Livet i en boble

I natt drømte jeg om Hege, om hvor mye jeg savner henne. Jeg drømte for så vidt også at jeg kunne styre måker og at jeg av uforklarlige årsaker ikke klarte å kle på meg ordentlig. Det var alt i alt merkelige segmenter av drømmer. Mamma mener at jeg ikke skal snakke noe særlig om Hege og sorgen min, at folk blir lei. At de har nok med sine egne greier. Så da gjør jeg ikke det. Hver gang jeg føler at jeg har fått det litt på avstand, skjer det noe som minner meg på det igjen, som å møte en av eksene hennes på byen. Han behandlet henne ikke egentlig særlig bra da de var sammen, et faktum som han er pinlig klar over nå. Han sa han skulle ønske han hadde visst bedre da. At hun var det beste mennesket noen kunne være sammen med. Det har han naturligvis helt rett i. Han hadde bare visst det en uke, og selv om jeg skjønner at han hadde behov for å snakke om det, kjente jeg også at jeg ikke orket å være på Felix , være omgitt av enda mer sorg. Så jeg klarte å rive meg løs og dra et annet sted, mye takket være hun jeg var på byen sammen med.

Jeg var jo ute for å ha det gøy, ikke for å bli dratt ned i et sort hull igjen. Nylig døde en av mammas veldig gamle tanter, og da snakker jeg type her om dagen nylig. Hun hadde levd et langt liv, ble 102 eller noe der omkring, men det er allikevel litt stressende med telefonsamtaler frem og tilbake om kranser og begravelse. Triste ting skjer hele tiden, og det er vanskelig å ikke bry seg. Jeg er, som kjent, ikke særlig glad i forandringer. I det siste har det vært fryktelig mye av det. Heges dødsfall, mammas brukne armer, nye glatte stenger på pole og nå i går ble det innført nye regler for panelverving på jobb. Fryktelig ubehagelig. Jeg frykter at jeg må venne meg til å grue meg til å dra på jobb. Venner meg til å være ukomfortabel hele tiden. Prøve å fortelle meg selv at jeg har det bra, at dette er bedre enn å bli torturert eller å leve i et krigsherjet område. Ha bilder av sultofre rundt meg, slik at skjønner hvor heldig jeg er.

Jeg burde sikkert ta kontakt med noen på Familiens Hus, snakke om hvor vanskelig jeg har det akkurat nå, men det gir meg også høy puls og angst, så jeg har ikke orket. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, sies det. Det er jo absolutt noe i det, men det kommer an på hvor sårbar man er i utgangspunktet og hvor mye man må takle på en gang. Jeg ble utsatt for noe vanskelig i 2022. Jeg anmeldte det, de har funnet gjerningsmannen, men jeg venter fremdeles på nyheter i saken. Det har gått fryktelig lang tid. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde anmeldt det i utgangspunktet. Jeg gjorde alt riktig, men allikevel føles det som om jeg blir straffet. Kverna maler langsomt, og jeg kommer ikke videre, får ikke lagt det bak meg. Så det er jo også noe jeg burde bearbeide. Jeg vet det. Det er bare det å faktisk gjøre det, ikke bare skyve det under teppet og late som om det ikke har skjedd, slik jeg pleier å gjøre med vanskelige ting.

I går var jeg på første time med stretching etter 3 måneder uten trening. Det var ganske grusomt, som jeg jo også visste at det kom til å bli. Jeg er støl i dag for å si det sånn. Jeg er virkelig i utrolig dårlig form. Jeg har 2 timer pole i dag. Jeg vet at dette er bra for meg, selv om jeg gruer meg til de glatte stengene, til følelsen av å ikke få til det jeg fikk til før. Jeg må vel bare jobbe med grepsstyrke. Det finnes nok av ting man kan klemme på for å trene opp grepet mens man gjør andre ting, ser på tv eller noe. Det er bare det å faktisk gidde å gjøre det, ikke sant.

