Livet i en boble

Jeg har ikke egentlig pyntet til jul, hverken i leiligheten eller hos Glenn( og meg). Det eneste som står fremme er kjærlighetsmusene fra UND. Jeg kjøpte dem på No9. De hadde mange søte tovede mus basert på kjendiser. Jeg ble helt hekta på dem. De er fantastisk søte og kreative. Paret skal få henge på juletreet til Glenn når det kommer opp. Mulig jeg tar med litt annen pynt fra leiligheten og henger opp også. Gidder ikke ha tre i leiligheten i år. Skal jo ikke egentlig være der noe særlig.  Har hentet opp det lille treet fra Askepott Interiør da. Har hatt det i evigheter. Det står imidlertid på gulvet ettersom det er kaos i leiligheten.  Må på et eller annet tidspunkt prioritere å rydde/vaske der. Jeg hentet vin-nissen i går. Den ble fylt med en kartong rødvin av typen Valpolicella Allegrini. Den er god og har under tre gram sukker per liter.

Jeg har hverken laget julekort eller skrevet/sendt.  Har hatt nok med å jobbe og trene. Har forsøkt å få inn en eller annen form for treningsøkt hver dag de siste ukene.  Selv om jeg ikke alltid er like opplagt, er det en seier i seg selv bare å møte opp og ta det derfra. Overraskende ofte blir man mer opplagt underveis og ender opp med å overaske seg selv. Klare ting man ikke klarte tidligere. Det fungerer veldig bra å ikke ha noen form for forventninger eller press, bare slette det (som man deleter coockies) og være i øyeblikket. 

I går tok jeg en ny tatovering og frisket opp på en gammel en. Ble ingen trening da. I dag skal jeg ut og spise med Pernille og Nora. Sikkert bra for sårene å gro litt før jeg gir meg i kast med treningen. I morgen, derimot, er det drop-in på Fitnesspoint.  Får prøve å gjøre øvelser som er snille mot dragene. Jeg har også begynt med Kreatin.  Blander det i kaffedrikken min. Ann- Elisabeth tipset meg om det og sa at hun har hatt god effekt.  Jeg merket at trening gjør meg genuint gladere og gir meg mer energi. Ja, jeg befinner meg i en tilstand av konstant stølhet, men det føles av en eller annen grunn bra det også. Gir meg god samvittighet.  Lavkarbolivet har fungert ganske greit hittil. Jeg har sjokolade fra Pascal sin julekalender da. Kjøpte den før jeg satte i gang med den sunne livsstilen.  Koser meg med en bit hver dag. Jeg gjør et unntak for Pascal.  Jeg savner Hege. Prøver å ikke tenke så mye på at hun er borte, men jeg drømmer stadig vekk om henne, at jeg leter etter henne. Føles vondt. Jeg har noen klær jeg skal levere til Atter, men jeg har ikke klart å gjøre det enda. Tror noen må være med meg når jeg gjør det. Hvis ikke kommer posen til å stå der i årevis 😅. Nille og Lille Venn koser seg i de nye slottene sine. Nille er renslig og Lille Venn har griset i sitt. Gleder meg ikke til å vaske bort det 🙈

Jeg prøver å gjøre det overskriften indikerer, både i overført betydning og fysisk. Skuldrene mine er ikke naturlig avslappet for å si det sånn, til tross for utallige beskjeder fra trenere, fysioterapeuter og andre. Her om dagen fortalte en drosjesjåfør meg at jeg ikke måtte stresse. Jeg fant ikke bilbelte med en gang og virka sikkert litt stressa. Da kommer det på gebrokkent norsk fra framsetet:»Ikke overtenk» Jeg ble litt satt ut. Kjenner han meg liksom, eller er jeg så gjennomsiktig? Da jeg endelig hadde funnet rett hull (hø, hø, hø), informerte han meg om at han var som meg tidligere. Jeg tenkte at jeg kanskje hadde fått meg en slags taxiguru.

Da jeg var på det som skulle vise seg å være den siste timen hos Rask Psykisk Helsehjelp, fortalte den tross alt hyggelige behandleren meg at katastrofetenkning og bekymringer egentlig var fullstendig bortkastet. Man tror man blir mer forberedt på det som måtte skje, men man blir ikke det. Det er ergo ikke noe poeng i å bruke opp tiden sin på det. Det merkelige var at det faktisk hjalp. Jeg har blitt mye flinkere til å ikke automatisk tenke det verste. En annen ting, er at jeg ikke orker å bry meg like mye om hva andre måtte mene og tenke om hvordan jeg lever livet mitt, eller hva jeg er eller ikke er. Hva så om noen mener at jeg er lat eller at jeg er litt ødelagt.  Jeg vet at jeg er periodisk lat, men det er bedre enn å for eksempel være en seriemorder. Jeg er egentlig ganske fornøyd med innsatsen jeg gjør når jeg først har en aktiv periode. Andre folk har uansett stort sett egne motiver for det de sier, enten de er klar over det eller ikke.

