Jada, jada, jeg vet jeg er litt sutrete og negativ nå, bla bla bla, men seriøst da, snø i mai? Jeg hater snø når jeg møter på den i desember, januar, februar, mars og april. Jeg synes det er nok nå. Jeg hadde muligens vært litt lettere til sinns om jeg ikke hadde våknet opp med et skikkelig kjipt eksem under nesa, kuldeutslett i følge min usedvanlig inkompetente lege. Jeg sier ikke dette fordi jeg er sur, han er faktisk ganske håpløs. Jeg burde bytte, om han ikke snart opparbeider seg litt mer entusiasme for pasientene sine. Noen ganger når jeg går gjennom gågata og ser han tenker jeg først at :»Der går en uteligger», før det går opp for meg at det er fastlegen min. Men tilbake til eksemet mitt. Kuldeeksem i mai altså. Kan det virkelig være tilfellet, eller er jeg allergisk mot noe? Burde ikke et kuldeeksem bli bedre i varmegrader? Har hatt det siden før jul, og det begynner å bli ganske innlysende at hydrokortison ikke fjerner det, bare holder det i sjakk. Burde slutte med den salven, har brukt den i over en måned. Vet det ikke er bra, men det er enten det eller å se grusom ut. Jeg svømte på Jordekstad i går, og klor gjorde definitivt ikke saken bedre, men svømming… Jeg trenger å svømme, det gjør meg glad og avbalansert, vel mer avbalansert enn jeg ville vært uten. Kutter ikke ut svømming.
Jeg skal på fest i kveld, så jeg kravlet meg ut av senga, slengte på meg en stygg joggebukse og subbet avgårde til polet for å gjøre innkjøp. Ferden gikk gjennom iskaldt slaps. Det var da jeg fant ut at gummistøvlene mine ikke er vanntette allikevel. Med små dammer i støvlene og et eksem så rødt at det kan brukes som nødbluss, snublet jeg inn på polet, som hadde blitt invadert av russ. Lang kø. Kom meg videre til neste punkt på agendaen, kjøpe strø til kaninene. Jeg subbet og trampet om hverandre og på avstand så det sikkert ut som om jeg gjorde mitt beste for å sprute litt ekstra på de jeg passerte. Det var også intensjonen. Etter å ha kjøpt en pose pellets, hastet jeg gjennom byen, over et overgangsfelt hvor bilen som kom mot meg ikke senket farten nevneverdig. Jeg stilte meg midt i feltet og stirret ondt gjennom ruten, bare for å være ekstra barnslig. Det er ikke alle biler som gidder stoppe for fotgjengere, selv om de skal gjøre det. En gang ble jeg tutet på i et overgangsfelt i Lillehammer. Et uten lys, hvor man kan gå over når som helst uten å være redd for å bli meid ned. Jeg gjorde det eneste riktige og viste finger`n.
Nå befinner jeg meg altså hjemme i sofaen med iskalde føtter, uten sokker, i tøfler. Var tomt for sokker, så har valget mellom å bruke noen gamle eller gå uten. Heldigvis skal jeg ha på meg kjole i kveld, heldig fordi jeg slipper bruke sokker, litt uheldig fordi jeg ikke vet hvilken jeg skal ha på meg eller om noe passer i det hele tatt. Kanskje jeg skal ta den med hodeskaller på. Passer med humøret. Så var det valg av sko. Der har jeg noen muligheter. Jeg kan bruke yndlingsstøvlettene, som trekker inn vann som to turbosvamper, eller jeg kan gå i vinterstøvler. Kanskje jeg skal gå i noen med høye hæler, men da ser jeg full ut, enten jeg er det eller ikke. Full og litt som en tolvåring som har lånt mammas sko. Hmmm valgets kval. Kanskje det blir litt lettere om jeg begynner på vinflaska allerede nå. Jeg prokrastinerer litt ved å skrive denne bloggen, da jeg jo egentlig burde skuffe ut bæsj og tiss fra kaninburet. Skal gjøre det snart. Etter at jeg har spist. Viktig å spise. Ønsker alle en god helg og håper på bedre vær til 17. mai. Jeg har for en gang skyld ordentlig 17. mai-antrekk, så om noen prøver seg på:»Jaja Kristin, du har jo prøvd», i år også, får de seg en på tryne. Hipp hipp hurra!
Nå som det er påske, har jeg forflyttet meg fra Lillehammer til Modum kommune, http://no.wikipedia.org/wiki/Modum nærmere bestemt Øst-Modum. Her sitter jeg godt plassert i sofaen med «Fjols til fjells» på tv, en kopp te og sist, men ikke minst kvikk lunsj. Palmeolje eller ikke, ingen påske uten. Påske er den eneste tiden på året jeg spiser denne sjokoladen, så jeg har ikke så altfor dårlig samvittighet, jeg døyver den med sjokolade. Hittil har det vært en aldeles strålende påske. Været har vært som bestilt, og jeg har ikke ligget på latsiden. For ikke så lenge siden ble jeg hytteeier. Hytta ligger på Øst-Modum, ja det er faktisk naboeiendommen til opphavet. Når virketrangen kommer over meg, stikker jeg opp på hytta for å male og pusse opp. Min venninne Leni gav meg ideen til å pusse opp et gammelt vindu og henge det på veggen. Hun skaffet til veie to gamle vinduer, som vi satte av en dag for å pusse opp.
Før og etter
Jeg vasket, pusset og malte for så å pusse litt på det ferdige resultatet, slik at det ble litt shabby chic. Videre brukte jeg vindusrutene som bilderammer. Bilder av hytta gjorde seg i den ene ruten, mens diktet :»Berceuse» av Andre`Bjerke gjorde seg i et annet. Dette er et av mine absolutt favorittdikt, trist, men samtidig veldig fint.
Berceuse
Sov, sov lille mann
Livet er en drøm.
Over mørke morildvann
Seiler du mot nattens land…
Alle er alene.
Bølger nynner mot din båt:
Livet er en drøm.
Dyp er sjøen, salt og våt,
som av mange øynes gråt.
Alle er alene.
Natten er så lang, så lang.
Livet er en drøm.
Synk i søvnens myke fang-
Drøm at det blir dag en gang
Alle er alene.
Bare synke, synke ned!
Livet er en drøm.
Der i søvnens sjø et sted
Vil vår uro finne fred.
Alle er alene.
Ensomt suser vår planet-
Livet er en drøm;
Intet vet vi, det vi vet
Er at alt er ensomhet.
Alle er alene.
Lev, lev lille gutt.
Livet er en drøm.
Før du aner er det slutt,
Snart er alle broer brutt.
