Det er lenge siden jeg har skrevet nå, lenge siden behovet har meldt seg. Muligens ble jeg inspirert av å binche Bloggerne, muligens er det fordi det alltid har vært terapi for meg å skrive når ting er vanskelig. Muligens begge. Det har vært et vanskelig år. Jeg orker ikke gå inn på alt jeg har blitt utsatt for, men jeg kan jo nevne hva som har skjedd nå nylig. Denne julen. Først og fremst vil jeg si at Lillehammer av en eller annen grunn er helt ræva på å strø. Bedre med brukne ben og skader enn å måtte ut med penger. Forebygging, nei slikt driver vi ikke med. Kanskje er det min feil som har bosatt meg i en by som mer eller mindre består av bakker. Kanskje burde jeg ha forutsett at dette kom til å skje. Moren min, som også er litt som «Bambi på isen» på glatt føre, falt og presterte å ikke brekke bare et håndledd, men begge. Vi leker ikke brukne ben her, tross alt. Det skal gjøres skikkelig.
Hun omtaler seg nå som en kjempebaby, med begge armene i gips. Jeg har fått rollen som sykepleier. Hun sier jeg er flink, men jeg vet nå ikke helt jeg. Det å vaske andres hår, og få ut all såpen, er ikke så lett som man kanskje skulle tro. Det var bedre enn utgangspunktet da. Jeg vet nå litt hvordan det er å ha en baby man må mate, tørke og vaske. Hvis denne babyen hadde vært kjempestor og moren din. Det er ikke så mye grining da, heldigvis. Hun får smertestillende når hun har vondt.
Ca en uke før mamma ble en kjempebaby, var vi på Radiumhospitalet for å kanskje eller kanskje ikke, ha et siste farvel med min nære venninne Hege. Hege og cellegift var ikke kompatible. Ja jeg bruker var. Kommer tilbake til det senere. Vi dro inn til Tigerstaden i hui og hast. På toget satt vi bak ei fra Nord Norge som snakket i telefonen fra Lillehammer og nesten helt til Lysaker. Hun snakket ikke lavt. Etterpå kunne jeg ha svart på en quiz om livet hennes. Vi gikk av på Lysaker, fant frem til drosjene og praiet en for å komme fra a-å raskest mulig, og sjokket avgårde inn på det mest nedslitte sykehuset jeg noengang har sett. Moren min lider av en ganske heftig fobi for heiser, noe som innebærer at man må gå trapper. Bra for å få en stram rompe, men slitsomt når noe haster.
Bare for å gjøre vår strabasiøs ferd litt mer spennende, ble det akkurat denne dagen utført vedlikehold i trappene, les:de var stengt. Heldigvis er vedlikeholdsarbeiderne bare mennesker med redsler og følelser de også, så de lot seg overtale til å la oss gå der. Vi hastet oppover, til 8. etasje, og ankom vår destinasjon, nesten. Vi måtte først finne frem til riktig rom. Etter å ha virret litt rundt en stund, fant vi da frem. Der finner vi min venninne liggende med slanger stikkende inn her og der. Et urovekkende syn. Jeg tok meg kraftig sammen for å ikke bryte sammen eller si noe upassende. Hva sier man liksom i en slik situasjon? Jeg klarte å ha en relativt fornuftig samtale med ektemannen, søsteren hans og etterhvert Heges søster og mor. De ankom ikke lenge etter oss. Det hele var så uvirkelig.
Praten gikk , og etterhvert ble Hege våken nok til å bidra i samtalen hun også. «Er dere her fordi jeg skal dø», spurte hun. Jeg begynte å le. Upassende, jeg vet. Så sa jeg med intens stemme at vi var der for å levere julegaven, noe som også delvis var sant. Det rare var at jeg etter en stund klarte å slappe litt mer av. Hun var jo Hege tross alt. Jeg kom med gamle fyllehistorier om den gangen jeg våknet opp med en knust gullfiskbolle. Lurer fremdeles på hvordan det skjedde, eller da Hege og jeg pusset opp badet mitt. Det ble sent før vi kom oss tilbake til Lillehammer. Jeg hadde ikke lyst til å dra, mye fordi noe inni meg fortalte meg at dette var siste gangen jeg ville se henne. Det skulle vise seg at jeg fikk rett i det. Ikke så mange dagene etterpå, ringte Anders med den forferdelig vonde beskjeden om at Hege ikke lenger finnes. Hun gikk ut av tiden den 19. desember klokken 09.00 ( tror det var det han sa) av hjertestans. Jeg kunne ikke fatte det. Fatter det fremdeles ikke. Hvor er hun hen nå? Hvordan skal vi andre klare oss uten henne? Da vi besøkte henne sa hun at hun kunne jo ikke dø, fordi da måtte Anders på Tinder. Vi måtte le. Det er så typisk herlig Hegehumor. Hun var sånn, Hege. Galgenhumor. At man skal miste en jevnaldrende venninne, en veldig god en, i så ung alder, er bare ikke riktig. Kanskje hun var for god for denne verden. Man sier jo gjerne at de virkelig gode menneskene går først. Kanskje er det noe i det. I såfall har jeg tenkt å være litt slem. Hege… jeg savner deg sånn. Jeg tar meg selv i å sende snapper til deg. Jeg klarer ikke slette Facebookprofilen din. Jeg ser på bilder av deg og takker gudene ( hvis det finnes noen?) For at du rakk å se venninnetatoveringen jeg tok.
Ettersom det var en stund til middag, slo vi oss ned på Little Italy for en matbit og øl. 
Kjekkasen min 😍.
Dette var et utrolig godt måltid.