Jeg er muligens litt ødelagt også, selv om jeg faktisk ikke føler meg slik akkurat nå. Jeg føler meg faktisk mye bedre enn jeg har gjort på lenge. Jeg bryr meg plutselig om hvordan jeg ser ut, og hårfjerning har blitt viktig igjen. Jeg vet ikke egentlig hvordan det skjedde. Det har nok hjulpet at hjernen min har et prosjekt den er intenst opptatt av. Jeg så en gammel video av meg selv som veide 62 kg, hadde synlige magemuskler og utførte en shouldermount på stanga. Jeg innså at det var et realistisk mål å komme seg dit igjen, så jeg iverksatte umiddelbare tiltak. Jeg bestilte meg først en time hos Sirkulasjonsklinikken i Lillehammer.  Exima fungerte ikke, men kanskje fettfjerning ved hjelp av ultralyd fungerer bedre. Det skader i hvert fall ikke å teste det ut. Ja det er dyrt, man trenger opptil flere behandlinger, og kanskje vil jeg ikke merke noen endring i det hele tatt, men det er noe jeg ønsker å gjøre. Jeg ser frem til å gjøre det, så da er det verdt det.

Det neste jeg gjorde, var å bestille meg en matkasse. Spisriktig.no har en lavkarbo-pakke. Jeg får 6 middager levert på døra ( hos Glenn) hver lørdag. De er ferdig porsjonerte og skal varmes i mikro, men kan også varmes i airfryer. Glenn har ikke mikrobølgeovn.  Hittil har jeg vært veldig fornøyd med maten.  Videre prøver jeg å kutte ned på fest og fyll. Litt «lavkarbovin» ( under 3 gram sukker per liter) er lov fra tid til annen, men jeg har redusert inntaket. Når man skal ned i vekt, er det viktig å drikke mye vann, noe jeg generelt er dårlig til å gjøre, men nå har jeg jo et mål ikke sant. Hver gang man spiser, skal man også fylle på med vann, slik at man blir mettere.  Jeg har også bestilt mer pwo og for første gang gått til innkjøp av kreatin. Det blir spennende å se om jeg kommer til å merke noen forskjell. Jeg kommer nok til å gå opp i vann-vekt, men det kan jeg leve med. Så lenge fettprosenten fortsetter å gå ned, er jeg fornøyd. 

Jeg har allerede gått ned i fettprosent og opp i muskelmasse. Nå gjelder det å fortsette den gode trenden. I dag blir det svømming med Sigrid etter jobb, i går og mandag var det pole og torsdag er det 2, eventuelt 3 timer med pole. Fredag vet jeg ikke. Kanskje jeg skulle dra en tur på Espern, eller svømme igjen. I forrige uke var jeg med Nora på Spenst på en løpetime, etterfulgt av en time med styrke. Førstnevnte var ganske grusom. Jeg kan ikke skryte av å ha den beste kondisen, ikke den verste heller, men det er definitivt rom for forbedringer.  Jeg skrudde riktignok opp stigningen ganske kraftig.  Neste gang skal jeg ikke være fullt så ambisiøs. 

Nevnte jeg at jeg jobber alle dager også? Jeg trenger masse penger med det forbruket jeg har hatt i det siste. Jeg har enda ikke kommet ordentlig i gang med julegavene, og jeg kom i skade for å bestille meg en tatoveringstime den 10.12. Ny drage og mer farge på en eksisterende tatovering, også en drage for øvrig. Jeg fikk en melding på Helsenorge i går fra fastlegen om å ta kontakt for å booke en time. De hadde fått informasjon fra Rask Psykisk Helsehjelp om at jeg ville ha tilgang på psykolog i privat regi. Man kan få økonomisk støtte via DPS, noe som innebærer at man kun må betale 400 kroner i egenandel. Det er en mulighet når jeg er for frisk for DPS og Rask Psykisk Helsehjelp ikke følte de kunne hjelpe meg. Dette var jo tross alt et kortvarig tilbud og jeg hadde opplevd så mye som grep inn i hverandre osv. Jeg er ikke overrasket. Der og da stresset det meg, men nå føler jeg ikke det samme behovet for å grave i gammelt grums.

Noen ganger er det kanskje best å bare gå videre. Jeg føler at jeg har gitt det for mye oppmerksomhet. Jeg er rett og slett litt ferdig. Jeg har jo sagt til politiet at jeg er interessert i å lese avhør, og at jeg vil vite hvilke bevis de faktisk har. Dette er informasjon jeg føler jeg burde ha fått. Det er sikkert min feil også, som ikke har orket å spørre så mye, men til å være fornærmede i en sak, er jeg skremmende uvitende. På en side er det sikkert lurt å få flere svar, en slags «closure» om du vil. På en annen side, kan jeg ikke tenke meg at det vil være spesielt hyggelig lesning. Kanskje jeg går tilbake til å hate meg selv, gi meg selv skylden for alt som skjedde. Det ville være et skritt i veldig gal retning. Per i dag er jeg egentlig ganske ferdig med hele greia. Javel da, så ble jeg for full og mistet kontrollen over hva som skjedde rundt meg og med meg. Det kan skje alle. Jeg er ferdig med å være et offer, ferdig med victimblaiming og alt det der. No more.

