Forrige mandag lurte Christian på om jeg ville være med han og en kompis for å rappellere i Helvete. Jeg lot meg overtale. Utsiktene til å få tatt noen ekstraordinære bilder var forlokkende. Jeg brukte litt tid på å finne våghalsene, ettersom de hadde krysset Mesnaelva. For at jeg skulle nå min destinasjon, ville Google Maps sende meg både hit og dit. Jeg valgte å ikke krysse elva på egen hånd. Da jeg nesten hadde gitt opp, og vurderte å stikke hjem igjen, dukket gutta opp. Jeg lot meg motstrebende overtale til å gi galskapen en sjanse. Kompisen til Christian sikret meg, utstyrte meg med en hjelm og geleidet meg ned en skikkelig skummel skråning. Han påstår selv at han har høydeskrekk, men jeg vet ikke helt jeg. Han er i så fall skikkelig badass som utsetter seg for slike halsbrekkende aktiviteter.
Her har jeg nettopp oppdaget at jeg har glemt å sette inn en tampong. Det er noe upraktisk når man skal rappellere.
For å kunne begynne på selve rappelleringen, måtte man altså ake seg ned denne skråningen. Jeg klamret meg fast til røtter og tau som om det gjaldt livet, noe det sikkert også gjorde. Kunne ha blitt et stygt fall om jeg hadde trillet ned der. Christian sto nede klar for å ta meg imot. Han holdt også i tauet slik at han kunne bremse meg. Jeg innså plutselig at jeg kanskje burde ha gjort meg litt mer kjent med utstyret før jeg kastet meg utfor er stup i Helvete. Jeg så også for meg hvordan jeg kom til å blø gjennom både truse og treningstights. Turen tilbake kunne ha blitt blodig. Jeg trakk meg. Det føltes kleint ettersom jeg jo tross alt hadde på meg alt utstyret, men jeg tror at det var rett beslutning. Før jeg kastet inn håndkleet helt, sjekket vi ut et sted til, også dette i Helvete. Her var det «bare» 7 meter ned og ikke 20. Problemet her var at man måtte komme seg over på den andre siden av elven, forutsatt at man kom seg ned i det hele tatt da. Deretter måtte man klatre opp en ganske steil vegg. Altså… nei, bare nei. Vi kom frem til at det fantes andre, mer nybegynnervennlige steder man kunne forsøke seg på. Jeg var litt sur på meg selv fordi jeg feiga ut, men Christian sa at jeg ikke burde være det. «Du kan ikke være skuffa fordi du ikke gikk utfor et stup, Kristin». Det er litt som å ha en forelesning på et nytt studium, for så å gå opp til eksamen neste dag. Jeg må bli tryggere både i klatreveggen på Tyrili, og på min evne til å håndtere (og stole på) utstyret.
Livet i en boble 