Alle er alene.
Drøm, drøm lille vår
Livet er en drøm.
Hvor vi kommer fra, hvor vi går-
Er det ingen som forstår.
Alle er alene.
Gro, gro lille frø
Livet er en drøm.
Mørket mumler om vår Ø
Kanskje skal vi aldri dø?
Alle er alene.
Sist, men ikke minst fikk jeg satt inn et speil. Til å være et gammelt vindu, synes jeg det ble ganske bra. Gjenbruk er så mye bedre enn den «kjøp og kast-kulturen» vi har lagt oss til.
Det ferdige resultatet, hengt opp på veggen i hytta
Vinduet er bare en av mange ting jeg har pusset opp, også en gammel krakk har fått stifte bekjentskap med malerkost og pussepapir.
Shabby chic-krakk og strikkende bestemordukke
Og denne gamle hylla.
‘Peisen fikk også noen nye strøk med maling. Det gjorde seg.
Peisen
Etter hver malerøkt, gikk mamma og jeg tur i det strålende været. Det har vært deilig med mosjon og frisk luft. På turene har det vært yrende dyreliv.
Rådyr
Elg
Ikke bare dyr ble hyppig fotografert. Jeg måtte også ta litt bilder av hytta, her sett fra riksveien.
Hytta
Denne påsken har vært overraskende fri for alkohol, men stappfull av påskekrim. Hjernen over alle hjerner er naturligvis «Hercule Poirot». «Miss Marple» kommer som en god nummer to. Også månen har gjort en god figur denne påsken. Full og mystisk, i motsetning til meg.
Det er mandag, et faktum som for øvrig kom litt «som julekvelden på kjerringa» denne gangen. Jeg er våken ukristelig tidlig, og nå som jeg ikke lenger er latterlig fyllesyk, kan jeg more meg over den begivenhetsrike helgen jeg, tross alt har hatt. Fredagen begynte bra. En kompis hadde 30 års-lag og jeg var superklar. Ettersom jeg jo skulle i babyshower dagen etter, var jeg veldig innstilt på å ta det rolig. Jeg gjorde stikk motsatt selvfølgelig. Av uforklarlige årsaker tenkte jeg at det var en god ide`å shotte en grønn, litt grumsete drink som smakte Doc halslinser. Det var det ikke. Jeg tror egentlig ikke det er noen god ide`å shotte noen form for alkohol, ever. Plutselig smeller det, og da kan alt skje. Hadde det veldig gøy sammen med gode venner, helt til en usedvanlig beruset kompis dukket opp. Stikkordet her er» aggressiv» og «ufin», ikke jeg altså, han. Uansett om man kommer i skade for å velte en øl eller ikke, er det aldri lov å hyle:»Jævla drittkjerring!». Dessuten fikk han jo resten av vinen min. På dette tidspunktet trillet tårene. Hvor var det blitt av kompisen min. Han var liksom ikke der lenger. Han var bare et tomt og aggressivt skall, som senere kollapser over bordet. På dette tidspunktet var jeg «all tears». Han ble båret opp og tvunget i seng, og festen fortsatte. Jeg glemte at jeg jo egentlig var litt lei meg og turen gikk videre ut på byen. På vei mot et «vannhull», møtte jeg på en god venninne og vi pratet, om hva husker jeg ikke, men det pleier jo alltid være koselig å møte henne, så jeg regner med at vi hadde det artig. Etter en stund kan kanskje noen ha nevnt at jeg ville hatt godt av å gå hjem og legge meg. Gjorde ikke det. Dro et annet sted og drakk mer. Var opprørt over dustete kompis igjen. Så svartnet det. Husket ikke noe før jeg kom til meg selv på sofaen min, i ferd med å kaste opp på mitt eget stuebord. Hadde blitt båret hjem av mann jeg ikke egentlig kjenner særlig godt. Han var hyggelig og hjelpsom, og tørket opp og leste dikt for meg. Etter at jeg var ferdig med å kaste opp, sendte jeg han hjem og så krabbet jeg i seng.
Jeg våknet opp med bare en tanke i hodet; Pokker, babyshower..og det om bare noen timer. Hvordan skulle jeg klare dette?! Uaktuelt å avlyse, så jeg karret meg opp og hastet av gårde bort til en venninne, med en frossenpizza i den ene hånda og en blå banner med «It`s a boy!» i den andre. Jeg følte meg som en levende død, dyppet i alkohol. Hos venninnen min var det øl. Hun hadde også vært ute, men var i bedre form enn meg. Jeg helte i meg en øl og momset halvbrent pizza, mens hun frenetisk lette etter teip og saks. Gaver skulle pakkes inn og kort skrives på. Hun var morsom da hun stresset, og jeg innså at jeg kanskje fremdeles var litt full. Så kom vår felles venninne for å frakte oss bort til bestemmelsesstedet. Jeg tok med meg banner, øl og pizza, sistnevnte stappet ned i en First Price-potetgullpose. Hadde hele tiden en følelse av at jeg skulle på et utdrikkningslag. Da de andre så meg, bare lo de, heldigvis, og sa jeg minnet litt om «Samantha» i «Sex & the City»(bring your own baby, ble til bring your own beer).
Humøret var på topp, og vår veldig gravide venninne koste seg. Vi fikk servert taco, som jeg ikke var med på å forberede, da jeg gav meg selv i oppdrag å sitte i sofaen og spise potetgull. Har litt dårlig samvittighet for det, men jeg hadde nok vært ganske ubrukelig på kjøkkenet. Det smakte med mat, og etterpå var det sjokoladekake, cupcakes og sjokoladepudding med vaniljesaus. Hadde ikke laget noe av dette heller.
Måtte ta bilder med mobilen, da det ser ut til at jeg har mistet kameraet mitt.
Gaver og banner
Etter maten skravlet vi. Det ble nevnt at jeg luktet litt alkohol, også lo vi litt av dette. Noen snakket om babyer, mens min venninne og jeg, hun som også hadde vært ute natten før, fortalte fyllehistorier og sang på denne
og denne
Ettersom tiden gikk, dabbet mitt gode humør litt av, og jeg følte meg dårlig igjen. Jeg dro hjem og ordnet meg, ettersom jeg skulle ha fest om noen timer. Fikk til og med besøk av min utrolig kule tremenning, som kjørte helt fra Bærum for å besøke meg. Uaktuelt å avlyse, så jeg lå i fosterstilling og klynket helt til folk ringte på. Det var ikke lett å komme i feststemning igjen, det skal sies. Jeg satt der blek og kvalm og hadde mest lyst til å fremdeles ligge i fosterstilling. Mentalt sett gjorde jeg nok det. Ettersom det jo var jeg som arrangerte festen, måtte jeg for øvrig helle i meg alkohol og håpe på å bli full fortest mulig. Det var også dette jeg fortalte mamma da hun ringte for å høre hvordan formen var. Hun ønsket meg lykke til. Heldigvis ble formen bedre, ja faktisk var den helt på topp, og folk koste seg. Selv ikke da politiet ringte og informerte om at bilen til en av festdeltakerne hadde blåst bortover isen og inn i min nabo sin bil, dalte stemningen. Etter noen timer med drikking og dansing, gikk ferden videre til Håkons Pub, også kjent som «Et hjem for oss, et hjem for deg».