Jeg skal imidlertid ta kontakt med fastlegen og ta den timen. Det kan jo sikkert være en god idé å ha noen samtaler med en psykolog uansett. Finne ut hva jeg vil og har behov for. Blir mye å sjonglere med jobb, trening, naprapat og en eventuell psykolog.  For ikke å snakke om at man skal ha tid til kjæreste og venner. Nille har spist litt lite og har hatt utstående øyne med det 3. øyelokket fremme igjen. Vi har gitt smertestillende og dryppet litt. Hun spiser mer nå. Jeg synes øynene ser bedre ut også. Kanskje det er en kronisk greie. Hvem vet. Så lenge hun hopper rundt, spiser og virker frisk er jeg fornøyd 🐇.

Saken min ble henlagt. Jeg var jo egentlig forberedt på det, men jeg hadde allikevel en ganske heftig reaksjon. Det sies at 80% av slike saker henlegges.  Jeg håper for de andre sin del at det ikke tar 2 år før de får svar. Jeg hadde «jubileum» for 2 dager siden. Når sant skal sies, føler jeg ikke at bistandsadvokaten min egentlig har vært så veldig hjelpsom. Hun virker bare likegyldig og overarbeidet.  Hun skrev at det var mye som tydet på at jeg hadde vært utsatt for et overgrep, men at det må være HEVET OVER ENHVER TVIL. Når folk skriver med Caps lock, ser jeg for meg at de står og skriker de ordene som er skrevet med store bokstaver 🤣🤣. Hun lurte på om jeg ville anke, men jeg ser ikke helt poenget. Når ikke DNA eller bilder er bevis nok, kan det være det samme. Jeg kan legge dette bak meg på min egen måte.

Jeg går til Rask Psykisk Helsehjelp.  Måtte ha en ny behandler ettersom den forrige, som jeg hadde begynt å åpne meg for, ikke var der lenger. Hva er egentlig oddsen for at den nye behandleren din har samme fornavn som overgriperen din? Fordi det er faktisk tilfellet her. Jeg føler vel egentlig at han var veldig mye, veldig direkte og ikke helt på samme bølgelengde som meg. Jeg skal naturlig gi han en sjanse og gjøre hjemmeleksene mine, samvittighetsfull som jeg er. Jeg har besluttet å se om voldsoffererstatning er noe for meg. Jeg vet ikke om det i det hele tatt er noe poeng i å søke, men jeg skal forhøre meg hos en instans som har greie på det. Spørre hva slags dokumentasjon som kreves osv. Det eneste problemet er at jeg ikke egentlig orker å ta den telefonen. Glenn skal hjelpe meg. Vi kan ha vedkommende på høytaler. Når/hvis jeg har sendt den søknaden, kan jeg trøste meg med at jeg har gjort alt jeg har kunnet gjøre i den situasjonen jeg er. Enn så lenge, henger det over meg.

Jeg drømte om Hege i natt. Det var en veldig merkelig drøm egentlig.  Jeg drømte at jeg så nordlys og at nordlyset levde. Det gjorde i og for seg Hege også. Nå over til noe helt annet. Jeg må virkelig ta meg sammen når det gjelder treningen. Alexandra sier jeg er lat, og det er jeg jo også. Det må ta slutt, og jeg må over på lavkarbo igjen.  Jeg liker ikke meg selv slik det er nå. Jeg vet at vektnedgang og bygging av muskler handler om 80% kosthold og 20% trening. Det betyr at jeg må kutte ut all kosen, og være flink til å få i meg det kroppen faktisk trenger. Kanskje det blir litt mindre :»nei!» og «fy!» og :»ikke sånn!» når kroppen min består av mindre fett og mer muskler. Jeg burde trene mer på Espern også, og svømme på Jorekstad.  Det er bare så vanskelig å få til alt sammen. Vi var hos dyrlegen med Nille og Lille Venn i går. Nille har en bakterieinfeksjon i begge øynene og Lille Venn har en mystisk hårløs flekk i nakken og en rennende nese. Førstnevnte har først blitt medisinert med 2 forskjell typer øyedråper 2 ganger om dagen i 14 dager. Det fungerte ikke optimalt, dessverre.  Nå har vi blitt utstyrt med en øyesalve, en til hvert øye for å unngå kontaminering ettersom det er mindre bakterier i det ene øyet enn i det andre. Vi har skrevet H og V på dem, så det ikke blir noe tull. Da vi skulle hente ut medisinen, var det litt styr ettersom det apoteket vi var på kun hadde 1 av salvene. Etter å ha vært hos apotek nummer to, der de også kun hadde igjen 1 salve, var vi i mål. På tide å teste om det var mulig gjøre alene. Hun skal smører 2-3 ganger om dagen. Glenn og jeg jobber jo sjelden likt.

Det var ikke lett. Det var ubehagelig både for Nille og meg🐇😅. Glenn hadde mer suksess. For å ha god tid til å kunne knote og søle, sto jeg opp ekstra tidlig i dag. Jeg er usikker på om noe av salven havnet der den skulle, men jeg har et håp om at jeg vil gjøre det bedre med litt trening. Når det gjelder Lille Venn, visste ikke Gisle. Han hadde aldri vært borte i noe slikt før. Han skulle høre med en kollega som har god peiling på kanin. Vi venter på en telefon. Vi vet ikke om det er en sammenheng mellom det Nille og Lille Venn har. Et forslag var at det var mykoplasma og at vi har smittet Nille, men det kan like gjerne være noe helt annet. Det eneste som er 100% sikkert er at pengene flyr av gårde. Vi har ny time om 14 dager. Jeg burde egentlig vært hos tannlegen også, men det får vente. Det blir dyrt nok med dyrlege og optiker ( jeg venter på sportslinser med farge).