I skrivende stund har jeg en pause i oversettelses-prosjektet. Jeg fikk det en uke etter at jeg skulle ha fått det. Det var, og er fremdeles, mye nytt å sette seg inn i. Jeg har allerede prestert å gjøre feil, men det var forventet. Alt er veldig logisk når man kan det, ikke like innlysende når man ikke har erfaring med denne måten å jobbe på. De første dagene brukte jeg mye tid på å rive meg selv i håret og banne. Jeg jobbet og jobbet uten stans i en konstant tilstand av panikk. Jeg har heldigvis kommet litt mer inn i det nå, selv om det innebærer å sende mail med det som sikkert er dumme spørsmål, til oppdragsgiver.

På fredag var det åpning av det nye polestudioet til Alexandra. En del av polejentene møttes der får å drikke vin, spise snacks og skravle. Det var veldig koselig. De nye stengene er mye glattere enn de gamle. Jeg kjenner det stresser meg veldig med tanke på grepet, eller snare mangelen på det, og det potensielle fallet. Det eneste som hjelper er å trene opp grepet. Noe å jobbe med der altså. Det vil nok også hjelpe mye å gå ned 3 kg. Mye lettere å løfte seg opp og holde seg der. Kjempebabyen, som nå er mye mindre Kjempebaby etter at gipsen er tatt av, sier at jeg ikke må bekymre meg så mye, at jeg er en eneste stor bekymring. Det er jeg vel også til tider. Jeg får lese litt mer i «The Little Book of Calm» eller noe. Prøve å følge de gode rådene. Anders ga meg den i begravelsen til Hege. Det var en bursdagsgave de ikke hadde rukket å gi meg. Jeg fikk et nydelig kort med kanin på også. Veldig fin gave.

Jeg får vel komme meg inn i OmegaT-bobla igjen. Lese litt mer i instruksene og prøve å forstå hvordan jeg får frem en preview av det jeg har oversatt, kanskje til og med printe det ut for å se om alt har en bra flow og gir mening, særlig med tanke på tags. Det er en del koder i dokumentet som skal legges inn i målteksten. Kildetekst og måltekst skal være identisk. Jeg satte meg inn i hvordan jeg skulle legge inn disse taggene ( som representerer om ordene er uthevet, understreket osv). Det viste seg at jeg også kunne bare copy/paste dem inn i teksten. Det sparte meg for mye tid. En del av teksten er nye spørsmål jeg skal oversette. Det er greit nok, men jeg innså at jeg også måtte gjøre en del endringer på spørsmål som allerede delvis var oversatt. Her var det kommentarer som: «Erstatt det med det, legg til ditt og datt og sist, men ikke minst;»bruk trend oversettelse av dette ordet». Dette var oversettelser i teksten som man ikke skulle gjøre noe med, som satte standarden for resten av teksten.

Kort fortalt; man skulle bruke samme terminologi konsist gjennom teksten. Det er i og for seg innlysende, men det har ikke alltid vært så lett å finne trendordene. Jeg konsentrerte meg jo først og fremst om det som var helt nytt. Etter å ha vært gjennom teksten veldig mange ganger, fant jeg heldigvis ordene. Jeg har ikke funnet ut om det er noen måte å søke opp ord og erstattet dem med andre i OmegaT enda. Jeg har lest en god del instrukser, men jeg kan ikke huske å ha kommet over om det er mulig, og eventuelt hvordan man gjør det. Dagens mission er å finne ut hvordan jeg lager en kildefil, som i siste instans skal pakkes inn til en OMT-fil, og hvordan jeg, som nevnt, får sett undersøkelsen i sin helhet slik den vil se ut for de som skal svare på den. Det er helt sikkert informasjon om det et eller annet sted i instruksjonene. Eventuelt har jeg alltids Google og YouTube. Jeg har allerede sett på noen videoer, men det blir ikke helt riktig ettersom de er av om versjoner av programmet.