❤
Folk var i godt humør, og alle fortalte meg om hvor kul de syntes tremenningen min var, vel doh:) Av grunner jeg ikke husker nå, begynte noen å ta armhevinger. Så ble en kompis av meg, som er nordlending, litt hissig og kranglet litt med en annen nordlending, som var biker. Jeg ble litt sånn:»Nei, nei ingen skal krangle i mitt hje…eh på Håkons!» Heldigvis roet det seg, og vi gikk inn fordi det jo egentlig var litt kaldt å sitte ute, og alle var uansett ferdige med å ta armhevinger. Vel inne møtte jeg moren til en av festdeltagerne mine. Hun var 40, men holdt seg virkelig utrolig godt. Mor og sønn, tremenning og andre herlige mennesker, ble med hjem til meg på nachspiel. Der var det fremdeles masse alkohol, som vi helte i oss, mens noen danset «Gangnam Style». Kan ha vært meg. Etter noen timer var ståa denne; En var på do og kastet opp, en annen befant seg på gulvet oppe på en veltet lampe, og vi andre begynte å bli klare for å «bysselalle». Tremenning meldte seg frivillig til å sove hos den kule, unge moren. Sønn, kjæresten hans og nordlending sov på sovesofaen min. To av tre snorket. Jeg hadde senga mi for meg selv. Dagen derpå var vi alle rimelig reduserte. Tremenning kom hjem og sa at det ikke hadde skjedd noe, men han hadde allikevel litt fyllenerver. Jeg var fryktelig kvalm og pendlet mellom stua og soverommet, hvor bøtta sto klar. Da det bare var igjen tremenning, nordlending og meg, bestilte vi pizza fra «Telepizza». Nordlending klarte ikke formulere hva vi hadde lyst på, så han ba Sheik overaske oss. Det var en hyggelig overraskelse. Tremenning tvang seg selv til å sette seg i bilen og kjøre den lange veien hjem. Jeg og nordlending inntok horisontalen, jeg i senga, han i sofaen mens vi med jevne mellomrom henholdsvis klynket eller mumlet:»Åh, herreguuuud!» Takket være pizza og cola følte vi oss etterhvert bittelitt bedre og nordlending fylte ut skadeskjemaet. Imens ringte en god kompis og gav meg en moralpreken grunnet mitt havari på fredag, den samme jeg hadde fått både fra mamma og han som bar meg hjem. Da nordlending hadde slept seg ut gjennom døra, spiste jeg resten av pizzaen, maulet resten av rømmedressingen og så noen episoder av «How I Met Your Mother». Så sovnet jeg, og har sovet helt til nå. Synes det har vært en fin helg jeg. Avslutningsvis er «Doc halslinser-spriten» sammen med tequila, ført opp på min mentale liste over ting jeg aldri aldri skal drikke igjen. Aldri!
I skrivende stund burde jeg gjøre noe annet. Stikkordene er cv og søknad. Jeg burde fikse litt på førstnevnte for så å sende ut noen eksemplarer av sistnevnte. Jeg lever ikke akkurat på sultgrensen, men det hadde vært helt ok å ha litt mer å rutte med, ja mer enn ok. Har fått noen tips av noen venninner om stillinger jeg helt klart burde søke på da de kan kombineres med jobben jeg har nå. I går lovet jeg både min venninne og meg selv, at jeg skulle sende inn en søknad, noe jeg også har alle intensjoner om å gjøre. Jeg har jo på en måte begynt ikke sant, det har bare tatt litt tid. Da jeg kom hjem fra jobb i dag måtte jeg først lage mat, for så å spise den. Hva det var kan man finne ut ved å gå inn på gruppen «Vi har spist» på facebook. https://www.facebook.com/groups/348834178516561/
Etter maten var det tvingende nødvendig å vaske håret. Så skjedde det for øvrig noe merkelig. Jeg fikk en overveldende trang til å ta all oppvasken. Dette skjer strengt tatt aldri. Det stoppet imidlertid ikke der. Etter denne svært så atypiske handlingen, gikk jeg løs på tørkestativet, ikke bokstavelig talt, men jeg satte i gang med å brette tøy som om livet mitt avhang av det. Deretter sorterte jeg skittentøy og organiserte det i poser som jeg plasserte fint på rekke og rad i gangen. Sist, men ikke minst fikk jeg det for meg at jeg ikke ville klare å konsentrere meg om jeg visste at det lå kaninpels og små runde kuler på gulvet, så jeg vasket litt gulv også. Har min husmorsans blitt «trigget» eller er dette prokrastinering på høyt plan? Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg plutselig fikk et «snev av husmor», men jeg tror ikke egentlig det er tilfellet. Dette ble i hvert fall innlysende da jeg begynte å fjerne etiketter på vinflasker. Skal ha juletrebelysning i dem. Så det et sted i går og ble inspirert.
Da jeg ikke kunne finne på flere unnskyldninger, satte jeg meg ned for å finne cven min, som jeg tråklet sammen en tid tilbake. Den lå på en pc som døde litt her om dagen, så først måtte jeg få liv i pcen igjen. Fikk det til, men det gikk bort litt tid ettersom det lille monsteret forlangte at jeg skulle oppdatere det. Da maskinen var fornøyd, kopierte jeg cven og la den inn på en ekstern harddisk. Jeg har smertelig erfart at dette er lurt. Jeg har den på mail et sted også, men hadde jeg lett etter den der hadde jeg bare blitt distrahert av morsomme mailer jeg har spart på. Videre måtte jeg kopiere jobbhistorikken min fra den eksterne harddisken og over til pcen jeg skal bruke når jeg formulerer søknaden. Det er her jeg befinner meg nå. Jeg håper virkelig at det bare er å laste opp curriculum vitae slik at jeg slipper å fylle ut alt på nytt igjen i et jævla skjema. Dette er nemlig tidkrevende og veldig kjedelig. Selv om jeg får muligheten til å laste opp, vil ikke problemene nødvendigvis være over der. En gang fikk jeg beskjed om at filen måtte være i zip-format. Jeg lastet ned winzip, og betalte til og med for det, men da var plutselig ikke opplastingsfunksjonen tilgjengelig lenger. Jeg gav opp og åpnet en flaske vin istedenfor. Mye artigere. Jeg tømte flaska og begynte møysommelig å fylle inn informasjon i det teite skjemaet. Fikk ikke den jobben. Nå begynner det å bli sent, så etter hvert kommer hjernen min til å prøve å overtale meg til å sove. Jeg kommer til å holde meg våken på trass, ettersom jeg jo har lovet meg selv, og min venninne, at søknaden skal sendes. Om jeg så må sitte oppe i hele natt, skal den sendes. Spennende å se hvilken forfatning den kommer til å være i med tanke på hvor trøtt jeg er nå. Spennende indeed….