Jeg har fri i dag, og kan i prinsippet sove mye lenger, men hjernen har besluttet at jeg er våken nå. I hodet mitt spilles det av musikk fra Studio 54 -filmen, etterfulgt av Magic Carpet Ride, en sang jeg helt hadde glemt eksisterte. Jeg måtte legge den til på Spotify.  Den er jo kul. 90-tallet og tidlig 2000 hadde mye bra musikk. Det hersker ingen tvil om det. 12.45 skal jeg ta buss til Jorekstad med Sigrid for å svømme. Jeg har ikke vært der på noe som føles som en evighet.  Jeg har sagt opp abonnementet mitt hos Actic.  Ikke noe poeng å betale månedlig når man ikke er der månedlig, er det vel? Jeg har tross alt mer enn nok utgifter.  Det er bedre å betale for de gangene jeg faktisk møter opp. Håper ikke det er altfor mange folk der. På et blunk kan noe som skal føles som mindfullnes bli til «road rage». Ja, jeg kan oppleve det i et tettpakket basseng fullt av mennesker som tar for mye plass. Når det er sagt,  er det sikkert folk som irriterer seg over meg også, men de lider i stillhet. Jeg, derimot, flekker omtrent tenner og lage svake knurrelyder.

Jeg har sakte, men sikkert kommet meg i gang igjen med både trening og jobb. Jeg var jo sykemeldt en stund. Det var noe Glenn, legen og undertegnede mente jeg trengte.  En liten pause for å hente meg litt inn igjen. Det har vært godt, men jeg ville ikke at dette skulle være en slags betalt ferie hvor jeg ikke tok tak i problemer og utfordringer.  Jeg fikk henvisning til DPS for å snakke med noen som kan snu litt om på det negative tankemønsteret jeg har kjørt meg fast i og erstatte den selvkritisk stemmen i hodet mitt med en som faktisk gir ros og er fornøyd med det jeg presterer. Jeg får til mye mer enn det jeg tror, men jeg er veldig flink til å tro at alle andre er flinkere, smartere og generelt mer vellykket. Samfunnet og sosiale medier må ta noe av skylda for at man aldri føler seg bra nok, men mye av det er nok rett og slett meg også. Nå skal det sies at jeg har vært omringet av venner som har påpekt at jeg burde jobbe et sted hvor jeg tjener bedre og får brukt den utdanningen jeg jo faktisk har. De mener det bare godt, men det gir over tid en følelse av å ikke være bra nok. «Hvorfor er du ikke mer ambisiøs, Kristin?» «Du skal vel ikke jobbe på Norstat hele livet?» Vel… jeg er vel ikke spesielt glad i forandringer, hverken på privaten eller i jobbsammenheng, så tanken på å skulle gjøre noe annet, fortoner seg som noe skikkelig skremmende. 

Jeg misunner de som alltid har visst hva de vil bli og virkelig brenner for det. De som spretter opp om morgenen og er klare for å redde verden, eller hva det nå enn er de driver med. En indre drivkraft som er mye større enn det å bare overleve økonomisk.  Jeg er bare ikke der. Jeg har forresten nesten fått omplassert alle klærne etter Hege. Det har vært litt av en jobb, og ikke minst en stor påkjenning, men jeg ser lyset i enden av tunnellen.  Hege hadde nok ikke villet at det å få klærne hennes skulle oppleves så tungt. Det går litt bedre nå, noe som merkelig nok også stresser meg. Det skal jo være vondt å miste en bestevenninne. Jeg har fremdeles ikke hørt noe i saken min. Nå har det snart gått 2 år, saken er ferdig etterforsket, men den befinner seg nok nederst i en eller annen bunke. Jeg får bare smøre meg med tålmodighet og prøve å ikke tenke på hvor stressende en eventuell rettsak ville være, forutsatt at ikke saken blir henlagt da. Jeg er fremdeles veldig ambivalent når det kommer til ønsket utfall. Han fortjener straff, men tanken på å måtte sitte der i en rettsak og fortelle om noe jeg bare husker glimtvis, skremmer vettet av meg.  Ingen er ute etter å ta meg, jeg er jo tross alt den fornærmede her, men jeg har sett nok på Special Victims Unit til å vite at det kan komme mange ubehagelige spørsmål. Jeg ville ha skammet meg over at det i det hele tatt er nødvendig å befinne seg i en rettssal. Kanskje jeg hadde besvimt eller kastet opp eller begynt å gråte ukontrollert.  Kanskje jeg hadde vært helt likegyldig og distansert meg fra hele situasjonen.  Jeg vil egentlig ikke vite det, men jeg vil at fyren skal straffes. Jeg plages til stadighet av tanker om hvordan han oppfattet situasjonen.  Var han også så full at han nesten ikke husker? Har han gjort dette før? Er det et større bilde som gjør at det har tatt så lang tid, eller er det bare fordi det som skjedde med meg ikke er viktig nok i den store sammenhengen.  Burde de ikke ha henlagt saken tidlig i så fall?

