mye flinkere til å ikke automatisk tenke det verste. En annen ting, er at jeg ikke orker å bry meg like mye om hva andre måtte mene og tenke om hvordan jeg lever livet mitt, eller hva jeg er eller ikke er. Hva så om noen mener at jeg er lat eller at jeg er litt ødelagt.  Jeg vet at jeg er periodisk lat, men det er bedre enn å for eksempel være en seriemorder. Jeg er egentlig ganske fornøyd med innsatsen jeg gjør når jeg først har en aktiv periode. Andre folk har uansett stort sett egne motiver for det de sier, enten de er klar over det eller ikke.

Jeg er muligens litt ødelagt også, selv om jeg faktisk ikke føler meg slik akkurat nå. Jeg føler meg faktisk mye bedre enn jeg har gjort på lenge. Jeg bryr meg plutselig om hvordan jeg ser ut, og hårfjerning har blitt viktig igjen. Jeg vet ikke egentlig hvordan det skjedde. Det har nok hjulpet at hjernen min har et prosjekt den er intenst opptatt av. Jeg så en gammel video av meg selv som veide 62 kg, hadde synlige magemuskler og utførte en shouldermount på stanga. Jeg innså at det var et realistisk mål å komme seg dit igjen, så jeg iverksatte umiddelbare tiltak. Jeg bestilte meg først en time hos Sirkulasjonsklinikken i Lillehammer.  Exima fungerte ikke, men kanskje fettfjerning ved hjelp av ultralyd fungerer bedre. Det skader i hvert fall ikke å teste det ut. Ja det er dyrt, man trenger opptil flere behandlinger, og kanskje vil jeg ikke merke noen endring i det hele tatt, men det er noe jeg ønsker å gjøre. Jeg ser frem til å gjøre det, så da er det verdt det.

Det neste jeg gjorde, var å bestille meg en matkasse. Spisriktig.no har en lavkarbo-pakke. Jeg får 6 middager levert på døra ( hos Glenn) hver lørdag. De er ferdig porsjonerte og skal varmes i mikro, men kan også varmes i airfryer. Glenn har ikke mikrobølgeovn.  Hittil har jeg vært veldig fornøyd med maten.  Videre prøver jeg å kutte ned på fest og fyll. Litt «lavkarbovin» ( under 3 gram sukker per liter) er lov fra tid til annen, men jeg har redusert inntaket. Når man skal ned i vekt, er det viktig å drikke mye vann, noe jeg generelt er dårlig til å gjøre, men nå har jeg jo et mål ikke sant. Hver gang man spiser, skal man også fylle på med vann, slik at man blir mettere.  Jeg har også bestilt mer pwo og for første gang gått til innkjøp av kreatin. Det blir spennende å se om jeg kommer til å merke noen forskjell. Jeg kommer nok til å gå opp i vann-vekt, men det kan jeg leve med. Så lenge fettprosenten fortsetter å gå ned, er jeg fornøyd. 

Jeg har allerede gått ned i fettprosent og opp i muskelmasse. Nå gjelder det å fortsette den gode trenden. I dag blir det svømming med Sigrid etter jobb, i går og mandag var det pole og torsdag er det 2, eventuelt 3 timer med pole. Fredag vet jeg ikke. Kanskje jeg skulle dra en tur på Espern, eller svømme igjen. I forrige uke var jeg med Nora på Spenst på en løpetime, etterfulgt av en time med styrke. Førstnevnte var ganske grusom. Jeg kan ikke skryte av å ha den beste kondisen, ikke den verste heller, men det er definitivt rom for forbedringer.  Jeg skrudde riktignok opp stigningen ganske kraftig.  Neste gang skal jeg ikke være fullt så ambisiøs. 