Da jeg tok en liten opprydning på Facebook kom jeg over dette innlegget her, som i grunnen er litt morsomt. Synes jeg da. Det er selvfølgelig opp til enhver leser å mene noe annet.
29. oktober 2008 kl. 23:34
«Ok, nå skal det sies at ikke jeg har verdens beste kondis, og at jeg ikke har trent på lenge, men allikevel. Det er da virkelig fryktelig mange mennesker på Elixia som hopper rundt som om de skulle ha veldig mye energi til overs, ja litt som duracellkaninen på speed. Prøvde meg i dag på boksing, som jo for så vidt var gøy, men helt sinnssykt slitsomt. Vi løp rundt i sirkler og hoppet og spratt og gjorde alle slags øvelser, og jeg kjente at jeg fikk prikker dansende foran øynene og at jeg i grunnen rett som det var kunne forvente å svime av. Så når man da endelig stanser opp litt, sier den ganske kjekke, veltrente mannen til oss at nå er vi altså ferdig med oppvarmingen… hm… jeg har pustebesvær. Så skal vi bokse litt, boksehansker og greier. Vi skulle bokse mot hverandre. Følte meg svært så flink helt til mr jeg- er født- og oppvokst- i et- treningsstudio kommer bort og dunker meg i hodet med boksehanskene sine og sier at dette var feil. Jeg snur mitt rødsprengte ansikt mot han (blir alltid sinnssykt rød i fjeset når jeg trener) og dunker på han med boksehansken.
Etter enda flere slitsomme øvelser, hadde vi en stafett, hvor vi lå på magen, skulle løpe bort til sparringspartneren for så å slå 15 slag, så spurte tilbake og legge oss på magen igjen. Jeg var som sagt ganske ødelagt etter oppvarmingen og føler meg rett og slett ganske kvalm. På tross av dette karret jeg meg kjempetregt opp fra liggende stilling, luntet bort til en person jeg aldri har sett før og slo noen slappe slag mot henne. «Kom igjen!», sier hun. «Dette klarer du!,». Så slepte jeg meg tilbake for så å gjenta marerittet. Da vi endelig var ferdige, var jeg den rødeste av dem alle. Det var kanskje ikke det beste valget, men etter treningsøkten, da jeg hadde kommet til hektene igjen, dro vi til McDonalds. Den dårlige samvittigheten min tvang meg til å velge Cæsarsalat. Fikk feil dressing. Mens vi satt der (en venninne og jeg), jeg fremdeles skremmende rød i ansiktet, kommer en av de som jobber der bort og mumler noe om at en fyr ved navn Awar ønsket å få nummeret vårt.Var visst ikke så farlig hvem sitt det var virket det som, men jeg har en sterk mistanke om at det nok var min venninne sitt, på grunn av mitt sykelig røde ansikt. Da det var på tide å dra hjem, tok vi bussen. Det var ikke noe alternativ å gå, selv om det strengt tatt ikke er særlig langt. Nå sitter jeg her og har kjempegod samvittighet og store planer om å holde treningen ved like. Kanskje pilates neste gang, det er ikke fullt så slitsomt.»
Jeg holdt forresten aldri treningen ved like. Jeg hadde noen timer med pilates, yoga og aerobic, men det gikk slik det alltid går hver gang jeg melder meg inn på Elixia. Jeg benytter meg av senteret i begynnelsen, og så dabber det av til jeg kun er støttemedlem. Dette er jo fint for Elixia, jeg tar ikke opp plass, men de får penger. Det fungerer for øvrig ikke for meg. Meldte meg nylig ut igjen, etter å ha vært støttemedlem nok en gang.
Etter en økt med styrketrening
Var der noen ganger og trente styrke med en av mine beste venninner, som for øvrig også overtalte meg til å melde meg inn. Hun er flink til å overtale. Hun er den typen person som kan be deg dra til helvete, og du gleder deg til turen. Når jeg gjør det samme, blir det bare stygt. Legg merke til den naturlige hudfargen hennes sammenlignet med min. Leni, som hun heter, er også flink til å motivere, så jeg presset meg til mitt absolutt ytterste. Først 30 minutter på tredemøllen, deretter slitsomme styrkeøvelser. Jeg følte meg elendig, klar for å krølle meg sammen i fosterstilling og jamre ynkelig, men jeg fortsatte tappert. Gjennom alle øvelsene var jeg skremmende rød i ansiktet. Jeg følte at det når som helst kom til å komme noen bort til meg for å spørre om det gikk bra. På bildet hadde forresten mitt røde ansikt bleknet litt, bare nevner det. Under treningsøkten møtte jeg på en fra jobb, også han rød i ansiktet, dog ikke like ille som meg. Vi hilste høflig på hverandre og syntes det var kleint, ettersom man jo aldri vil møte på kjentfolk når man ser svett og forjævlig ut. Etter denne treningsøkten dro jeg forresten ikke på McDonalds. Jeg gjør ikke slik lenger. Enten drar man dit for å spise en fettete burger og nyte en McFlurry, eller så lar man være. Å spise de «sunne alternativene» er bare dumt, med mindre man har veldig lyst på en salat da, men da finnes det steder hvor salaten smaker mye bedre. Denne gangen drakk jeg en YT sjokolademelk, for så å legge meg godt til rette i en solseng. Lykke. Sovnet nesten. Venninnen min gjorde det. Etterpå bar det rett hjem. Gikk ikke denne gangen heller, men har ikke dårlig samvittighet. Helt slutt på treningen er det, i skrivende stund, ikke. Er fremdeles medlem av Nautilus, så jeg svømmer en del i perioder. Alt går litt i perioder med meg. Svømming er den eneste treningen jeg virkelig liker. Jeg bare flyter fremover og lar tankene vandre uforstyrret, helt til noen kommer i skade for å sprute på meg, da knurrer jeg. Bortsett fra dette er jeg veldig harmonisk, ja med unntak av når det plasker barn forbi meg på tvers av bassenget. Dette er ikke lov. Hvorfor er det ingen som har lært dem at de skal gå rundt? Jeg kan vel i forbifarten ha skremt et barn eller to, men da har de forhåpentligvis lært. Hadde foreldrene tatt seg bryet med å se opp fra avisen/ipaden, er jeg ganske sikker på at jeg hadde fått tommelen opp. Eller ikke. Alt i alt er svømming digg. Hadde jeg vært en bygning, hadde jeg vært en svømmehall, eventuelt en frisørsalong. Setter i gang med svømming igjen om en uke. Kanskje vi svømmes.
