Da har jeg endelig ferie, og godt er det, for det har vært noen intense uker. Det har skjedd så mye i det siste, og dessverre ikke bare positive hendelser. Jeg har i grunnen vært litt sliten, må jeg innrømme. For en tid tilbake ble en venn av meg ved navn Vidar Christian, nesten drept av noen skumle drosjekunder, som hadde til hensikt å stjele bilen hans. Han er drosjesjåfør, og ante fred og ingen fare da satt i bilen med det han trodde var amerikanske turister. Det skulle imidlertid vise seg at det unge paret hverken var turister eller amerikanske, for den saks skyld. De var klin norske og hadde urent mel i posen for å si det sånn. Heldigvis kom Vidar Christian seg unna med liv og helse i behold, men en slik opplevelse vil jo prege hvem som helst, og det kunne ha gått riktig så ille, om han ikke hadde vært så snartenkt og sterk, som han heldigvis er. http://www.nrk.no/ho/sterkt-preget-av-kapringsdramaet-1.12429555 Lars og jeg besøkte Vidar og hans skjønne samboer, Veronica, for ikke så lenge siden. Da virket han ved godt mot. Sammen med hans foreldre som var på besøk, koste vi oss i solen med litt bobler i glasset og ost og kjeks. Det var god stemning. Etter hvert ble det også en liten bytur.
Lokal helt.
For ikke veldig lenge siden, men før ferien, var Remi, Sara og jeg på Maihaugen utstyrt med sitteunderlag og piknik-kurv. Remi hadde laget deilig lemonade og kjempegode smørbrød med bacon og egg. Det var en koselig opplevelse. Vi hilste på geiter og matet ender med skorpene fra smørbrødet mitt, ettersom Remi kom i skade for å legge igjen brødet hos meg. Det var egentlig ikke noe stress, ettersom det var igjen mye skorpe, da undertegnede ikke alltid spiser dem opp. Andungene var kjempesøte. Vi hadde litt lyst til å ta med oss noen hjem.
Liten andunge.
På pikniken hadde også, slik jeg ofte gjør, tatt med meg såpebobler. Det blir alltid litt artige bilder når man blåser bobler synes jeg.
Sara er omgitt av bobler.
Remi blåser store bobler.
Etter at vi var gode og mette, trasket vi litt rundt på området for å se om vi kunne finne noen dyr som ville hilse på oss. Vi fant ingen hester denne gangen, men geiter var det nok av.
Besøker geitene.
Bukken sin det.
Vi fant også en traktor.
Etter det koselige besøket på Maihaugen, dro vi hjem til moren til Sara, hvor det var litt folk og god stemning i hagen. Vi nøt noen glass vin, og prøvde parykker, noe som skulle vise seg å være ustyrtelig morsomt. Jeg har besluttet å gå til innkjøp av noen selv. Man har jo tross alt bare den moroa man lager selv.
Fikk plutselig rødt hår.
Synes i grunnen jeg kledde afro jeg da.
Simen, broren til Sara og Jonas, med blonde krøller.
Krøllene har forflyttet seg til Remi.
Lisbeth med rødt hår.
Remi.
Etter at det hadde gått noen timer, besluttet vi å bryte opp og dra hvert til vårt. Sara dro hjem og Remi og jeg besluttet å møte Fozzy og John- Are på byen. Ettersom jeg hadde blitt litt knyttet til afroparykken, fant jeg ut at jeg skulle ha den på meg på byen også. Jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg litt teit. Det var noen som så litt rart på meg, mens andre gav meg tommel opp, en fyr med ekte afro, for å være helt nøyaktig. Det var i grunnen ganske artig. Noe som ikke var like artig, var alt dramaet som skjedde senere på kvelden. Remi, Fozzy, John -Are og jeg befant oss på Blå Hund, hvor vi satt ute. Drikken vår var trygt plassert på bordet, trodde vi. Plutselig dukket det opp en fyr som satte seg på kanten av bordet, noe som igjen fører til at samtlige ølflasker veltet og knuste. Dårlig stemning. John -Are dyttet borti den skyldige og lurte på hva han egentlig dreiv med. Vanlig oppførsel er å beklage det inntrufne, eventuelt tilby seg å kjøpe ny drikke, men det var veldig langt fra det som faktisk skjedde. Fyren hisset seg veldig opp og mente selv at han ikke hadde gjort noe galt. Han slo til John- Are med flat hånd. Dårlig stemning dette også. Vakta kastet ut begge to, selv om jeg mener han bare hadde trengt å kaste ut hissigproppen.