Nå har jeg fått garderoben din. Plutselig befant jeg meg i et hav av klær. Jeg fortalte Anders at Glenn allerede synes at jeg har «for mye klær». Vi lo godt av det. Hva ville han si når han kom hjem fra jobb og så at sofaen ikke lenger var mulig å sitte i. Spoiler… han tok det fint. Det var både rart og fint å møte Anders i denne settingen. Vi snakket om deg, om morsomme situasjoner og artige ting du sa. Det var koselig og trist. Hvem er vi nå uten deg? Vi var Kristin og Anders&Hege. Nå er det bare Anders og Kristin. Rart. Jeg skal passe på at alle klærne dine får gode hjem. De vil bli båret av meg eller folk jeg kjenner. 

Det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg. Så mye sprøtt som hadde underholdt deg og Anders.  Fredagen gråt jeg. Vasket og gråt i flere timer. Ikke sånn hyggelig tårer-renner-nedover-kinnene-gråt, åhneidu. Hikstende krampegråt er mer beskrivende. Jeg fikk utløp for alle livets store og små skuffelser. Humøret svinger, i likhet ned energinivået. Jeg kan gå fra bunnløs fortvilelse til å ha det bra og være gira ( som regel etter trening og masse koffein).  Forstå det den som kan. Er det utbrenthet, sorg, skuffelse over det elendige sommerværet, en generell følelse av meningsløshet og apati. Hvem vet. Jeg vet i hvert fall ikke. Hvis du hadde spurt meg om hvordan det går, ville jeg ikke kunne svare deg. Det går seg nok til. Eventuelt vil jeg bare godta, og leve med,  at livet handler om å gjøre masse ting man egentlig ikke føler for å gjøre, fordi man må, eller fordi andre forventer det. Jeg burde muligens jobbe med egne grenser, men jeg har ingen energi lenger. Jeg vet ikke helt hvem som bestemmer over livet mitt, men det er I hvert fall ikke meg, det kan jeg si deg. I hvert fall ikke alltid. 

Jeg ser på boka jeg har fått av deg og Anders, Hege. Jeg burde sikkert lest mer i den, tatt til meg rådene.  Er det noe jeg trenger rundt meg akkurat nå, er det nettopp «Calm». Tankene mine galopperer av gårde uten stans. Jeg opplever at det er alt annet enn stille. Alt som har med bursdagen min å gjøre har bare vært stress og rot. Mye frem og tilbake.  Jeg har, heldigvis, kommet frem til en bra løsning. Det blir jentekveld med spill, skravling, vin, snacks og kake i Kollektivet.  Senere drar de som vil ut for å møte sine respektive menn og eventuelle jenter som ikke rekker jentekvelden.  Finfin løsning. Ellers er det stort sett kaotisk både på jobb og på andre arenaer. Jeg har dager hvor jeg er utslitt. Hvor konsentrasjon bare er et ord jeg husker vagt, og jeg navigerer gjennom dagene ledsaget av en alltid eksisterende hjernetåke. Her om dagen skulle jeg betale på Kiwi med nøklene.

Anders kommer opp med klærne dine, Hege. Jeg har takket ja til å gå gjennom dem for å se om det er noe jeg vil ja. Needless to say; jeg vil ha alt sammen, selv om det ikke passer. Selv om det er klær jeg aldri ville ha kjøpt selv. Jeg kommer aldri til å kaste noe av det. Tårene triller mens jeg blogger. Noe upraktisk ettersom jeg skriver mens jeg befinner meg på jobb, men men. «Hva så! » hadde du sagt. Lars og jeg tar turen til Oslo om ikke så altfor lenge for å besøke minnelunden der du ligger. Vi skal legge ned blomster og jeg skal lese opp et dikt. Jeg fant noe i Nemi som jeg syntes var så fint. Det var veldig deg og meg, kanskje ikke teknisk sett et dikt, men veldig fint skrevet i hvert fall.

Ellers er det såpass mye snakk om overgrep i mediene om dagen, at jeg blir trigga skikkelig. Jeg er ikke alene om det jeg har opplevd, det er helt sikkert.  Jeg vurderer å kontakte min sikkert overarbeidede bistandsadvokat for å høre om hun kan purre litt på de juristene som bestemmer fremdriften. Problemet er at jeg bare får advokatsvada hver gang jeg spør. Masse fine ord for å skjule  det faktum at det ikke har skjedd noe nytt. Den eneste fordelen er at den mistenkte i saken også må gå rundt og føle på det. Det er en mager trøst, men det er i det minste noe.

Jeg trodde jeg klarte meg bra, både når det gjaldt sorgen over å miste deg, og tankene rundt overgrepet. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg så sårbar nå. Kanskje er det fordi det er vår. Den er både fin og litt vond synes jeg. Det har vel noe med brytningstid å gjøre tror jeg. Jeg har flyktet litt inn i trening og koding. Det har vært fint. I dag prøver jeg å puste rolig selv om ting ikke fungerer. Tekniske ting som ikke virker har alltid stresset meg. Jeg jobber med å ikke la andre menneskers stress bli mitt stress. Noen ganger, ikke alltid, plukker jeg automatisk opp andres sinnsstemning og internaliserer den. I slike situasjoner er det faktisk litt vanskelig å skille mellom hva som er mine følelser og hva som er den andres.  Det kan være slitsomt hvis den andre er veldig trist eller har angst.

