Hver måned kåres månedens ansatt. I august var det min tur. Det var utrolig koselig å bli satt pris på. Jeg fikk et diplom og et gavekort på 250 kroner.
Jeg søkte opp hvilke butikker jeg kunne bruke gavekortet i. Jeg landet på Clas Ohlson. Ettersom sluket i dusjen var litt tett igjen, kjøpte jeg to flasker med Mudin. Ikke den morsomste måten å bruke et gavekort på, men veldig fornuftig. Nå kan jeg ta en dusj uten å måtte tråkke i vann etterpå. Vi skal holde oss i Norstat-verden. Søndagen var det mulig å jobbe. Vanligvis er det stengt, men nå er det mye å gjøre. Simon og jeg hadde booket oss på. Remi hadde tatt seg en velfortjent fridag. Det var en underlig dag. Jeg la merke til at det strømmet musikk fra et eller annet sted i lokalet. Ikke en behagelig form for musikk, men irriterende toner som borret seg inn i hjernen. Jeg ble litt satt ut da jeg så hvor de kom fra. En fyr satt og klimpret på en gitar mens han var på jobb. Eh hæ? Jeg synes vel at det er litt respektløst. Vi er jo tross alt på jobb. Det var litt som å jobbe med trekkspillmannen. Jeg ble surere og surere. Fantaserte om å knuse gitaren i hodet på han.
Mens jeg satt der i et intervju og kjente på hvordan det føltes å være skikkelig irritert, skjedde det plutselig noe borte ved inngangsdøra. Intervjuere flokket seg rundt en mann med en minigris i armene.
Det som nå irriterte meg var at jeg var stuck i et langt intervju, slik at jeg ikke kunne kose med grisen. Jeg har faktisk kost med den før, da den gikk i gågata. Også dette på en søndag.
Da jeg var i gang med intervju nummer to, grisen var borte og klimpremannen og vennene hans begynte å synge, klikka det litt for meg. Jeg ba den søte respondenten om å vente mens jeg ba gitarmannen om å legge vekk instrumentet. Han så litt paff ut, men gjorde som jeg sa. Jeg kunne fortsette intervjuet uten forstyrrelser. Klokken 15.30 var det pølselunsj. Jeg hadde kjøpt inn rekesalat og sprøstekt løk til Simon og meg. Simon satte førstnevnte i kjøleskapet, men glemte å merke den, så den ble satt frem sammen med pølsene. Ettersom jeg ikke holder Norstat med mat, banet jeg meg vei gjennom en kø av pølsesultne Norstatere, grabbet til meg rekesalaten idet jeg forklarte at den faktisk var min, for så å masjere bort til plassen min. Etter at både Simon og jeg var mette, satte jeg rekesalaten tilbake igjen. Jeg er ikke fullstendig hjerteløs, tross alt. Lompene hang såvidt sammen, men alt i alt var det digg med pølsejunsj. Jeg var heldigvis i bedre humør ved jobbdagens slutt. Det var godt å dra hjem for å slappe litt av etter at sure respondenter hadde informert meg om at det «faktisk er søndag». «Passer det bedre en annen dag kanskje?» spør jeg vennlig. «Nei!!» får jeg surt til svar. Ok, da har det vel ikke så mye å si at det er søndag da, tenker jeg inne i hodet mitt mens jeg presser ut av meg et muntert :»Beklager forstyrrelsen, og ha en fin dag videre» (din sure drittkjerring). Sistnevnte inne i hodet mitt selvfølgelig. Simon hang hos meg mens han ventet på bussen sin. Vi spilte litt Nintendo 8 bits. Det gikk ikke særlig bra for noen av oss, men Simon gjorde det allikevel bedre enn undertegnede. Han mente at det ble litt lagging på grunn av at ledningene først må gjennom en omformer. Det virker logisk. Selv om man ikke nødvendigvis er så flink, og man dør hele tiden, er det litt artig å ha. Særlig om man har vorspiel. Nå har det ikke vært så mye festligheter i det siste, bortsett fra overaskelsesfesten for Simon, men jeg regner med at jeg arrangerer en gaming/drikke-kveld i nær framtid.
Super Mario Bros 3.
Super Mario Bros 2.
Livet i en boble 