Jeg skal også notere meg ned vanskelige ord og setninger og problemer jeg har hatt i oversettelsen i en Excel-fil. Det byr også på hodebry, ettersom det ikke alltid er så lett å forklare hvorfor man valgte å bruke en oversettelse fremfor en annen. Jeg er ganske sikker på at:» Det føles bare riktig» ikke er en godkjent begrunnelse. Det skal være et digitalt justeringsmøte den 16.februar med oppdragsgiver og den andre oversetteren hvor vi skal diskutere hvorfor vi har gjort det vi har gjort, og eventuelle endringer. Til syvende og sist skal våre to oversettelser ( av samme tekst) smeltes sammen til et ferdig produkt, men ikke før det har blitt lest gjennom og pirket på av lingvister osv osv. No preassure. I mitt ikke så altfor, stille sinn undrer jeg på hvorfor de valgte meg. Jeg er jo ikke autorisert oversetter. Lurer på om de andre er det. Ohwel.. needs must. Jeg får vel bare gyve løs på oppgaven og håpe på at jeg finner de svarene jeg trenger. Kind regards

Kristin

Jeg trodde jeg følte meg bedre, hadde mer energi og glede. Jeg tok feil. Jeg har helt mistet oversikten over når jeg jobber, prosjektet som skulle ha kommet før helgen har blitt utsatt og utsatt. Jeg er utslitt allerede før jeg har fått det. Samme hvor mye jeg prøver, klarer jeg ikke å gjøre det mine nærmeste forventer av meg, eller det jeg tror de forventer av meg. Det blir feil uansett. Jeg tror folk forventer at jeg skal være ferdig med å sørge ettersom jeg har sørget over Hege siden før hun døde. Det har gått bedre inne i mellom, men så er jeg tilbake igjen i mørket da, uten nattlampe.

Det hadde vært bedre om kjempebabyen ikke hadde hatt så mye vondt i magen, magesyre og sporadiske oppkastsjauer. Det hadde vært bedre om jeg ikke hadde blitt trigget av andre som er syke/døende rundt meg. Det hadde vært bedre om det ikke hadde vært vinter og glatt. Det hadde vært bedre om en pakke jeg bestilte hjemlevering på, som ikke ble levert, ikke nå i skrivende stund er på vei tilbake til der jeg bestilte den. Jeg har ikke energi til å ta kontakt for å klage på det. De 800 kronene kunne jeg like gjerne ha tørket kjempebabyen bak med for å si det sånn. Haha.

Det kan for så vidt være at morgendagens Kristin føler seg bedre. Kanskje er hun uthvilt og klar for å ringe til daglige ledere, utstyrt med Redbull( uten sukker)i bøtter og spann og en ukuelig vilje til å kjempe seg gjennom dagen. Kan hende kommer hun seg gjennom dagen uten å gråte til og med. Jeg ser ikke bort i fra at det er en mulighet. Kanskje kommer kjempebabyen til å bekjempe magesyren også. Jeg håper det. Noen ganger kjenner jeg hvordan pulsen min bare øker og øker og øker.

Jeg har lært meg å ikke få panikk når hjertet slår uregelmessig, som det gjør mye av nå. Jeg forteller meg selv at det er slik det har blitt. I det minste ser det ut til at forkjølelsen, eller hva det nå enn var, har sluppet taket. Jeg har ikke brukt nesespray på sikkert en uke. Jeg lurer litt på hvem av naboene mine som bråker og skriker sånn inne i mellom. Håper ikke det er en psykotisk narkoman. Det holdt med den ene som bodde her i en liten periode. Lurer på hvor det egentlig ble av han, om han ble kastet ut etter at han truet med å banke meg og opphavet på nyttårsaften ( fordi vi hadde brutt oss inn i leiligheten hans og snudd alle listene rundt dørkarmen). Ja, sånn er vi da. En annen mulighet er at gjengen i Oslo som han skyldte penger til kan ha kidnappet han. Hvem vet.