Nevnte jeg at jeg jobber alle dager også? Jeg trenger masse penger med det forbruket jeg har hatt i det siste. Jeg har enda ikke kommet ordentlig i gang med julegavene, og jeg kom i skade for å bestille meg en tatoveringstime den 10.12. Ny drage og mer farge på en eksisterende tatovering, også en drage for øvrig. Jeg fikk en melding på Helsenorge i går fra fastlegen om å ta kontakt for å booke en time. De hadde fått informasjon fra Rask Psykisk Helsehjelp om at jeg ville ha tilgang på psykolog i privat regi. Man kan få økonomisk støtte via DPS, noe som innebærer at man kun må betale 400 kroner i egenandel. Det er en mulighet når jeg er for frisk for DPS og Rask Psykisk Helsehjelp ikke følte de kunne hjelpe meg. Dette var jo tross alt et kortvarig tilbud og jeg hadde opplevd så mye som grep inn i hverandre osv. Jeg er ikke overrasket. Der og da stresset det meg, men nå føler jeg ikke det samme behovet for å grave i gammelt grums.

Noen ganger er det kanskje best å bare gå videre. Jeg føler at jeg har gitt det for mye oppmerksomhet. Jeg er rett og slett litt ferdig. Jeg har jo sagt til politiet at jeg er interessert i å lese avhør, og at jeg vil vite hvilke bevis de faktisk har. Dette er informasjon jeg føler jeg burde ha fått. Det er sikkert min feil også, som ikke har orket å spørre så mye, men til å være fornærmede i en sak, er jeg skremmende uvitende. På en side er det sikkert lurt å få flere svar, en slags «closure» om du vil. På en annen side, kan jeg ikke tenke meg at det vil være spesielt hyggelig lesning. Kanskje jeg går tilbake til å hate meg selv, gi meg selv skylden for alt som skjedde. Det ville være et skritt i veldig gal retning. Per i dag er jeg egentlig ganske ferdig med hele greia. Javel da, så ble jeg for full og mistet kontrollen over hva som skjedde rundt meg og med meg. Det kan skje alle. Jeg er ferdig med å være et offer, ferdig med victimblaiming og alt det der. No more.

Jeg skal imidlertid ta kontakt med fastlegen og ta den timen. Det kan jo sikkert være en god idé å ha noen samtaler med en psykolog uansett. Finne ut hva jeg vil og har behov for. Blir mye å sjonglere med jobb, trening, naprapat og en eventuell psykolog.  For ikke å snakke om at man skal ha tid til kjæreste og venner. Nille har spist litt lite og har hatt utstående øyne med det 3. øyelokket fremme igjen. Vi har gitt smertestillende og dryppet litt. Hun spiser mer nå. Jeg synes øynene ser bedre ut også. Kanskje det er en kronisk greie. Hvem vet. Så lenge hun hopper rundt, spiser og virker frisk er jeg fornøyd 🐇.

Saken min ble henlagt. Jeg var jo egentlig forberedt på det, men jeg hadde allikevel en ganske heftig reaksjon. Det sies at 80% av slike saker henlegges.  Jeg håper for de andre sin del at det ikke tar 2 år før de får svar. Jeg hadde «jubileum» for 2 dager siden. Når sant skal sies, føler jeg ikke at bistandsadvokaten min egentlig har vært så veldig hjelpsom. Hun virker bare likegyldig og overarbeidet.  Hun skrev at det var mye som tydet på at jeg hadde vært utsatt for et overgrep, men at det må være HEVET OVER ENHVER TVIL. Når folk skriver med Caps lock, ser jeg for meg at de står og skriker de ordene som er skrevet med store bokstaver 🤣🤣. Hun lurte på om jeg ville anke, men jeg ser ikke helt poenget. Når ikke DNA eller bilder er bevis nok, kan det være det samme. Jeg kan legge dette bak meg på min egen måte.

Jeg går til Rask Psykisk Helsehjelp.  Måtte ha en ny behandler ettersom den forrige, som jeg hadde begynt å åpne meg for, ikke var der lenger. Hva er egentlig oddsen for at den nye behandleren din har samme fornavn som overgriperen din? Fordi det er faktisk tilfellet her. Jeg føler vel egentlig at han var veldig mye, veldig direkte og ikke helt på samme bølgelengde som meg. Jeg skal naturlig gi han en sjanse og gjøre hjemmeleksene mine, samvittighetsfull som jeg er. Jeg har besluttet å se om voldsoffererstatning er noe for meg. Jeg vet ikke om det i det hele tatt er noe poeng i å søke, men jeg skal forhøre meg hos en instans som har greie på det. Spørre hva slags dokumentasjon som kreves osv. Det eneste problemet er at jeg ikke egentlig orker å ta den telefonen. Glenn skal hjelpe meg. Vi kan ha vedkommende på høytaler. Når/hvis jeg har sendt den søknaden, kan jeg trøste meg med at jeg har gjort alt jeg har kunnet gjøre i den situasjonen jeg er. Enn så lenge, henger det over meg.

