Livet i en boble

Jeg er så utrolig slapp, snørrete og tett i nesa. Jeg har vært sånn i månedsvis nå. Ingenting ser ut til å hjelpe. Jeg nyser og snørrer og subber rundt som en zombie. Blir svimmel når jeg reiser meg for fort. Det er en merkelig form for forkjølelse synes jeg. Jeg har hverken vondt i halsen eller hoster. Skjønner det bare ikke. Jeg bruker altfor mye nesespray. Det er sikkert ikke bra, men jeg foretrekker å kunne puste. Jeg husker faktisk ikke hvordan det var å ikke være tett eller snørrete. Når jeg sover, hender det at jeg drømmer om nesespray. Jeg føler meg definitivt ikke helt frisk, men ikke skikkelig syk heller.

I går gikk jeg gjennom alle bildene jeg har lagret på den eksterne harddisken min for å finne bilder av Hege til Hege-boka. Det var mange, så det tok tid. Det var koselig å se på dem, men selvfølgelig også trist. Først måtte jeg sortere dem etter år og måned, så måtte jeg velge hvilke som fikk være med i boka. Det var ikke så lett. Ville helst hatt med alle, men det er jo bare et visst antall sider i en slik bok. Jeg bestilte på Japan Photo til meg og mamma. Jeg tok med informasjonen rundt dødsfallet også. Ikke så koselig kanskje, men men.

Hver morgen kjennes det som om hjernen allerede er sliten etter en lang dag. Jeg heller i meg koffein i form av kaffe og energidrikk. Det hjelper til en viss grad, helt til jeg kræsjer igjen. Jeg skulle ha svømt med Lars i dag, men jeg var ikke i form til det. Skulle ha gjort pole med Tammy på søndag, men jeg var så sliten etter helga. Jeg blir sikkert sliten av å tenke på alt jeg burde ha gjort også. Det er en ond sirkel dette her. Nå straks skal jeg sette meg inn i noe jobbgreier i forbindelse med et oversettelsesoppdrag for jobben. Det er omfattende. Jeg både gruer meg og gleder meg. Jeg har gjort unna mating av kjempebabyen og en del husarbeid, så da er det bare å sette i gang. Skulle ønske noen kunne skyte koffein inn i årene mine. Jeg lever i en tåkeverden hvor det er vanskelig å navigere. Jeg glemmer lett, klarer ikke å konsentrere meg. Jeg vil ikke ha det sånn, men jeg vet ikke hvordan jeg skal bryte ut av det.

Temperaturen kryper godt under 0, ja nærmere -18 til -25. Jeg er glad for at jeg ikke er en uteligger. Noe å være takknemlig for. Fredagen var en veldig vond dag. Snille Lars trosset Sibirkulde og tok toget med meg for å ta et siste farvel med Hege. Jeg hadde ikke sovet mye, så jeg satt på toget i en halvdøs. Med oss hadde vi en hund, Lulu. Hun tilhører søsteren til Lars. Han hadde passet henne siden første juledag, tror jeg det var. Det var koselig å reise med en liten hund, særlig en som er så søt og glad i mennesker som Lulu.

Vi tok en Bolt fra Skøyen stasjon til søsteren. Fikk avlevert Lulu, trist, drakk en kopp kaffe og spiste herlige frørundstykker som Lina hadde bakt, og Boltet videre til Vestre Gravlund, Nye Kapell. Der møtte vi andre som skulle samme triste ærend. Vi benket oss inne i kapellet og jeg gjorde meg klar for det som skulle komme. Stikkord:»tårer, tårer og mer tårer. Begravelser er alltid triste. Jeg blir alltid veldig påvirka av den triste musikken og selvfølgelig det faktum at noen jeg har vært glad i er død. Det var definitivt trist musikk. Allerede der startet tåreflommen. Jeg hadde egentlig lyst til å gråte høyt, men det var ingen andre som gjorde det. Elin og Lars satt ved siden av meg på hver sin side, også de preget av stundens alvor.