I den siste tiden har jeg jeg hatt to default settinger:Trist, daff , likegyldig og deprimert eller intens og superstressa. Jeg har fått et prosjekt på jobb, en oversettelse, som jeg både gruer meg og gleder meg til å ta fatt på. Det er en veldig seriøs og viktig oppdragsgiver, et nytt program jeg skal bruke( som jeg aldri har brukt før) og overveldende mye informasjon å sette seg inn i, og dette er før jeg i det hele tatt har fått prosjektet. Jeg har ventet hele uka. Det har blitt utsatt. Det er veldig viktig for meg å gjøre det bra. Det er mange involvert, og jeg vil ikke skuffe noen, så jeg går automatisk inn i «crazy mode». Villig til å jobbe meg ihjel. Dette minner meg om da jeg gikk på videregående og hadde som mål å bare ha 5 ere og 6 ere. Noe annet ble sett på som et stort nederlag.

Det var ingen som forlangte dette av meg, kun meg selv. Etter at jeg begynte på Norstat har jeg alltid blitt fortalt at jeg burde være mer ambisiøs:»Hvorfor jobber du der, Kristin. Du er jo sosionom «. Du kunne tjent mye bedre om du hadde brukt utdannelsen din…. bla bla bla». Til å begynne med følte jeg meg nærmest skamfull. Jeg mumlet eller hvisket hvor jeg jobbet, når noen spurte meg. Lot hva andre mente bety noe, definere hvem jeg er. Jeg vet bedre nå. Hvis jobben min ikke er bra nok for deg, er det faktisk store sjanser for at vi ikke kan være venner. Jeg er så drittlei av selvgode folk som tror de vet hva som er best for andre, til tross for at de selv lever kaotiske, deprimerende liv. Jeg er ikke definert av jobben min eller hvor mye jeg tjener. Jeg er verdifull i meg selv. Kan du ta med deg pengene i graven kanskje? Nei… du kan ikke det.

Men det var egentlig dette jeg skulle skrive. Kall det en liten digresjon. Jeg skulle vel egentlig beskrive stresset jeg har følt på den siste uken. Behovet for å gjøre det bra, leve opp til forventningene. Kanskje har jeg ambisjoner allikevel, i hvert fall når det har å gjøre med oversettelser eller koding av ordskyer. Det engasjerer meg såpass at jeg automatisk går inn i skole-modus. Jeg tror det er bra for meg. I helgen skal jeg, for øvrig, ha fri. I morgen skal kjempebabyen, forhåpentligvis, ta av gipsen og livet blir enklere for alle. Skål for det 🍾

Jeg er så utrolig slapp, snørrete og tett i nesa. Jeg har vært sånn i månedsvis nå. Ingenting ser ut til å hjelpe. Jeg nyser og snørrer og subber rundt som en zombie. Blir svimmel når jeg reiser meg for fort. Det er en merkelig form for forkjølelse synes jeg. Jeg har hverken vondt i halsen eller hoster. Skjønner det bare ikke. Jeg bruker altfor mye nesespray. Det er sikkert ikke bra, men jeg foretrekker å kunne puste. Jeg husker faktisk ikke hvordan det var å ikke være tett eller snørrete. Når jeg sover, hender det at jeg drømmer om nesespray. Jeg føler meg definitivt ikke helt frisk, men ikke skikkelig syk heller.

I går gikk jeg gjennom alle bildene jeg har lagret på den eksterne harddisken min for å finne bilder av Hege til Hege-boka. Det var mange, så det tok tid. Det var koselig å se på dem, men selvfølgelig også trist. Først måtte jeg sortere dem etter år og måned, så måtte jeg velge hvilke som fikk være med i boka. Det var ikke så lett. Ville helst hatt med alle, men det er jo bare et visst antall sider i en slik bok. Jeg bestilte på Japan Photo til meg og mamma. Jeg tok med informasjonen rundt dødsfallet også. Ikke så koselig kanskje, men men.