Jeg drømte om Hege i natt. Det var en veldig merkelig drøm egentlig.  Jeg drømte at jeg så nordlys og at nordlyset levde. Det gjorde i og for seg Hege også. Nå over til noe helt annet. Jeg må virkelig ta meg sammen når det gjelder treningen. Alexandra sier jeg er lat, og det er jeg jo også. Det må ta slutt, og jeg må over på lavkarbo igjen.  Jeg liker ikke meg selv slik det er nå. Jeg vet at vektnedgang og bygging av muskler handler om 80% kosthold og 20% trening. Det betyr at jeg må kutte ut all kosen, og være flink til å få i meg det kroppen faktisk trenger. Kanskje det blir litt mindre :»nei!» og «fy!» og :»ikke sånn!» når kroppen min består av mindre fett og mer muskler. Jeg burde trene mer på Espern også, og svømme på Jorekstad.  Det er bare så vanskelig å få til alt sammen. Vi var hos dyrlegen med Nille og Lille Venn i går. Nille har en bakterieinfeksjon i begge øynene og Lille Venn har en mystisk hårløs flekk i nakken og en rennende nese. Førstnevnte har først blitt medisinert med 2 forskjell typer øyedråper 2 ganger om dagen i 14 dager. Det fungerte ikke optimalt, dessverre.  Nå har vi blitt utstyrt med en øyesalve, en til hvert øye for å unngå kontaminering ettersom det er mindre bakterier i det ene øyet enn i det andre. Vi har skrevet H og V på dem, så det ikke blir noe tull. Da vi skulle hente ut medisinen, var det litt styr ettersom det apoteket vi var på kun hadde 1 av salvene. Etter å ha vært hos apotek nummer to, der de også kun hadde igjen 1 salve, var vi i mål. På tide å teste om det var mulig gjøre alene. Hun skal smører 2-3 ganger om dagen. Glenn og jeg jobber jo sjelden likt.

Det var ikke lett. Det var ubehagelig både for Nille og meg🐇😅. Glenn hadde mer suksess. For å ha god tid til å kunne knote og søle, sto jeg opp ekstra tidlig i dag. Jeg er usikker på om noe av salven havnet der den skulle, men jeg har et håp om at jeg vil gjøre det bedre med litt trening. Når det gjelder Lille Venn, visste ikke Gisle. Han hadde aldri vært borte i noe slikt før. Han skulle høre med en kollega som har god peiling på kanin. Vi venter på en telefon. Vi vet ikke om det er en sammenheng mellom det Nille og Lille Venn har. Et forslag var at det var mykoplasma og at vi har smittet Nille, men det kan like gjerne være noe helt annet. Det eneste som er 100% sikkert er at pengene flyr av gårde. Vi har ny time om 14 dager. Jeg burde egentlig vært hos tannlegen også, men det får vente. Det blir dyrt nok med dyrlege og optiker ( jeg venter på sportslinser med farge).

Jeg har fri i dag, og kan i prinsippet sove mye lenger, men hjernen har besluttet at jeg er våken nå. I hodet mitt spilles det av musikk fra Studio 54 -filmen, etterfulgt av Magic Carpet Ride, en sang jeg helt hadde glemt eksisterte. Jeg måtte legge den til på Spotify.  Den er jo kul. 90-tallet og tidlig 2000 hadde mye bra musikk. Det hersker ingen tvil om det. 12.45 skal jeg ta buss til Jorekstad med Sigrid for å svømme. Jeg har ikke vært der på noe som føles som en evighet.  Jeg har sagt opp abonnementet mitt hos Actic.  Ikke noe poeng å betale månedlig når man ikke er der månedlig, er det vel? Jeg har tross alt mer enn nok utgifter.  Det er bedre å betale for de gangene jeg faktisk møter opp. Håper ikke det er altfor mange folk der. På et blunk kan noe som skal føles som mindfullnes bli til «road rage». Ja, jeg kan oppleve det i et tettpakket basseng fullt av mennesker som tar for mye plass. Når det er sagt,  er det sikkert folk som irriterer seg over meg også, men de lider i stillhet. Jeg, derimot, flekker omtrent tenner og lage svake knurrelyder.