For noen år tilbake, før jeg blogget, hendte det av og til at jeg skrev lange innlegg på facebook. Jeg ryddet litt opp på fjesboka her om dagen, og snublet over dette: 23. mars 2011 kl. 04:5
Ok, det er ikke det at jeg ikke er vant til å oppleve rare ting. Føler av og til at jeg kunne ha skrevet en bok. Om det hadde vært en komedie eller skrekk kan jo diskuteres, men de siste ukers hendelser har rett og slett, på godt norsk, «tatt kaka» Det hele begynte vel egentlig da jeg skulle ha et helt vanlig vorspiel, trodde jeg da. Folk kom og stemningen var grei nok, men plutselig blir det bare rot. Folk som i utgangspunktet er gode venner kjefter og skriker til hverandre, glass knuses og masse whiskey på teppet. Til slutt har man to grupperinger med folk hvorav en befinner seg på soverommet, en annen i stua. De snakker dritt om hverandre. Herlig… selv danser jeg rundt til «buddy inna pumpum» og håper at dette skal løse opp stemningen… funker bare delvis. På tide å dra ut. Folka drar til diverse «vannhull» og jeg tar turen mot vårt alles kjære «smuget gatakjøkken» Kjøper en rullekebab og tusler videre.. og rett inn i drama nummer to; Den potensielle voldtektsituasjonen.
De fleste i gata bare labbet av sted (angår dette meg liksom), men scenariet var skummelt nok. Gutt holder jente, jente skriker, gutt slenger jente i bakken og står over, jente hyler. Blir naturligvis satt ut. What to do? Heldigvis kommer «Herr konstabel » rullende og jeg løper mot bilen og vifter frenetisk med kebaben. Hjelpen er på vei og jeg ser politiet finner jenta, som ut i fra det jeg kan se ligger på bakken og gråter. Mission accomplished. Jeg låser meg nervøst inn hos meg selv og vurderer om det ikke bare er tryggest å være inne alltid. skummelt der ute.
Det går litt tid, og nervene roer seg, enn så lenge. Jeg befinner meg på venterommet til legekontoret. Masse potensielle smittebærere hoster og snørrer rundt meg og den irriterende vignetten til Norge Rundt» surrer i bakgrunnen. Det slår meg at jeg kanskje burde ha spist litt mer, men ettersom det jo snart er min tur, og man aldri er inne på legekontoret i mer enn et kvarter, klarer jeg meg, tror jeg da. venterom er aldri gøy, særlig ikke når man skal ta den ubehagelige, men nødvendige celleprøven (hver voksen kvinne over 25 må hvert tredje år ta en celleprøve av livmoren). Tikk takk, tiden går og går og ingen roper opp navnet mitt, var det ikke klokka to?? Var det kanskje en annen dag? Jeg legger merke til at det har kommet en kjekk ny lege til senteret, og håper at det ikke er han som skal foreta undersøkelsen. Trenger ikke uroe meg, det er en lærling. Hun roper meg opp over en halvtime for sent. Så befinner jeg meg på benken og hun og assistenten henger over meg. Lærlingen roter frem spekelet (les tvinge) og fomler det inn. Så langt er alt bra, vel ikke bra, men ikke katastrofe heller. Det er på tide å ta selve prøven. «Du vil kjenne et lite stikk» sier hun. Til å være et lite stikk er det smertefullt. .. «Oioioi her var det jammen mye blod» presterer hun plutselig å si. Herlig, da var det gjort, jeg ligger der likblek og med svarte prikker dansende foran øynene. Vi må avbryte seansen. Jeg må ligge på benken i evigheter for å komme til hektene. Føler meg, naturlig nok, som en kjempedust. Jeg er da tøffere enn som så, eller? Jeg velger å tro at det var en kombinasjon av lite mat og for varme klær. Lærlingen forklarer at det kan skje hvem som helst og at vi dessverre må gjøre det på nytt på grunn av det lille anfallet mitt. Hun lover meg derimot at hun ikke skal snakke om blod neste gang. Jeg føler meg ikke egentlig noe bedre. Jeg sjangler så inn på Rema 1000 for å finne noe å spise, men er omtåket enda og leter en evighet før jeg endelig finner det jeg leter etter, sopp. Mens jeg roter rundt på måfå, får jeg mest lyst til å bare synke sammen og gråte litt. Når jeg har kommet hjem innser jeg at jeg faktisk ikke har noen av de andre ingrediensene, jeg har bare soppen. Går og legger meg.