Hver morgen kjennes det som om hjernen allerede er sliten etter en lang dag. Jeg heller i meg koffein i form av kaffe og energidrikk. Det hjelper til en viss grad, helt til jeg kræsjer igjen. Jeg skulle ha svømt med Lars i dag, men jeg var ikke i form til det. Skulle ha gjort pole med Tammy på søndag, men jeg var så sliten etter helga. Jeg blir sikkert sliten av å tenke på alt jeg burde ha gjort også. Det er en ond sirkel dette her. Nå straks skal jeg sette meg inn i noe jobbgreier i forbindelse med et oversettelsesoppdrag for jobben. Det er omfattende. Jeg både gruer meg og gleder meg. Jeg har gjort unna mating av kjempebabyen og en del husarbeid, så da er det bare å sette i gang. Skulle ønske noen kunne skyte koffein inn i årene mine. Jeg lever i en tåkeverden hvor det er vanskelig å navigere. Jeg glemmer lett, klarer ikke å konsentrere meg. Jeg vil ikke ha det sånn, men jeg vet ikke hvordan jeg skal bryte ut av det.

Temperaturen kryper godt under 0, ja nærmere -18 til -25. Jeg er glad for at jeg ikke er en uteligger. Noe å være takknemlig for. Fredagen var en veldig vond dag. Snille Lars trosset Sibirkulde og tok toget med meg for å ta et siste farvel med Hege. Jeg hadde ikke sovet mye, så jeg satt på toget i en halvdøs. Med oss hadde vi en hund, Lulu. Hun tilhører søsteren til Lars. Han hadde passet henne siden første juledag, tror jeg det var. Det var koselig å reise med en liten hund, særlig en som er så søt og glad i mennesker som Lulu.

Vi tok en Bolt fra Skøyen stasjon til søsteren. Fikk avlevert Lulu, trist, drakk en kopp kaffe og spiste herlige frørundstykker som Lina hadde bakt, og Boltet videre til Vestre Gravlund, Nye Kapell. Der møtte vi andre som skulle samme triste ærend. Vi benket oss inne i kapellet og jeg gjorde meg klar for det som skulle komme. Stikkord:»tårer, tårer og mer tårer. Begravelser er alltid triste. Jeg blir alltid veldig påvirka av den triste musikken og selvfølgelig det faktum at noen jeg har vært glad i er død. Det var definitivt trist musikk. Allerede der startet tåreflommen. Jeg hadde egentlig lyst til å gråte høyt, men det var ingen andre som gjorde det. Elin og Lars satt ved siden av meg på hver sin side, også de preget av stundens alvor.

Jeg så meg rundt, og folk hadde vært flinke til å ta på seg glade farger. Hege hadde vært fornøyd. Kista lå inne i en glassmonter. Den var hvit og dekket av masse blomster. Det var så utrolig rart. Moren til Hege, Kjersti, søsteren, og Anders holdt fine minnetaler. Veldig rørende og vakkert. Særlig Anders sine ord satte igang tåreflommen. Kjærligheten mellom de to var så utrolig sterk og ekte. Folk går fra hverandre hele tiden ved det minste tegn på motstand, men de to var virkelig selve definisjonen på, nettopp, ekte kjærlighet. I gode og onde dager. Det var først i begravelsen jeg skjønte hvor utrolig vondt Hege må ha hatt det de siste årene. Hun ville skjerme andre fra det. Når man spurte hvordan det gikk, var svaret alltid at det gikk bra, stort sett i hvert fall. Ved enkelte anledninger innrømmet hun at det var skikkelig tungt og tøft. Hege ville ha «Ku i tunnelen » med Knutsen og Ludvigsen i begravelsen. En hevn fra graven som Anders spøkefullt sa. Jeg måtte le da jeg så at den var i programmet. Husker de sang på den av og til. Det var en verdig og vakker begravelse. Det har vel mer og mer gått opp for meg at hun faktisk er borte, noe som fører til en underliggende følelse av konstant tristhet.

Etter bisettelsen tok Lars og jeg, i følge med mange andre, t-banen til Jernbanetorget. Vel, de andre gikk av før, men vi skulle spise på Los Tacos før ferden gikk videre til Lillehammer. Vi var invitert på indisk restaurant, men det ville ha blitt for sent. Kunne ikke la kjempebabyen sulte ihjel heller. Maten var rett og slett fantastisk. Man skulle tro at jeg ikke hadde matlyst, men det hadde jeg, merkelig nok. Etter to øl og en nachobowl, følte jeg meg mer som meg selv. De burde hatt Los Tacos på Lillehammer. Toget hjem var stappfult, men vi kapret oss noen klappseter, og flyttet oss da det gikk noen av. Turen hjem gikk også i en døs, trøtte som vi var. Plutselig var vi hjemme igjen. Kjempebabyen ble veldig glad da jeg var tilbake. Jeg var letta over å ha kommet meg gjennom dagen, til tross for intens kulde, tett nese og det jeg antar er utbrenthet/depresjon. Det var bare noe jeg måtte gjennom. Hadde angret veldig om jeg ikke hadde vært der.