Jeg har sakte, men sikkert kommet meg i gang igjen med både trening og jobb. Jeg var jo sykemeldt en stund. Det var noe Glenn, legen og undertegnede mente jeg trengte.  En liten pause for å hente meg litt inn igjen. Det har vært godt, men jeg ville ikke at dette skulle være en slags betalt ferie hvor jeg ikke tok tak i problemer og utfordringer.  Jeg fikk henvisning til DPS for å snakke med noen som kan snu litt om på det negative tankemønsteret jeg har kjørt meg fast i og erstatte den selvkritisk stemmen i hodet mitt med en som faktisk gir ros og er fornøyd med det jeg presterer. Jeg får til mye mer enn det jeg tror, men jeg er veldig flink til å tro at alle andre er flinkere, smartere og generelt mer vellykket. Samfunnet og sosiale medier må ta noe av skylda for at man aldri føler seg bra nok, men mye av det er nok rett og slett meg også. Nå skal det sies at jeg har vært omringet av venner som har påpekt at jeg burde jobbe et sted hvor jeg tjener bedre og får brukt den utdanningen jeg jo faktisk har. De mener det bare godt, men det gir over tid en følelse av å ikke være bra nok. «Hvorfor er du ikke mer ambisiøs, Kristin?» «Du skal vel ikke jobbe på Norstat hele livet?» Vel… jeg er vel ikke spesielt glad i forandringer, hverken på privaten eller i jobbsammenheng, så tanken på å skulle gjøre noe annet, fortoner seg som noe skikkelig skremmende. 

Jeg misunner de som alltid har visst hva de vil bli og virkelig brenner for det. De som spretter opp om morgenen og er klare for å redde verden, eller hva det nå enn er de driver med. En indre drivkraft som er mye større enn det å bare overleve økonomisk.  Jeg er bare ikke der. Jeg har forresten nesten fått omplassert alle klærne etter Hege. Det har vært litt av en jobb, og ikke minst en stor påkjenning, men jeg ser lyset i enden av tunnellen.  Hege hadde nok ikke villet at det å få klærne hennes skulle oppleves så tungt. Det går litt bedre nå, noe som merkelig nok også stresser meg. Det skal jo være vondt å miste en bestevenninne. Jeg har fremdeles ikke hørt noe i saken min. Nå har det snart gått 2 år, saken er ferdig etterforsket, men den befinner seg nok nederst i en eller annen bunke. Jeg får bare smøre meg med tålmodighet og prøve å ikke tenke på hvor stressende en eventuell rettsak ville være, forutsatt at ikke saken blir henlagt da. Jeg er fremdeles veldig ambivalent når det kommer til ønsket utfall. Han fortjener straff, men tanken på å måtte sitte der i en rettsak og fortelle om noe jeg bare husker glimtvis, skremmer vettet av meg.  Ingen er ute etter å ta meg, jeg er jo tross alt den fornærmede her, men jeg har sett nok på Special Victims Unit til å vite at det kan komme mange ubehagelige spørsmål. Jeg ville ha skammet meg over at det i det hele tatt er nødvendig å befinne seg i en rettssal. Kanskje jeg hadde besvimt eller kastet opp eller begynt å gråte ukontrollert.  Kanskje jeg hadde vært helt likegyldig og distansert meg fra hele situasjonen.  Jeg vil egentlig ikke vite det, men jeg vil at fyren skal straffes. Jeg plages til stadighet av tanker om hvordan han oppfattet situasjonen.  Var han også så full at han nesten ikke husker? Har han gjort dette før? Er det et større bilde som gjør at det har tatt så lang tid, eller er det bare fordi det som skjedde med meg ikke er viktig nok i den store sammenhengen.  Burde de ikke ha henlagt saken tidlig i så fall?