Jeg savner deg Hege. Du pleide å lese bloggen min. Du var alltid den første som la merke til det hvis jeg ikke hadde det bra. Du pleide alltid å være på min side, selv om du kunne komme med konstruktiv kritikk.  Jeg kunne alltid underholde deg med alt det merkelige jeg opplevde. Du sa det var litt som en reality-serie. Jeg har vært i så utrolig mange rare situasjoner. Kjent så mange mennesker, både bra og «toxic». Eksen din ville besøke graven din. Jeg burde også gjort det. Besøke den minnelunden der du ligger. Legge ned blomster og si noen ord. Jeg husker vi snakket om det, at du ikke ville ha en grav som måtte vedlikeholdes. Det var så surrealistisk da vi hadde den samtalen. Jeg trodde liksom ikke på det.

Nå skal jeg teste ut et treningssenter med ei venninne.  Prøve å bli sterkere, få bedre kondis, få bedre grep og ikke minst øke produksjonen av seretonin. Jeg mistenker at det er lite av det, ettersom jeg føler meg så trist.

Det var en veldig fin opplevelse å komme i gang på Espern Lillehammer.  Vi likte senteret. Nå har mannen til Pernille, hun jeg trener med, også meldt seg inn. Han har mer erfaring med treningsmaskiner enn det vi har, så han kan hjelpe og veilede. Jeg starter med 15 minutter på elipsemaskin, etterfulgt av 15 minutter på sykkel. Forrige gang var det 15 minutter på tredemølle etter elipsemaskinen. Det er både fælt og fint å trene cardio. Deretter testet vi ut de forskjellige treningsmaskinene. Det er veldig mye der jeg bør bruke for å bli sterkere på pole. Jeg er ikke støl i dag. Jeg burde vært det. Har sikkert ikke pushet meg nok. Får pushe meg mer neste gang. Vi følte oss veldig bra etter treningen i går. Det beste av alt, var at vi var de eneste der.

På mandag skal vi trene etter jobb. Tirsdag, onsdag og torsdag er det pole, og jeg vurderer å få med meg noen på svømming på fredag. Hva tenker du, Hege. Tar jeg litt av? Jeg synes ikke det. Jeg trenger dette for å takle hverdagen, som det strengt tatt er altfor mye av. Jeg klarer snart ikke mer av denne evinnelige, meningsløse, monotone hverdagen. Jeg trenger å gjøre noe annet, om det så skulle være en tur med DFDS-Seaways. Det har kommet minigolf til Lillehammer.  Det må definitivt sjekkes ut veldig snart. Jeg har snart bursdag. Planen var å reservere kjelleren på Paddys, slik at jeg kunne invitere de jeg ønsket uten å måtte ta hensyn til plass, eller mangelen på sådan. Det skulle vise seg at noen andre hadde booket akkurat den helgen.  Det hadde vært bestemt lenge i forveien.  Ettersom jeg presiserte at det var den 20. det var snakk om, og jeg fikk til svar at det gikk fint, ble jeg rett og slett dritsur da jeg gikk bort for å planlegge, og det viste seg at akkurat den helgen, den eneste helgen, var opptatt.  Hva med å sjekke det før man sier at det et ledig??!!

Jeg sa noe i retning:»Neivel, men da driter jeg i hele bursdagen da!!», snudde på hælen og gikk. Det er alltid så mye logistikk rundt bursdagsfeiringer. Vasking, rydding, laging av mat osv. Om det ikke er plass til de man vil invitere, kan man jo alltids leie et eller annet lokale (kjempedyrt) og ordne med pynt, musikkanlegg osv. Stress. Jeg fant ut at det beste er å si ifra noen dager i forveien i diverse sosiale grupper at jeg har tenkt å dra ut å spise et eller annet sted, mest sannsynlig Lillehammer Pizzeria, og at de som vil og har mulighet, kan joine meg. Ingen nevnt, ingen glemt.  Hvis jeg hadde reservert bord og laget et event, hadde det vært mye frem og tilbake med folk som ikke svarte om de kom eller ikke, eller ombestemte seg. Det er fryktelig irriterende og jeg gidder ikke forholde meg til det. Bursdager skal være hyggelige for bursdagsbarnet. Ja, jeg vet jeg er fryktelig negativ nå, men det er fordi jeg er skikkelig, skikkelig sur.

Det var bart en stund. Lykke. Nå har Kong Vinter besluttet å nok engang innta vår verden, min verden. Jeg trenger desperat litt sol og varmere vær. Jeg er nok neppe alene om det. I følge politiet, som sannsynligvis bare sa noe for å ikke virke uvitende og inkompetente, skulle jeg få vite hva som skjer i saken min rundt påsketider. Påsken kom og gikk. Jeg hørte ikke noe hverken før eller rett etter. Jeg er lei. Lei, lei, lei. Hadde jeg visst hvor lang tid det skulle ta, hadde jeg aldri anmeldt det. Jeg hadde kategorisert opplevelsen som en dårlig, traumatisk sexopplevelse, og lagt det bak meg. 1 av 5 kvinner opplever voldtekt. Jeg husker ikke hvor mange av de anmeldte sakene som blir henlagt, men det er de aller fleste. Hva er vitsen. Er det ikke enklere å bare finne et taggete balltre ( med spiker) og slå inn skallen på gjerningsmannen? Forutsatt at man husker/vet hvem det er da, vel og merke.