Jeg så meg rundt, og folk hadde vært flinke til å ta på seg glade farger. Hege hadde vært fornøyd. Kista lå inne i en glassmonter. Den var hvit og dekket av masse blomster. Det var så utrolig rart. Moren til Hege, Kjersti, søsteren, og Anders holdt fine minnetaler. Veldig rørende og vakkert. Særlig Anders sine ord satte igang tåreflommen. Kjærligheten mellom de to var så utrolig sterk og ekte. Folk går fra hverandre hele tiden ved det minste tegn på motstand, men de to var virkelig selve definisjonen på, nettopp, ekte kjærlighet. I gode og onde dager. Det var først i begravelsen jeg skjønte hvor utrolig vondt Hege må ha hatt det de siste årene. Hun ville skjerme andre fra det. Når man spurte hvordan det gikk, var svaret alltid at det gikk bra, stort sett i hvert fall. Ved enkelte anledninger innrømmet hun at det var skikkelig tungt og tøft. Hege ville ha «Ku i tunnelen » med Knutsen og Ludvigsen i begravelsen. En hevn fra graven som Anders spøkefullt sa. Jeg måtte le da jeg så at den var i programmet. Husker de sang på den av og til. Det var en verdig og vakker begravelse. Det har vel mer og mer gått opp for meg at hun faktisk er borte, noe som fører til en underliggende følelse av konstant tristhet.

Etter bisettelsen tok Lars og jeg, i følge med mange andre, t-banen til Jernbanetorget. Vel, de andre gikk av før, men vi skulle spise på Los Tacos før ferden gikk videre til Lillehammer. Vi var invitert på indisk restaurant, men det ville ha blitt for sent. Kunne ikke la kjempebabyen sulte ihjel heller. Maten var rett og slett fantastisk. Man skulle tro at jeg ikke hadde matlyst, men det hadde jeg, merkelig nok. Etter to øl og en nachobowl, følte jeg meg mer som meg selv. De burde hatt Los Tacos på Lillehammer. Toget hjem var stappfult, men vi kapret oss noen klappseter, og flyttet oss da det gikk noen av. Turen hjem gikk også i en døs, trøtte som vi var. Plutselig var vi hjemme igjen. Kjempebabyen ble veldig glad da jeg var tilbake. Jeg var letta over å ha kommet meg gjennom dagen, til tross for intens kulde, tett nese og det jeg antar er utbrenthet/depresjon. Det var bare noe jeg måtte gjennom. Hadde angret veldig om jeg ikke hadde vært der.

Da er jeg på plass hos frisøren for å få blått underhår og sølvgrått overhår til den nette pris av 800 kroner. Jeg ble veldig fornøyd forrige gang, så jeg gjentar suksessen. Det passer fint at jeg fikk time dagen før bisettelsen. Da ser jeg i det minste fin ut på håret. Jeg ser sliten ut ellers veit jeg. Blek og dratt. Det hjelper ikke på at det er vinter. Jeg er alltid så blek da. Ellers går det veldig opp og ned. Jeg veksler mellom irritasjon, tristhet og likegyldighet. Jeg er en fryd å være sammen med 🤣🙈. Jeg synes synd på mamma og Glenn, særlig mamma. For å ikke bli helt sprø, fargelegger jeg som en gal mens jeg bincher krim. Vi har sett alt av Miss Marple, så nå går det i Cold Case. Dystre greier. Mamma synes det er litt i mørkeste laget, men jeg synes det passer ypperlig. Føler ikke det er så stor forskjell fra nyhetene.

I morgen blir en tung dag. Gruer meg. Lars er med meg, heldigvis. Kjempebabyen blir alene i en del timer, men det er sånn det må bli i morgen. På en måte er det litt som å ha en valp. Jeg slipper å gå tur med henne da. Det går rette veien, heldigvis. Beinbrudd gror tross alt. I tillegg til intens fargelegging, har jeg laget en del julekort til neste jul. Det er veldig beroligende å skape noe. Etter frisøren skal jeg innom Tilbords for å bytte en gave. Jeg fikk isbitbrett i kalendergave fra jobben. Jeg har ikke fryser, vel teknisk sett har jeg en, men den er ikke i bruk. De har helt sikkert mye fin julepynt til nedsatt pris nå etter jul, så da bytter jeg inn i noe jeg kan henge på treet. Jeg klarer ikke slutte å fylle på det treet. Jeg ønsker meg et skikkelig Disney-juletre. Andre tar ned pynten, og jeg oppgraderer. Jeg må innom Kiwi for å handle også. Har fått handleliste og greier. Blir nok tungt å bære, men jeg får se på det som trening. I dag skal jeg ikke kjefte på noen. Det er i hvert fall planen. Skjerpings Kristin. Ikke vær en ustabil gærning.