Da er jeg på plass hos frisøren for å få blått underhår og sølvgrått overhår til den nette pris av 800 kroner. Jeg ble veldig fornøyd forrige gang, så jeg gjentar suksessen. Det passer fint at jeg fikk time dagen før bisettelsen. Da ser jeg i det minste fin ut på håret. Jeg ser sliten ut ellers veit jeg. Blek og dratt. Det hjelper ikke på at det er vinter. Jeg er alltid så blek da. Ellers går det veldig opp og ned. Jeg veksler mellom irritasjon, tristhet og likegyldighet. Jeg er en fryd å være sammen med 🤣🙈. Jeg synes synd på mamma og Glenn, særlig mamma. For å ikke bli helt sprø, fargelegger jeg som en gal mens jeg bincher krim. Vi har sett alt av Miss Marple, så nå går det i Cold Case. Dystre greier. Mamma synes det er litt i mørkeste laget, men jeg synes det passer ypperlig. Føler ikke det er så stor forskjell fra nyhetene.

I morgen blir en tung dag. Gruer meg. Lars er med meg, heldigvis. Kjempebabyen blir alene i en del timer, men det er sånn det må bli i morgen. På en måte er det litt som å ha en valp. Jeg slipper å gå tur med henne da. Det går rette veien, heldigvis. Beinbrudd gror tross alt. I tillegg til intens fargelegging, har jeg laget en del julekort til neste jul. Det er veldig beroligende å skape noe. Etter frisøren skal jeg innom Tilbords for å bytte en gave. Jeg fikk isbitbrett i kalendergave fra jobben. Jeg har ikke fryser, vel teknisk sett har jeg en, men den er ikke i bruk. De har helt sikkert mye fin julepynt til nedsatt pris nå etter jul, så da bytter jeg inn i noe jeg kan henge på treet. Jeg klarer ikke slutte å fylle på det treet. Jeg ønsker meg et skikkelig Disney-juletre. Andre tar ned pynten, og jeg oppgraderer. Jeg må innom Kiwi for å handle også. Har fått handleliste og greier. Blir nok tungt å bære, men jeg får se på det som trening. I dag skal jeg ikke kjefte på noen. Det er i hvert fall planen. Skjerpings Kristin. Ikke vær en ustabil gærning.

Kjolen ble tilgjengelig igjen, så jeg har kjøpt den. Den kom i går, og passet. Den kunne faktisk ha vært mindre, selv om det var størrelse S. Jeg klarer ikke helt å forholde meg til det faktum at jeg faktisk skal oppleve å måtte si farvel til venninna mi. Det er så vondt å tenke på, så jeg har dyttet det vekk. Jeg må etterhvert ta tak i ting. Forberede meg mentalt på bisettelsen, som er den 05. januar, på Vestre Gravlund i Oslo. Jeg har bestilt meg frisørtime til den 04. På tide å freshe opp håret litt med litt mer blått. Hege ville likt det. Hun elsket å eksperimentere med farger hos frisøren. Vi var like sånn, hun og jeg.

Jeg har en måned på meg til å lagre alle bilder jeg vil ha fra Instagram og Facebook før det blir slettet. Etterhvert lager jeg nok en minnebok med bilder av Hege og meg, vennskapet vårt gjennom alle år. Mamma vil også ha en. Hun så litt på Hege som en datter nummer 2. Det er både vondt og fint å se på bilder av oss. Det er nå snart 3 uker siden mamma ble en kjempebaby. Det er frustrerende, men vi ler av situasjonen også innimellom. Jeg er ikke den ideelle helse/omsorgsarbeider veit jeg. Hege, som jo også var sosionom, jobbet i bolig før helsa satte en stopper for det. Hun var flink. Jeg drømte om henne i natt. At hun og Anders satt i et hjørne, og at en annen Hege var der også. Jeg sa til sistnevnte at hun jo var død. Hun svarte:»Huffda, det var jo dumt». Drømmer er rare.