Så har turen kommet til den siste hendelsen. Det begynner som en koselig tur på fest sammen med gode venner, turen går ut på byen, hvor man møter flere folk, og alt er vel og bra. Det er stemning for et lite nachspiel hos meg og jeg og en venn og vennen hans (som jeg strengt tatt ikke kjenner så altfor godt) drar hjem til meg og venter på han som skal komme med alkoholen. Han blir forhindret og nachspielet blir tre mennesker som ser på nip tuck og ser på at jeg stapper i meg gårsdagens pizza. Ettersom det ikke ble noe egentlig nach, beslutter jeg at det er på tide å legge seg. Dette innebærer at gjestene kan gå eller låne sofaen. Personen jeg ikke kjenner så godt har imidlertid fått det for seg at han og jeg skal hooke opp fordi «han leser meg som en åpen bok, og jeg er veldig forelsket i han» Fyren er åpenbart dyslektiker eller analfabet. Jeg fortalte han at dette ikke var tilfelle, men akk og ve, fyren slår seg vrang, truer kompisen og begynner å kjefte og hyle til oss. Planen var tydeligvis å være alene med meg. Han har nå gått helt i vranglås og jeg forteller han at denslags oppførsel finner jeg meg ikke i. Jeg ber han gå. Han blir. Mer truende oppførsel og roping. Jeg prøver å dytte han bakover og ut i gangen, men fyren står låst fast til gulvet. Jeg sier at om han ikke går, slår jeg til han. Han sier at det er bare å slå. jeg slår, men det har ingen virkning. Jeg begynner på dette tidspunktet å bli panisk. Hvorfor går han ikke? Kompisen min forholder seg rolig, noe som fører til at det i hvert fall ikke blir noe slagsmål mellom dem. Jeg er nå presset til det ytterste, hvor jeg truer med peppersprayen. Han ber meg bruke den. Jeg sprayer som en galning og sikter mot øynene, men fyren er visst imun. ikke noen au-au øynene – mine reaksjon å spore. Han begynner å hyle til meg og jeg befinner meg hyperventilerende på kjøkkengulvet mens tårene spruter i alle retninger. Han befinner seg plutselig i gangen og jeg øyner et håp, men neida, fyren kommer sjanglende inn igjen. Det er nå jeg griper kjøkkenknivene, en i hver hånd (en var ikke nok liksom) og ber han komme seg ut. Han drar. jeg gråter i noe som føles som en evighet og sover dårlig. Våkner med fylleangst fra helvete. Hva gjorde du i går liksom… I ettertid viser det seg at «Mr Aggressiv» for ikke så lenge siden hadde en episode på et utested, noe som førte til at han ble kastet på glattcelle. Videre har han visst både ADHD og Touretts. så moralen i denne historien må være å ikke blande rhitalin og sprit, eller andre skumle ting for den saks skyld. Jeg føler meg fremdeles som en ekte loonie her jeg sitter. Det hele er litt vanskelig å ta innover seg. Jeg har jo ikke for vane å vifte rundt med kniver (selv ikke når folk søler på teppet ), nå håper jeg bare på en harmonisk vår. Takk for seg 🙂
«Her kommer vinter`n. Her kommer den kalde fine tida», heter det seg i en sang av Joachim Nilsen. Jeg tror jeg og Jokke har litt forskjellig oppfatning av den «kalde fine tida», ja med mindre det var ment veldig ironisk da vel og merke, en tanke jeg ikke har reflektert nevneverdig over. Vi befinner oss altså i begynnelsen av januar, og jeg tenker med gru på tiden fremover og hva den vil bringe med seg av blåmerker grunnet knall og fall eller sporadiske forkjølelser. Jeg har klart meg fint hittil. Når det er glatt går jeg litt fremoverbøyd med bittesmå skritt, slik som morfar pleide å gjøre på vinterføre. Jeg går så sakte at selv gamle damer med rullator har passert meg, et faktum som ikke gjør meg flau ettersom det er flauere å falle. Særlig foran andre. Når uhellet først er ute, og armer og bein flakser rundt i luften, er det ikke bare smerten ved fallet som er plagsom, men også at man mest sannsynlig så skikkelig teit ut. Da er det bare å presse frem en uvanlig høy latter, og mumle at det gikk helt fint. Så halter man videre.
I desember 2012 gjorde jeg noe ganske besynderlig. Jeg gikk til innkjøp av brodder. Vet ikke om det gjør meg gammel eller litt smartere. Følte meg egentlig litt skrøpelig, til tross for at damen bak disken, helt uoppfordret, forsikret meg om at det var mange unge som kjøpte det, ja særlig. Har enda ikke brukt dem, men jeg må vel det etter hvert, da Lillehammer kan være særdeles glatt på denne tiden av året. Jeg antar at grunnen til at de ikke strør så mye i gågata er på grunn av at det skal være mulig å benytte spark som fremkomstmiddel. Jeg vil allikevel tørre å påstå at litt mer strø bare hadde vært av det gode. Imidlertid er det mer strø å oppdrive i gågata enn i min bakgård. Der må vi strø selv, selv om vi leier, og kassa med strø er trygt plassert på den andre siden av den ofte speilblanke gårdsplassen. Fint.
Når det gjelder bassillusker av ulik art, anser jeg meg som heldig, bank i skjermen. Jeg har heldigvis vært relativt frisk. Enn så lenge. Mediene har begynt sin sedvanlige skremselspropaganda. Også tidligere var influensa et ikke ukjent fenomen, men det var først i 2009 at «den fjerde statsmakt» virkelig fikk noe å boltre seg i; svineinfluensaen. Det virker som om vårt samfunn har delt seg i to leire; de som mener vi bør vaksinere oss, og de som tar avstand fra vaksinen. Selv har jeg ikke helt bestemt meg. Ja, det er lett å la seg skremme av historier hvor friske, unge mennesker har blitt veldig syke og umiddelbart blitt innlagt på sykehus. Imidlertid tror jeg det er viktig å ha i bakhodet at mediene ikke er kjent for å underdrive, men heller det motsatte.
Skremmende budskap lyser mot oss i fete typer, eller runger ut av tv-apparatene våre. Er det rart vi blir litt nervøse? Det er sikkert mange gode argumenter for å ta vaksinen. Allikevel har jeg en dårlig følelse. Det finnes folk som har fått heller uheldige bivirkninger. Jeg har ikke lyst til å ta vaksinen og oppleve dette. Hvor mange av de som har tatt vaksinen hadde for eksempel holdt seg friske uten, bare ved hjelp av god hygiene, varme klær og sunt kosthold. ? Dette er vanskelig å svare på da vaksinering virker preventivt, og derfor ikke er så helt enkelt å måle. Jeg sier ikke at det er feil å velge å vaksinere seg mot denne typen influensa. Jeg vet bare ikke nok om bivirkningene eller vaksinen til å føle at jeg har lyst til å ta den. Folk må selv avgjøre hva som er riktig for dem.
Uansett hva man velger, eller ikke velger å gjøre, håper jeg det blir en sykdomsfri og ikke altfor kald vinter. Ettersom dette ikke er min favoritt-tid på året, har jeg store planer om å barrikadere meg inne under en varm dyne med en kopp varm kakao og serier fra HBO. Dettte er etter min mening den nest beste løsningen, da jeg ikke er en bjørn, som kan gå i dvale. Bjørner har også den fordelen at de legger seg tykke, og våkner opp tynne. Må passe på at ikke det motsatte blir tilfellet med meg. Lett å» kose seg litt ekstra» når det er kaldt, mørkt og trist. Om jeg skulle ha lagt på meg etter juleribba og alle julegodteriene er det i det minste en trøst at mediene har svaret. http://www.hegnar.no/okonomi/article537334.ece
Må vel bli vant til å lese om svineinfluensaen og artikler om hvordan man best blir kvitt julefettet fremover. Mens desember var kosens tid med oppskrifter på alskens fetende julemat er januar bare sykdom, røykeslutt og bilder av litt for perfekte, tynne mennesker. Godt januar ikke er så lang da. eh… …..