Kjolen ble tilgjengelig igjen, så jeg har kjøpt den. Den kom i går, og passet. Den kunne faktisk ha vært mindre, selv om det var størrelse S. Jeg klarer ikke helt å forholde meg til det faktum at jeg faktisk skal oppleve å måtte si farvel til venninna mi. Det er så vondt å tenke på, så jeg har dyttet det vekk. Jeg må etterhvert ta tak i ting. Forberede meg mentalt på bisettelsen, som er den 05. januar, på Vestre Gravlund i Oslo. Jeg har bestilt meg frisørtime til den 04. På tide å freshe opp håret litt med litt mer blått. Hege ville likt det. Hun elsket å eksperimentere med farger hos frisøren. Vi var like sånn, hun og jeg.

Jeg har en måned på meg til å lagre alle bilder jeg vil ha fra Instagram og Facebook før det blir slettet. Etterhvert lager jeg nok en minnebok med bilder av Hege og meg, vennskapet vårt gjennom alle år. Mamma vil også ha en. Hun så litt på Hege som en datter nummer 2. Det er både vondt og fint å se på bilder av oss. Det er nå snart 3 uker siden mamma ble en kjempebaby. Det er frustrerende, men vi ler av situasjonen også innimellom. Jeg er ikke den ideelle helse/omsorgsarbeider veit jeg. Hege, som jo også var sosionom, jobbet i bolig før helsa satte en stopper for det. Hun var flink. Jeg drømte om henne i natt. At hun og Anders satt i et hjørne, og at en annen Hege var der også. Jeg sa til sistnevnte at hun jo var død. Hun svarte:»Huffda, det var jo dumt». Drømmer er rare.

Da har jeg vasket og skrubbet i full Askepott-stil, staset meg opp og nå er det tid for den nye versjonen av «Tre nøtter til Askepott» og rosévin. Det er ikke feil. Det blir en veldig annerledes jul enn det jeg hadde sett for meg. Humøret er helt klart ustabilt. Glenn mener jeg burde snakke med noen om alt det vonde som har skjedd, finne verktøy for å hanskes med det. Han har selvfølgelig helt rett. Det er bare det at det ikke frister i det hele tatt. Når jeg føler meg ok, som jeg jo gjør før vonde tanker overvelder meg, føles det unødvendig. Det er, imidlertid, mye som tyder på at ikke alt er på stell. Ting som at jeg klikket på frekke folk som går inn i meg uten å be om unnskyldning på Kiwi, eller en voldsom irritasjon over at en liten snørrunge sparker en isklump foran meg. Jeg så ingen foreldre i nærheten. Kanskje noen ville bli kvitt han. Hvem vet.

Uansett.. jul blir det. Tankene mine går til ektemann og foreldre/søsken. I går skrev jeg på minnesiden. Først tenkte jeg at jeg skulle se hva alle andre hadde skrevet for å gjøre det «riktig «, men så innså jeg at det ikke finnes noen riktig eller gal måte å skrive et minne-innlegg på. Det viktigeste er at det kommer fra hjertet. Det ble et personlig innlegg. Jeg er jo litt sånn, personlig. Jeg er i ferd med å bli litt gal fordi kjolen jeg vil ha i begravelsen ikke er tilgjengelig i min størrelse på Zalando. Jeg får en mail når den er inne. Hege ville ikke at man skulle gå i mørke farger, hun ville at alle skulle kle seg i fargerike klær og ingen skulle gå i dress. Jeg fant en kjole som er perfekt. Her snakker vi farge. I tillegg er det et tyllskjørt som får meg til å tenke på den gangen Hege ville gifte seg i, nettopp, et tyllskjørt. Bestemoren satte ned foten. Jeg tror derimot at hun hadde vært awesome.

Jeg håper at alle jeg kjenner får en så fin jul som de kan ha 🎄❤️ Ikke ta ting eller hverandre for gitt. God jul 🎅

Det er lenge siden jeg har skrevet nå, lenge siden behovet har meldt seg. Muligens ble jeg inspirert av å binche Bloggerne, muligens er det fordi det alltid har vært terapi for meg å skrive når ting er vanskelig. Muligens begge. Det har vært et vanskelig år. Jeg orker ikke gå inn på alt jeg har blitt utsatt for, men jeg kan jo nevne hva som har skjedd nå nylig. Denne julen. Først og fremst vil jeg si at Lillehammer av en eller annen grunn er helt ræva på å strø. Bedre med brukne ben og skader enn å måtte ut med penger. Forebygging, nei slikt driver vi ikke med. Kanskje er det min feil som har bosatt meg i en by som mer eller mindre består av bakker. Kanskje burde jeg ha forutsett at dette kom til å skje. Moren min, som også er litt som «Bambi på isen» på glatt føre, falt og presterte å ikke brekke bare et håndledd, men begge. Vi leker ikke brukne ben her, tross alt. Det skal gjøres skikkelig.