Da har jeg vasket og skrubbet i full Askepott-stil, staset meg opp og nå er det tid for den nye versjonen av «Tre nøtter til Askepott» og rosévin. Det er ikke feil. Det blir en veldig annerledes jul enn det jeg hadde sett for meg. Humøret er helt klart ustabilt. Glenn mener jeg burde snakke med noen om alt det vonde som har skjedd, finne verktøy for å hanskes med det. Han har selvfølgelig helt rett. Det er bare det at det ikke frister i det hele tatt. Når jeg føler meg ok, som jeg jo gjør før vonde tanker overvelder meg, føles det unødvendig. Det er, imidlertid, mye som tyder på at ikke alt er på stell. Ting som at jeg klikket på frekke folk som går inn i meg uten å be om unnskyldning på Kiwi, eller en voldsom irritasjon over at en liten snørrunge sparker en isklump foran meg. Jeg så ingen foreldre i nærheten. Kanskje noen ville bli kvitt han. Hvem vet.

Uansett.. jul blir det. Tankene mine går til ektemann og foreldre/søsken. I går skrev jeg på minnesiden. Først tenkte jeg at jeg skulle se hva alle andre hadde skrevet for å gjøre det «riktig «, men så innså jeg at det ikke finnes noen riktig eller gal måte å skrive et minne-innlegg på. Det viktigeste er at det kommer fra hjertet. Det ble et personlig innlegg. Jeg er jo litt sånn, personlig. Jeg er i ferd med å bli litt gal fordi kjolen jeg vil ha i begravelsen ikke er tilgjengelig i min størrelse på Zalando. Jeg får en mail når den er inne. Hege ville ikke at man skulle gå i mørke farger, hun ville at alle skulle kle seg i fargerike klær og ingen skulle gå i dress. Jeg fant en kjole som er perfekt. Her snakker vi farge. I tillegg er det et tyllskjørt som får meg til å tenke på den gangen Hege ville gifte seg i, nettopp, et tyllskjørt. Bestemoren satte ned foten. Jeg tror derimot at hun hadde vært awesome.

Jeg håper at alle jeg kjenner får en så fin jul som de kan ha 🎄❤️ Ikke ta ting eller hverandre for gitt. God jul 🎅

Det er lenge siden jeg har skrevet nå, lenge siden behovet har meldt seg. Muligens ble jeg inspirert av å binche Bloggerne, muligens er det fordi det alltid har vært terapi for meg å skrive når ting er vanskelig. Muligens begge. Det har vært et vanskelig år. Jeg orker ikke gå inn på alt jeg har blitt utsatt for, men jeg kan jo nevne hva som har skjedd nå nylig. Denne julen. Først og fremst vil jeg si at Lillehammer av en eller annen grunn er helt ræva på å strø. Bedre med brukne ben og skader enn å måtte ut med penger. Forebygging, nei slikt driver vi ikke med. Kanskje er det min feil som har bosatt meg i en by som mer eller mindre består av bakker. Kanskje burde jeg ha forutsett at dette kom til å skje. Moren min, som også er litt som «Bambi på isen» på glatt føre, falt og presterte å ikke brekke bare et håndledd, men begge. Vi leker ikke brukne ben her, tross alt. Det skal gjøres skikkelig.

Hun omtaler seg nå som en kjempebaby, med begge armene i gips. Jeg har fått rollen som sykepleier. Hun sier jeg er flink, men jeg vet nå ikke helt jeg. Det å vaske andres hår, og få ut all såpen, er ikke så lett som man kanskje skulle tro. Det var bedre enn utgangspunktet da. Jeg vet nå litt hvordan det er å ha en baby man må mate, tørke og vaske. Hvis denne babyen hadde vært kjempestor og moren din. Det er ikke så mye grining da, heldigvis. Hun får smertestillende når hun har vondt.