Blir man tatt, hadde man sikkert fått mange år i frihet før man måtte sone, uansett. Ting Tar Tid! Jupp, i dag har jeg en dårlig dag. Det går over. Det hjelper å «rante» litt. Jeg har mye å være takknemlig for, tross alt. Jeg vet det. Jeg gleder meg bare til jeg kan legge dette bak meg en gang for alle. En del av meg ønsker at han skal få straff, noe som innebærer en rettssak ( vet ikke om jeg kommer til å takle det), en annen del vil bare at det skal henlegges ( så jeg slipper å gjøre noe som helst). Feigt, jeg vet. Overgripere fortjener straff. Advokaten min har ikke vært direkte hjelpsom. Jeg føler meg som en masete person hver gang jeg har tatt kontakt, så jeg har sluttet.

I går gadd jeg ikke dra på pole, selv om jeg vet det er bra for meg. Det var skikkelig møkkavær og jeg hadde kun sovet i 6 timer. Jeg hadde ikke overskudd til gli ned fra stanga ( grunnet dårlig grep og glatt stang). Jeg trenger sårt en følelse av mestring. Jeg sovnet 17.00 og sov i noen timer, så det var nok riktig valg. Jeg har besluttet å teste botoxbehandling på Lux. Kanskje grepet blir bedre da. Jeg kan jo veldig mye mer enn det jeg får vist. Det hjelper sikkert med styrketrening også. Pernille og jeg har skaffet oss månedskort på et treningssenter. 

Botox koster mye. Alle de tingene jeg ønsker meg koster mye. Selv om det hadde vært godt med fri/ferie, kan jeg ikke unne meg det. Ikke det at jobb går så bra heller. «Nei, nei, nei, nei, ikke ring meg mer.».. osv Jeg har mest lyst til å skrike. Jeg skriker inne i hodet mitt da. Her om dagen spurte eksen til Hege meg om hvor graven ligger. Jasså, så nå bryr du deg. Du brydde deg ikke veldig mye da hun var i live gjorde du vel… Nei, jeg sa ikke det. Jeg henviste han til Anders.

Du vet når du er i en læringsprosess og du hater deg selv fordi du ikke forsto det med en gang? Når du tenker at dette er innlysende, alle hadde forstått det, og du bare fatter ikke hvorfor du ikke gjorde det. Hvordan det er mulig å være så utrolig dum. Vel… det vet jeg. Prosjektet nærmer seg en slags slutt. Jeg har fått mer materiale som skal fikses på. Sendte det avgårde, fikk det i retur. Dette og dette må endres på, og det må det jo også. Jeg fikk det sent på dagen, etter å ha gjort masse annet.  Hadde kort frist. Lot meg stresse. Det blir sjelden bra når man stresser. Jeg gjør slurvefeil. Litt sånn:»Hva drev jeg egentlig med her»? Jeg vet ikke. Da jeg følte jeg hadde fått en viss kontroll, kom det mer som måtte gjøres, forberedes til en slags samtale/gjennomgang digitalt med de andre som er involvert.  Alt foregår på engelsk, blir tatt opp, og jeg er forventet å legge frem en del punkter. Hvorfor valgte jeg å oversette slik jeg gjorde osv. Den andre oversetteren har valgt en mer muntlig form. Det ser ut til at den som har satt oversettelsene våre sammen, også foretrekker det. Jeg kan av og til kaste rundt meg med svulstige ord og uttrykk. Litt mer formelt skriftlig språk. Har alltid gjort, kommer sannsynlig alltid til å gjøre.

Det verste er at jeg faktisk opprinnelig hadde mye av det samme som den andre oversetteren hadde, men så endret jeg det av en eller annen uforståelig grunn. Jeg har vært forvirra når det gjelder hva som er trend-oversettelse og ikke,hvilke terminologi vi skal forholde oss til. Det er kanskje ikke så rart, ettersom det ikke har vært samsvar mellom OmegaT og de filene i xl som beskriver hva som er trend, hva som er ny oversettelse og hva som er delvis oversatt fra før. Hvor mye jeg kan endre, og hvor, har vært litt uklart for meg. Noen steder har jeg brukt et ord fordi jeg har trodd det har vært en trend- oversettelse, men så er det ikke det allikevel, og jeg kunne ha brukt mitt opprinnelig forslag.  Et mye bedre et, for øvrig.  Så, i dag må jeg fikse på dokumentene og sende inn, i tillegg til å gå gjennom alt jeg har oversatt, sammenligne det med den andre sin oversettelse, og skrive kommentarer.

Noen steder har jeg rett og slett gjort dumme slurvefeil.  Ment å endre noe, men ikke gjort det osv, men på slutten, etter utallige timer med intens jobbing, klarte jeg ikke se på oversettelsen mer. Jeg ble rett og slett fysisk uvel, så jeg sendte den inn og håpet på det beste.  Den kritiske stemmen i hodet mitt forteller meg at jeg burde skamme meg. At jeg burde ha brukt enda mere tid. Jeg hadde sannsynlig kunnet rette opp i noen feil, men nå er det for sent.  Jeg skal gjennom 800 segmenter, og jeg har kun vært gjennom 300. Begynte på det etter en lang dag på jobb, ettersom jeg ikke fikk det før. Jeg måtte gjøre det slik ettersom det var såpass mye som skulle forberedes før dette møtet på fredag.

