Det har plutselig blitt høst. Jeg synes egentlig det er litt koselig, selv om jeg liker sommeren best. Det er mildt og godt ute, varm vind til og med. I går hadde jeg fri. Hadde laserbehandling nummer tre. Dette gjennomføres på Innlandet Hudklinikk i Gjøvik. Jeg føler meg pysete, men det er faktisk skikkelig vondt. Huden i armhulene er tynn og sensitiv, og behandleren har økt styrken betraktelig siden min første behandling. Desto høyere styrke, desto mer effektivt er det jo, så jeg burde være glad, meeeen. Det er fantastisk hver gang jeg er ferdig. Full av adrenalin og med kortisonkrem under armene, vandrer jeg ut av behandlingsrommet for å betale (1400 kr) og bestille den nye «torturtimen». «Sadisten» min er veldig søt, og heter det samme som meg, vel i hvert fall nesten, vi har ikke samme etternavn. Hun liker tatoveringer også, særlig den av Nille.
Jeg er veldig glad jeg har et godt forhold til «sadisten» min, med tanke på hvor mange ganger jeg kommer til å oppholde meg på klinikken. Jeg merker, heldigvis, at denne behandlingen er effektiv. Det er ikke lenger noen smertefulle kuler i armhulene, og jeg har ikke hatt særlig mye hårvekst. Å velge å behandle med laser, er noe av det lureste jeg har gjort. Det øker livskvaliteten. Når jeg, etter mellom 6-12 behandlinger, er ferdig, skal jeg bare ha en årlig behandling for å holde det ved like. Dette er absolutt overkommelig for meg. Innlandet Hudklinikk har mange andre spennende behandlinger også.
Jeg befinner meg for øyeblikket på jobb. Her har det vært mye støy i det siste. Jeg kjenner at jeg blir fryktelig sliten av det. Jeg vet at det ofte blir litt sånn i åpne kontorlandskap, men vi har et forbedringspotensiale når det gjelder å snakke lavere, særlig når det gjelder utenomsnakk som gjerne ropes ut for å nå frem til mottakeren, som sitter et annet sted i lokalet. Det er skikkelig forstyrrende. Personlige synes jeg at folk som ønsker å snakke sammen, kan plassere seg ved siden av hverandre. Uansett, jeg kjenner meg selv bli kjipere og kjipere hvis dette vedvarer. Det er ikke gøy å bli så tappet for energi. Det er jo helt teit å måtte sykemelde seg på grunn av noe sånt. Det er ikke bare jeg som kjenner på dette, vi er flere. Ikke alle dager er like ille, naturligvis. Det hender vi er flinke også, eller vi er få på kontoret. Det hender det ikke plager meg så mye.
Jeg har kastet meg inn i et bokprosjekt. Lars Erik skriver på en bok, og jeg leser og går gjennom den med argusøyne for rette opp eventuelle slurvefeil, eller komme med forslag til endringer. Det er veldig artig. Jeg har lagt en del av sjelen min ned i prosjektet. Det er jo ikke sånn at jeg nødvendigvis gjør alt riktig heller, men jeg liker å tro at jeg har, i hvert fall, litt kunnskap. Hva Lars Erik velger å gjøre med tilbakemeldingene, er jo opp til han. Det er tross alt hans baby. Jeg lærer en god del underveis, noe som er gøy. Jeg skal straks sette i gang med del nummer tre. Jeg må jo gjøre det mellom jobb, trening og andre sosiale ting, så jeg er ikke like rask som jeg skulle ønske, men det går da fremover. Det blir spennende å finne ut hvordan det går videre i boka.