Etter at gutta hadde skreket litt ukvemsord til hverandre, noe som jo blir ganske kjedelig i lengden når man er ute for å ha det gøy, trakk jeg med meg mine mannlige venner bortover mot Felix. Dette ble tross alt for dumt. I gågata møtte vi på noen venner av Remi og John-Are. Vi møtte også på en tidligere arbeidskollega. God stemning, trodde vi da, men så feil kan man ta. Mot oss kom plutselig «sinnataggen», og han hadde hentet to av sine kompiser. Det så ikke ut som fyrer man vil kødde med, særlig han ene var stor og sterk, skulle det vise seg. Kranglingen og skrikingen begynte igjen:» Jeg vet hvem du er og hvor du bor, og jeg kommer for å ta deg!» Det var kanskje ikke helt gjennomtenkt av John-Are å rope :»bring it!» tilbake, men jeg tror ikke noen av oss forventet at de faktisk skulle slå, men før vi fikk sukk for oss, lå John-Are bevisstløs på bakken. Kompisen hans, som prøvde å gå i mellom, ble også truffet av et slag. Masse blod. Det så verre ut enn det faktisk var tror jeg, da han ble truffet på nesa. Det verste var John- Are, som ikke engang husket hvem vi var eller hvor han var da vi fikk ristet liv i han igjen. Kanskje ikke så rart med tanke på at han hadde fått hjernerystelse. Ambulanse og politiet ble ringt. Sistnevnte kom først. De tok vitneutsagn og noterte flittig ned telefonnummer. Jeg følte meg ganske teit der jeg sto med afroen min og forklarte at jeg ikke pleide å se ut slik til vanlig. Ambulansepersonell dukket opp etterhvert og fikk de to fornærmede inn i ambulansen. Politiet plukket opp den ene av de som slo, han sinte fra Blå Hund, og plasserte han bak i politibilen.
Resten av oss tuslet videre til Felix, hvor vi drakk litt for å roe nervene, ikke mye, da jeg skulle på jobb dagen etter. Jeg sov vel i grunnen litt dårlig denne natta, rart med det. Min forslåtte kompis måtte tilbringe natten på sykehuset til observasjon. Han hadde hjernerystelse og bruddskader under det ene øyet. Legene hadde visst vært litt bekymret for at det skulle flytte seg og «trille rundt», men hittil har det holdt seg der det skal ligge, heldigvis. En tid etter voldsepisoden, ble jeg kontaktet av politiet. De ville ha meg inn til vitneavhør, noe som har visse likhetstrekk med en muntlig eksamen. Spørsmål av typen:» Hvor mange meter sto du unna, hvor høy var gjerningsmannen, hvilken farge på t-skjorta hadde han» haglet over meg. Jeg gav svar av typen:»Han var sånn passe høy, sto herfra til veggen unna og hadde en mørk eller hvit t-skjorte». Jeg er et kjempeobservant vitne, ikke. Den søte politidamen syntes allikevel at jeg var flink. Da jeg leste gjennom forklaringen min etterpå, for senere å undertegne, brøt jeg ut i latter da jeg leste beskrivelsen ;»lav, sint mann med skjegg». Jeg så plutselig for meg den sinte av de syv dvergene, grumpy. Damen skjønte greia. Jeg måtte jo forklare den plutselige fnisingen. I følge John-Are, har de skyldige tilstått, som seg jo hør og bør. Jeg håper de får den straffen de fortjener. Det som skjedde var helt på trynet, litt sånn steinaldermann-oppførsel.
Jeg avslutter dette blogginnlegget med et bilde av en litt snodig form for gatekunst, hvor noen har forklart meg svaret, som jeg selvfølgelig ikke husker.
Livet i en boble 