Jeg har tatoveringer. Hele tre stykker. Hadde du spurt eksen min, ville han sagt at jeg minst hadde fire da vi var sammen. Det er lenge siden og jeg hadde bare to den gangen, men hva vet vel han. Han var bare sammen med meg. Men jeg burde vel ikke bli overasket ettersom han ikke la merke til det den gangen jeg skiftet hårfarge fra lyst til mørkebrunt, vel egentlig var det svart. Ikke tro det som står på pakningen. Det blir ALLTID en nyanse mørkere. Nå handler for så vidt ikke dette om eksen min, men om tatoveringene. I dette øyeblikk sitter jeg og fordriver tiden mens jeg venter på å stikke innom tatoveringssjappa. Skal bare legge til en strek og ha litt mer farge hist og pist. Småtterier, som har irritert meg grenseløst. Ikke at de gjorde en dårlig jobb, på ingen måte. Det var nok litt vanskelig å konsentrere seg når jeg satt der og svaia. Full av adrenalin og, vel la oss være ærlige, ikke særlig mye mat, satt jeg der og skalv. Sa til meg selv at jeg ikke skulle tenke på nåler, blodprøver eller smerte. Tenkte på nåler, blodprøver og smerte. Så begynte verden å bli uklar og de sedvanlige svarte prikkene gjorde sitt inntog. Jeg unnskyldte meg og la meg på gulvet. «Må bare ligge her litt jeg, det er ikke noe stress altså, jeg har det helt fint»
Så kom det inn nye kunder. «Hei hei!» vinker jeg fra min nye posisjon på gulvet. «Det er ikke vondt altså» De så litt skeptiske ut. Jeg var nok litt dårlig reklame, så mine nye tatovørvenner fikk meg opp fra gulvet og plasserte meg i stolen igjen. Jeg var ikke lenger likblek med kaldsvette rennende nedover ansiktet. Jeg hadde heldigvis vært framsynt nok til å ha med meg moralsk støtte, som helte i meg cola og dyttet i meg kyllingsalat. For å avlede oppmerksomheten begynte hun å snakke om diverse fester og kvelder på byen. Hun kjenner meg, hun vet at det hjelper å snakke om alkohol. Det tok bare halvannen time, så var mesterverket plassert på armen min og jeg euforisk. Jeg spratt ut av døra og tilbrakte resten av dagen med å være hyperaktiv på jobb. Ble nok satt stor pris på.
Djeveldragen min etter korrigeringer
Den nest siste tatoveringen min tok jeg for noen år siden på foten. Det er det kinesiske tegnet for zodiakdragen, sier de da. Ettersom jeg ikke kan lese kinesisk, kan det like gjerne hende det er tegnet for toalettpapir. På en jobbfest engang klarte en av sjefene nesten å overbevise meg om at dette faktisk var tilfelle, at de to tegnene var så like. Han var av den seriøse typen som kunne fortalt at månen er en gul ost og vært så overbevisende at man trodde det. En type som liksom aldri tuller. Men det gjorde han jo selvfølgelig. Lurte ikke meg nei, selv om jeg må innrømme at jeg ble litt usikker der jeg satt, småbrisen som jeg jo var.
Jeg skal være den første til å innrømme at kinesiske tegn kan være litt oppbrukt. De er så vanlige. Altfor mange har dem, litt som med tribal og delfiner. På tross av dette falt valget på dette tegnet, rett og slett fordi jeg liker det, og det som det, mest sannsynlig står for. Jeg var for øvrig flink under tatoveringsseansen. Ingen tårer, ingen sorte prikker foran øynene, bare smil og lutter glede. Nå skal det for så vidt sies at ingen tårer ble felt da jeg fikk nummer tre i rekken heller. Skal i hvert fall ikke ha det på meg.
Det kinesiske tegnet for zodiakdragen
Zodiak har å gjøre med astrologi, et fenomen jeg strengt tatt ikke tror på, men dragetegnet passet inn som en del av dragetemaet jeg tydeligvis holder meg til.
Den aller første tatoveringen tok jeg for kanskje fem eller seks, år siden. Jeg har alltid ønsket meg en, selv om tanken på ubehagelighetene det innebærer ikke var videre forlokkende. Jeg var i en periode i livet hvor ting var litt kaotisk, så jeg tenkte at jeg kanskje rett og slett skulle muntre meg selv opp litt, gjøre noe nytt og spennende..og potensielt vondt… Jeg gjorde det samtidig som en venninne av meg tatoverte en tiger på armen. Den var stor, min var liten i forhold. Hun var tøff synes jeg. Det verste ved det hele var egentlig å vente, et faktum som gjelder uansett hva man skal, enten det er tannlege, lege eller man befinner seg i et tatoveringsstudio. Jeg var forberedt på grusom smerte, noe som faktisk ikke var tilfelle i det hele tatt. Behagelig var det ikke, men heller ikke ulidelig. Den første tatoveringen var ikke vond i forhold til den tredje, men det har ganske sikkert med størrelse å gjøre. Jeg valgte den dragen som den kjente og kjære tegneseriefiguren Nemi har på armen. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg liker drager og jeg liker Nemi. Det finnes ingen symbolsk mening bak det hele.
Nemidragen min
Avslutningsvis vil jeg tørre å påstå at det snart er flere mennesker med tatoveringer, enn det er uten. Det var mest vanlig blant sjømenn tidligere. Hvem kan vel glemme de halvblasse, blålige ankerne? Nå er det blitt mer og mer vanlig, blant folk i alle aldersgrupper. Hvis man ser på arbeidsmarkedet, og det å skulle søke en jobb, for eksempel, tror jeg ikke det har så mye å si fra eller til om man har en synlig tatovering. det er mulig jeg tar feil, men de aller fleste arbeidsgivere vil vel synes det er greit. Det er i hvert fall det jeg forteller meg selv, og nå er det jo uansett for sent å gjøre noe med det ikke sant:)
Jeg liker ikke forandringer, har aldri gjort det, og jeg kommer sikkert ikke til å forandre meg i nærmeste framtid. Imidlertid vet jeg at forandringer er et nødvendig «onde». Ofte fører de med seg mye bra; nye erfaringer og bekjentskaper av stor betydning. Dette forandrer desverre ikke det faktum at jeg vegrer meg hver gang noen ymter frempå om at det kanskje er på tide å finne seg en ny jobb, tjene litt mer penger og å bli «voksen» -«Du vil vel ikke jobbe resten av livet som rekrutterer innen statistikk?» -«Neinei» sier jeg og rister manisk på hodet, mens jeg ser for meg at de bærer meg ut i en kiste med slagordet «Anything you need to know» i grønn skrift.