Ca en uke før mamma ble en kjempebaby, var vi på Radiumhospitalet for å kanskje eller kanskje ikke, ha et siste farvel med min nære venninne Hege. Hege og cellegift var ikke kompatible. Ja jeg bruker var. Kommer tilbake til det senere. Vi dro inn til Tigerstaden i hui og hast. På toget satt vi bak ei fra Nord Norge som snakket i telefonen fra Lillehammer og nesten helt til Lysaker. Hun snakket ikke lavt. Etterpå kunne jeg ha svart på en quiz om livet hennes. Vi gikk av på Lysaker, fant frem til drosjene og praiet en for å komme fra a-å raskest mulig, og sjokket avgårde inn på det mest nedslitte sykehuset jeg noengang har sett. Moren min lider av en ganske heftig fobi for heiser, noe som innebærer at man må gå trapper. Bra for å få en stram rompe, men slitsomt når noe haster.

Bare for å gjøre vår strabasiøs ferd litt mer spennende, ble det akkurat denne dagen utført vedlikehold i trappene, les:de var stengt. Heldigvis er vedlikeholdsarbeiderne bare mennesker med redsler og følelser de også, så de lot seg overtale til å la oss gå der. Vi hastet oppover, til 8. etasje, og ankom vår destinasjon, nesten. Vi måtte først finne frem til riktig rom. Etter å ha virret litt rundt en stund, fant vi da frem. Der finner vi min venninne liggende med slanger stikkende inn her og der. Et urovekkende syn. Jeg tok meg kraftig sammen for å ikke bryte sammen eller si noe upassende. Hva sier man liksom i en slik situasjon? Jeg klarte å ha en relativt fornuftig samtale med ektemannen, søsteren hans og etterhvert Heges søster og mor. De ankom ikke lenge etter oss. Det hele var så uvirkelig.

Praten gikk , og etterhvert ble Hege våken nok til å bidra i samtalen hun også. «Er dere her fordi jeg skal dø», spurte hun. Jeg begynte å le. Upassende, jeg vet. Så sa jeg med intens stemme at vi var der for å levere julegaven, noe som også delvis var sant. Det rare var at jeg etter en stund klarte å slappe litt mer av. Hun var jo Hege tross alt. Jeg kom med gamle fyllehistorier om den gangen jeg våknet opp med en knust gullfiskbolle. Lurer fremdeles på hvordan det skjedde, eller da Hege og jeg pusset opp badet mitt. Det ble sent før vi kom oss tilbake til Lillehammer. Jeg hadde ikke lyst til å dra, mye fordi noe inni meg fortalte meg at dette var siste gangen jeg ville se henne. Det skulle vise seg at jeg fikk rett i det. Ikke så mange dagene etterpå, ringte Anders med den forferdelig vonde beskjeden om at Hege ikke lenger finnes. Hun gikk ut av tiden den 19. desember klokken 09.00 ( tror det var det han sa) av hjertestans. Jeg kunne ikke fatte det. Fatter det fremdeles ikke. Hvor er hun hen nå? Hvordan skal vi andre klare oss uten henne? Da vi besøkte henne sa hun at hun kunne jo ikke dø, fordi da måtte Anders på Tinder. Vi måtte le. Det er så typisk herlig Hegehumor. Hun var sånn, Hege. Galgenhumor. At man skal miste en jevnaldrende venninne, en veldig god en, i så ung alder, er bare ikke riktig. Kanskje hun var for god for denne verden. Man sier jo gjerne at de virkelig gode menneskene går først. Kanskje er det noe i det. I såfall har jeg tenkt å være litt slem. Hege… jeg savner deg sånn. Jeg tar meg selv i å sende snapper til deg. Jeg klarer ikke slette Facebookprofilen din. Jeg ser på bilder av deg og takker gudene ( hvis det finnes noen?) For at du rakk å se venninnetatoveringen jeg tok.