Hun omtaler seg nå som en kjempebaby, med begge armene i gips. Jeg har fått rollen som sykepleier. Hun sier jeg er flink, men jeg vet nå ikke helt jeg. Det å vaske andres hår, og få ut all såpen, er ikke så lett som man kanskje skulle tro. Det var bedre enn utgangspunktet da. Jeg vet nå litt hvordan det er å ha en baby man må mate, tørke og vaske. Hvis denne babyen hadde vært kjempestor og moren din. Det er ikke så mye grining da, heldigvis. Hun får smertestillende når hun har vondt.

Ca en uke før mamma ble en kjempebaby, var vi på Radiumhospitalet for å kanskje eller kanskje ikke, ha et siste farvel med min nære venninne Hege. Hege og cellegift var ikke kompatible. Ja jeg bruker var. Kommer tilbake til det senere. Vi dro inn til Tigerstaden i hui og hast. På toget satt vi bak ei fra Nord Norge som snakket i telefonen fra Lillehammer og nesten helt til Lysaker. Hun snakket ikke lavt. Etterpå kunne jeg ha svart på en quiz om livet hennes. Vi gikk av på Lysaker, fant frem til drosjene og praiet en for å komme fra a-å raskest mulig, og sjokket avgårde inn på det mest nedslitte sykehuset jeg noengang har sett. Moren min lider av en ganske heftig fobi for heiser, noe som innebærer at man må gå trapper. Bra for å få en stram rompe, men slitsomt når noe haster.

Bare for å gjøre vår strabasiøs ferd litt mer spennende, ble det akkurat denne dagen utført vedlikehold i trappene, les:de var stengt. Heldigvis er vedlikeholdsarbeiderne bare mennesker med redsler og følelser de også, så de lot seg overtale til å la oss gå der. Vi hastet oppover, til 8. etasje, og ankom vår destinasjon, nesten. Vi måtte først finne frem til riktig rom. Etter å ha virret litt rundt en stund, fant vi da frem. Der finner vi min venninne liggende med slanger stikkende inn her og der. Et urovekkende syn. Jeg tok meg kraftig sammen for å ikke bryte sammen eller si noe upassende. Hva sier man liksom i en slik situasjon? Jeg klarte å ha en relativt fornuftig samtale med ektemannen, søsteren hans og etterhvert Heges søster og mor. De ankom ikke lenge etter oss. Det hele var så uvirkelig.

Praten gikk , og etterhvert ble Hege våken nok til å bidra i samtalen hun også. «Er dere her fordi jeg skal dø», spurte hun. Jeg begynte å le. Upassende, jeg vet. Så sa jeg med intens stemme at vi var der for å levere julegaven, noe som også delvis var sant. Det rare var at jeg etter en stund klarte å slappe litt mer av. Hun var jo Hege tross alt. Jeg kom med gamle fyllehistorier om den gangen jeg våknet opp med en knust gullfiskbolle. Lurer fremdeles på hvordan det skjedde, eller da Hege og jeg pusset opp badet mitt. Det ble sent før vi kom oss tilbake til Lillehammer. Jeg hadde ikke lyst til å dra, mye fordi noe inni meg fortalte meg at dette var siste gangen jeg ville se henne. Det skulle vise seg at jeg fikk rett i det. Ikke så mange dagene etterpå, ringte Anders med den forferdelig vonde beskjeden om at Hege ikke lenger finnes. Hun gikk ut av tiden den 19. desember klokken 09.00 ( tror det var det han sa) av hjertestans. Jeg kunne ikke fatte det. Fatter det fremdeles ikke. Hvor er hun hen nå? Hvordan skal vi andre klare oss uten henne? Da vi besøkte henne sa hun at hun kunne jo ikke dø, fordi da måtte Anders på Tinder. Vi måtte le. Det er så typisk herlig Hegehumor. Hun var sånn, Hege. Galgenhumor. At man skal miste en jevnaldrende venninne, en veldig god en, i så ung alder, er bare ikke riktig. Kanskje hun var for god for denne verden. Man sier jo gjerne at de virkelig gode menneskene går først. Kanskje er det noe i det. I såfall har jeg tenkt å være litt slem. Hege… jeg savner deg sånn. Jeg tar meg selv i å sende snapper til deg. Jeg klarer ikke slette Facebookprofilen din. Jeg ser på bilder av deg og takker gudene ( hvis det finnes noen?) For at du rakk å se venninnetatoveringen jeg tok.