Jeg er ikke så glad i forandringer, men noen ganger er de positive. Noen ganger skjer det noe som gjør at du innser hvor lost du har vært før. Hvor mye negativt du har omringet deg med. Hvor mye som ikke har vært med på å bygge deg opp, men heller rive deg ned. Jeg trodde det var vanlig at man bondet med noen over folk man ikke likte, eller internaliserte andres drama. Slik at en ellers fin dag ble mørk og trist. Slik at man sakte, men sikkert plukket opp all den negative energien og selv ble negativ. Slik at man enkelte morgener ikke hadde lyst til å stå opp, fordi hva er vitsen. Alt er trist uansett. Slik er det jo ikke. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått på grunn av andres frustrasjon og problemer. Hvor mange ganger jeg har følt at jeg må velge mellom venner som ikke liker hverandre. Hvor mange ganger jeg har følt at uansett hva jeg gjør, er det ikke bra nok. Noen vil bli sure. Man kan ikke gjøre alle til lags. Man kan ikke ignorere sine egne følelser for å tekkes andre, for å bevare husfreden for enhver pris. «Det er ikke så farlig med meg, bare de andre har det bra.» Før eller senere sier det stopp. Man har svelget så mange kameler, jattet med når man ikke har vært enig, men ikke orker å diskutere. Jeg har vært glad i mennesker som gang på gang har skuffet meg, lovet gull og grønne skoger, for så å gjøre nøyaktig det samme igjen.
Jeg klarer ikke mer. Jeg kan ikke leve i en verden hvor jeg ikke kan be de jeg ønsker på samme fest fordi de misliker hverandre. Jeg kan ikke høre de samme negative dramahistoriene om og om igjen. Særlig ikke når de blir litt og litt omskrevet, slik at du ikke kjenner deg igjen i en historie du selv har vært en del av. Folk forandrer seg. Jeg vet i hvert fall at jeg har det. Jeg er ikke den samme jeg var for noe år tilbake. Jeg er mer glad i meg selv, setter mer grenser. Før var det mye du kunne gjøre, og jeg ville ha godtatt det. Ting jeg syntes var greit før, er helt uakseptabelt nå. Jeg ønsker ikke vondt over noen. Jeg vil bare få lov til å ha det bra. Slippe å forsvare alt jeg gjør hele tiden. Jeg fortjener bedre. Jeg har tatt hensyn til andres følelser på bekostning av mine egne. Hvorfor skal andres følelser være viktigere enn mine? Det er jo helt sprøtt. Jeg har til og med opplevd en intervensjon, du vet slik man ser i amerikanske komedier, hvor jeg har fått beskjed om å åpne øynene mine, ikke la meg tråkke på. Ikke være så naiv. Og jeg har forsvart den det gjelder. Kommet med unnskyldninger. Forstått ting i hjel. Selv om jeg har visst bedre. Når noen forteller deg at de ikke kan ha noe særlig kontakt med deg fordi det betyr å også ta med noen andre på kjøpet, er det ikke gøy. Nå sier dette litt om den som sier det, jeg hadde aldri gjort det selv. Alle varsel-lamper burde lyse, men jeg heier alltid på «the underdog», helt til jeg selv blir «bitt». Jeg sier ikke at alt er svart/hvitt. Jeg har hatt fine stunder, glimt av lykke. Jeg har hatt det gøy, men jeg har også hatt mye vondt i magen, vært redd for konflikter. Vært destruktiv. Drukket for mye og gjemt hodet i sanden. Gått rundt på eggeskall. Det ble så vanlig at jeg trodde det var slik det skulle være, for alltid. Jeg tok heldigvis feil. Jeg vet ikke hvem som kommer til å lese dette innlegget, eller hva det vil bety. Jeg legger det egentlig bare ut fordi det er godt å sette ord på følelsene jeg har hatt så lenge. Som har vært mer eller mindre underbevisste. Nå skal det sies at jeg også kunne ha vært flinkere til å ta opp med andre når det er noe jeg ikke liker. Ta konflikten der og da, i stedenfor å fake at alt er bra. Det går bra en god stund, helt til det ikke gjør det lenger, helt til man har blitt pushet for langt og det du føler er som et goldt og livløst ørkenlandskap. Og hva om den du snakker med ikke vil forstå, går i forsvarsposisjon og krangler med deg. Hva om det du vil si er såpass sårende og du ikke vil såre? Hva om svaret er:»Jeg blir ikke invitert på jobbfest, fordi da kommer du også, slik du gjorde sist». Hva om svaret er:»Du ble ikke invitert fordi ingen ville at du skulle komme». Hva sier du da? Hva gjør du når du har beskyttet noens følelser så lenge at du kjenner deg helt utslitt. Hva da? Det finnes ingen fasitsvar. Jeg ønsker at alle skal ha det bra, men hva gjør du når noen er såpass ødelagt at det du gjør ikke vil gjøre noen forskjell fra eller til. Når vedkommende omgir seg med kaos, og selv ikke ser at noe av kaoset er vedkommendes egen feil. Ingen andres. Hva da?
Livet i en boble 