Ja det stemmer, jeg er den personen som ringer deg når det minst passer for å stille deg spørsmål du helst ikke vil svare på. Sannsynligvis «sitter du midt i middagen», noe jeg ser på som særdeles uhygenisk. Er det noe jeg vet, så er det at middagen inntas alt fra klokken 12.00 til klokken 20.00 og at det etter dette er leggetid for diverse skrikerunger. Formålet med disse telefonene er å finne respondenter som er i målgruppen til å delta i fokusgrupper. Min jobb er å finne disse og å rekruttere dem. For å være helt ærlig så trives jeg ganske godt med det jeg gjør. Lønna er ikke akkurat noe å skrive hjem om, men miljøet er bra og arbeidstiden fleksibel. Jeg kan ta meg fri dersom jeg skulle ha behov for det, selv om dette ikke er så lurt da det resulterer i mindre penger i kassa.
Allikevel er det nok denne fleksibiliteten og den trygge rammen av rutine som «holder meg tilbake». Det virker som om alle rundt meg har en mening om jobbben min og livet mitt, og jeg lar dem holde på ettersom jeg vet at de er glade i meg og at de vil mitt beste. Når sant skal sies så har de jo sikkert rett. Hadde jeg hatt en fast stilling, hadde det vært lettere å skaffe seg et lån, og folk burde ha lån da det tilsvarer mange voksenpoeng. Mine etablerte venninner har eget hus, mann, bil og også gjerne en hund. Jeg har en freelance-jobb, leier, er singel og bor sammen med to kaniner. Har gått i minus på min «voksenpoengkonto».
Kanskje er heller ikke dette så veldig mye å henge seg opp i. Er ikke det viktigste at man tross alt trives med det man gjør? Desto mer penger man har, desto mer bruker man vel. Det blir vel aldri nok uansett. Har i den senere tid, allikevel sendt ut noen søknader, da jeg føler det er på tide å søke nye utfordringer, selv om jeg har det jeg selv definerer som forandringsvegring. Jeg vil ikke stagnerer helt, og når til og med sjefen min mener jeg burde finne noe annet i tillegg, slik at jeg ikke «råtner bort her», er det kanskje noe i det. Enten det eller så prøver han å bli kvitt meg. -«Du er jo egentlig sosionom, hvorfor ikke jobbe som det?» Jeg prøver å forklare at jeg strengt tatt ikke er like glad i mennesker som jeg trodde, og at det kanskje var feil å ta den utdannelsen.
Husker tilbake til alle mine medstudenter som ivret etter å komme ut i verden for å gjøre den bedre. jeg var mer av den oppfatning at noe måtte man jo studere og at det ene var like bra som det andre. Jeg misunner alle de der ute som brenner for jobbene sine, og som finner en mening med det hele. Jeg mangler den entusiasmen og motivasjonen. Slik jeg ser det er jobb kun et middel til å skaffe penger slik at jeg har råd til smør på brødet og en og annen flaske champagne. Ettersom jeg ikke tjener altfor mye hender det jeg kutter ut smøret. Under smørkrisa la en kompis av meg ut smøret sitt på Finn.no til 2500 kroner. Det var ment som en spøk, men folk gikk mann av huse for å skaffe seg denne godbiten. I denne perioden hadde jeg definitivt ikke hatt råd til smør, bare så det er sagt.
Jeg håper at jeg i fremtiden kan trå litt ut av komfortsonen min, kanskje vil jeg til og med like det. Som sosionom vet jeg jo at at mestringsfølelse kommer når man prøver, og får til, nye ting. Dette igjen vil føre til at man tør prøve enda mer. Plutselig ligger verden for ens føtter. Selv om jeg ikke nødvendigvis ønsker en A4-tilværelse, vil jeg allikevel prøve å utfordre meg selv og overvinne denne tendensen til å være min egen verste fiende. Det er på tide at Rosinboksen, som alltid har hatt bilde av den samme dama , forandres.
Da har det endelig skjedd, det jeg har ventet så lenge på; sangen min er endelig ferdig. Det som for et år siden befant seg bare i en drøm jeg hadde, er nå klappet og klart og tilgjengelig for avspilling på pcen min. Jeg kan nesten ikke tro det. Helt objektivt sett er det naturligvis bare en sang. For meg betyr det noe ganske annet. Jeg drømte den da jeg var i et forhold jeg ikke følte var helt optimalt. Jeg var ulykkelig, følte meg fryktelig alene og ja, slik sangen indikerer, «lost». Da jeg våknet opp av drømmen, ganske så tidlig på morgenen til meg å være, var det første jeg gjorde å synge den inn på mobilen min. Har i ettertid hørt at dette er noe også den godeste Maria Mena gjør. Ikke at jeg tror jeg kan sammenligne meg med henne altså, det var bare en liten digresjon. Etter hvert skrev jeg ned grepene og spilte den så inn hos en kompis som har diverse innspillingsutstyr. Vi var fullstendig samkjørte, helt enige i hvordan sangen skulle være. Han spiller el-gitaren og jeg den akustiske.
Det har imidlertid, av ulike årsaker, tatt litt tid før jeg har fått sangen min ut av opptaksutstyret og inn på min pc. Jeg har ventet i spenning, og også hatt dager med frustrasjon. Jeg er ikke tålmodig. Har aldri vært, kommer aldri til å bli. Når jeg nå har det endelige produktet foran meg, tenker jeg ikke på den triste perioden som bare negativt. Jeg fikk jo tross alt en sang ut av det. Xen min har aldri hørt den, og jeg vet strengt tatt ikke hvordan han ville reagert om han noen gang hørte den, men det er av mindre betydning. Jeg føler det jo ikke slik lenger. Nå er sangen bare ensbetydende med nye prosjekter og kreative mennesker. Jeg har en venninne som synger så hårene reiser seg på armene mine. Ikke fordi hun synger fælt, hun synger helt nydelig. Vi skal synge inn sangen sammen; jeg 1.stemen og hun 2. Hun, på sin side, kjenner to talentfulle unge menn, som jeg håper vil jobbe litt videre med sangen min. Tror det kan bli virkelig bra. Jeg legger den ut her, så alle som vil, kan høre den. Her er sangen!
Så dagens lys i Drammen 1982. Flyttet så til Vikersund, hvor jeg definitivt ikke bedrev noen som helst form for skisport. Gikk sosionomstudiet i Lillehammer, selv om jeg ikke liker snø eller kulde. Ble værende i OL-byen hvor jeg bor i en utrolig koselig leilighet, full av drager og kaniner.
Livet i en boble 