Jeg har ikke spist siden 16.30 i går, før jeg dro på stretching.  Jeg har ikke klart å spise. Er for stressa. På den positive siden går jeg jo ned i vekt. Hvem vet, etter fredagen, hvis dette fortsetter, veier jeg sikkert 62 kg. Aldri så gæli, eller hva? Fordelen med å være i totalt stress-modus er at jeg kaster meg inn i treningen med alt jeg har.  Fysisk smerte er tross alt mye bedre enn slik jeg har det inne i meg.  Noe å fokusere på. Jeg pusha meg mye i går. Vi hadde partnerstretching, og jeg fikk Sigrid til å tvinge meg ned mer enn jeg hadde gjort om ting hadde vært på stell.  «Mer smerte, mer!!! » Jeg har godt av stretching.  Jeg er i utgangspunktet ganske stiv. Både Maya og min tidligere fysioterapeut hadde vært fornøyde med innsatsen for å si det sånn. Jeg tenkte på hvor mye heller jeg ville bli tøyd i ulike retninger, til tross for at det var så vondt at jeg faktisk kastet litt opp i munnen min, enn det jeg skal gjøre på fredag. 

Det har skjedd ting i saken min. Politiet hadde et avhør med mamma ( det hadde de tydeligvis glemt å gjøre), så etter at saken skulle videre til jurister og påtalemyndighetene, måtte den tilbake igjen til etterforskerne. Oops. Det har tatt så lang tid fordi de har måtte vente på analyseresultater fra Oslo, og fordi de har måttet samarbeide med et annet politidistrikt.  Sånn er det når den som forgriper seg på deg ikke bor i Lillehammer.  Jeg vet ikke hva jeg ønsker. En del av meg vil at det hele skal bli henlagt.  Da slipper jeg å møte han i en rettsak. Jeg husker jo veldig lite uansett.  Husker ikke hvordan har ser ut engang.  Det straffer seg å være dritings og møte på feil folk.  Bruker mye tid på å victim shame meg selv. Hvordan ble jeg så full, hvorfor lot jeg han følge meg hjem osv. Ikke minst.. hva skjedde egentlig? Vel… det vet jeg jo. Det jeg våknet opp til var jo et mareritt, men hvordan havnet jeg i en slik situasjon. Totalt borte i hodet ved siden av en som kjører på selv om man faktisk ikke er helt ved bevissthet.  Selv om man sier nei. Jeg er glad jeg hadde blåmerker etter hender som holdt meg nede. Jeg vet at slike ting ikke skjer med mindre man ikke vil, og jeg ville jo ikke. Det er veldig vanskelig å vite hva som har skjedd i slike situasjoner hvor begge er fulle. Litt sånn:»He said, she said,» opplegg. Kanskje han ikke skjønte greia. Jeg vet ærlig talt ikke, men han løy om å ha vært her i avhør.  Det betyr enten at han ikke husker det, eller at han vet at det han gjorde var feil. Det styrker uansett saken min. Jeg har vært for full på byen altfor mange ganger, og det har gått bra. Det var bare et tidsspørsmål før det ikke gjorde det. Det er statistikk.

Herregud så støl jeg er. Det er veldig vondt å bevege seg. Jeg har kastet meg inn i treningen men liv og lyst.  Selv om jeg blir kvalm av smerten og anstrengelsene under timene, vet jeg at det er bra for meg. Det er dette jeg trenger, til tross for at jeg nærmest er krøpling i noen dager etterpå. Slik er det når man ikke egentlig har trent på 3 måneder. Det blir bedre når jeg får trent meg opp igjen. Selv om man i utgangspunktet har lyst til å daffe på sofaen som en potet som spiser poteter, eller en veldig usunn versjon av dem, så er bare å slepe seg ut i bitende kulde for å pushe fiskebolle-kroppen  inn i en mer muskuløs versjon, fortrinnsvis også en med mindre fett. Tammy har vært innom noen ganger i løpet av min daffe, treningsløse periode.  Jeg har gjort noen triks, og hen har tatt bilder.  Jeg er glad jeg har gjort et forsøk på å holde pole litt ved like. Det hadde nok vært enda verre nå om jeg ikke hadde gjort det. Jeg har hatt noen glimt av mestring.

Jeg prøver å ikke obsesse altfor mye over at jeg ikke veier 62 kg lenger, men 64/65. Jeg har fremdeles som mål å gå ned, men jeg tror jeg blir nødt til å ta det over en lang periode.  Trene mest mulig;både pole og svømming, spise sunt, kutte ned på alkoholen ( mye tomme kalorier der) og generelt prøve å være aktiv. Akkurat nå frister det veldig lite å være aktiv, med tanke på at det å gå ned en trapp eller bakke, er grusomt.  Under exotic-timen, øvde vi på å stå på tærne inne i de høye poleskoene.  Liksom lene seg frem på tærne, men ha helt rette bein. Muskler jeg ikke visste jeg hadde, ble brukt. Stølheten etter stretchingtimen har gitt seg, men den etter exotic, kjenner jeg veldig godt 💪😅.