Denne skal vi drikke på Valentinsdagen. Gleder meg 😍🥂.
Razz’n Tazz og Long Island Ice Tea 🍹.
Denne har fem forskjellige typer sprit om jeg ikke husker feil. 
Vi fikk med oss soloppgangen ☀️.
Noe av det som hang på veggen 😍.
Mer veggpryd.
Har tilhørt Lady Gaga .
For å få julestemning, brukte de fake snø. Det var ikke snø i København. Jeg fikk låne joggeesko av Christian. Litt store, men heller det enn å klampe rundt i tunge vintersko. 
Her snakker vi kvalitets-bling 😍. Ble litt satt ut av hvor awesome dette treet var. 
Vi møtte på noen påfugler som gikk fritt rundt 🦚. 
Dette er en vakker skapning. 
Det var så utrolig mye spennende å se på. Detaljer over alt. Denne togbanen rundt Swarovski-treet var fantastisk. Helt magisk stemning.
Sulten begynte å melde seg, og vi fant ut at vi skulle besøke den store Mathallen. Der var det veldig mye spennende restauranter. Jeg gikk for Fish&Chips og en Corona. Det var supergodt. 
Gult er kult. 
Piraja. Disse er fasinerende og litt creepy.
I ferd med å vinne en bamse til meg 🙈.
En av de tre apene 🙈🙉🙊. 
Jeg synes denne var så artig 👄. 
På bussen hadde vi god tid til å fange Pokémon og snurre stops. Da vi var om bord igjen, nøyt vi noen øl på lugaren før vi skulle ordne oss for kvelden. Det var jo tross alt en spesiell anledning. 
Denne er ganske god synes jeg. Jeg hadde kjøpt meg to nye festplagg i København. Jeg besluttet å ta på meg den nye jumpsuiten. Ja den er ganske utfordrende (mye pupp), men den er veldig festelig. Jeg angret på at jeg ikke hadde med meg noen nipplecovers, men det viser seg at gnagsårplaster gjør samme nytten. Hvem hadde trodd. 
På vei til restauranten. 
Vi hadde litt tid før velkomstdrinken og minglingen, så vi lekte oss med kameraet imens. Både det digitale og det analoge. 
Alle fikk utdelt nyttårshatter 🥳. Maten var fantastisk. Vinen var god også. Det var nok av begge deler.
Jeg husker ikke helt hva dette var, men godt var det.
God stemning 🥂🥳.
Etter maten skulle Christian og jeg en liten tur innom lugaren, men vi kom aldri så langt. På veien møtte vi på en full, forvirra danske som ikke fant lugaren sin. Ettersom den var i nærheten av vår, besluttet vi å hjelpe han med å finne den. Da vi kom frem ville han servere oss vin. Vi sa ikke nei takk til det. Fyren var homofil, og la inn noen aksjer hos Christian, til tross for at de begge er i forhold. Det er jo alltid flatterende å høre at man er kjekk da, selv om det er fra en litt overvektig, full mann. Det var ganske artig. Du vet hvordan fulle folk har en tendens til å gjenta ting om og om igjen? Vel denne hadde en setning om at kjæresten hans er norsk og hvor han bodde hen, på repeat. Jeg burde virkelig huske hvor han bodde, ettersom han gjentok det som et mantra, men jeg husker det faktisk ikke. Vet at Christian gjør det. Det var et sted i tidligere Akershus, nå Viken.
Det nærmet seg midnatt. Christian og jeg sendte dansken i seng( han var veldig full) og dro selv til Columbus Club, hvor det var Champagne og Baileys/Konjakk. Christian gikk for sistnevnte. Vi ble ganske fulle. Jeg dro Christian med ut på dansegulvet. Det var artig. Da klokken slo 00.00, fikk vi noen til å ta nyttårsbilde av oss med det analoge kameraet. 
Jeg hengte det på kjøleskapet 🍾🥳. 
Christian ser bra ut. Jeg derimot ser full ut, men det var jeg jo også 🤣. Vi la oss ikke sånn kjempeseint. Det var jo tross alt en dag i morgen også. Det ville vært løgn å si at vi våknet opp friske og raske. Det var hyppige besøk på do og klynking. Ettersom det pleier å hjelpe litt med mat, dro vi bort til restauranten hvor frokosten ble servert. Vel, vi prøvde. Først gikk vi faktisk feil. Vi endte opp i «frokostsalen» til Commodore-kundene. Det var ikke oss for å si det sånn. Vi tok fatt på den harde veien til rett «frokostsal.» Jeg gikk med energiske skritt, mens Christian subbet etter med et lidende uttrykk i ansiktet. Det var selvfølgelig vanskelig å finne bord rett ved maten. Vi fant oss et bord til slutt og hentet oss mat. Ingen av oss hadde noe særlig matlyst. 
Vi fikk da i oss litt mat. Etter at vi hadde pirket i frokosten en stund, gikk vi på lugaren for å pakke. Det var mye å bære på, men vi fikk det da til på et vis. Vi kom oss av båten, og tuslet mot Oslo S. Etter å ha tatt noen pauser, var vi endelig fremme. Christian bestilte togbilletter, og vi slo oss ned på en Peppes Restaurant mens vi ventet. Hege kom bort for å hilse på oss. Hun ventet også på et tog. Hun møtte to reduserte zombier. Jeg vet ikke om hun fikk så mye ut av møtet med oss, da vi ikke var helt på topp, men det var uansett hyggelig å se henne. Togene våre kom, og vi sa farvel. Det var godt å synke ned i et togsete. Det som derimot ikke var like kult, var gjengen av shitkids som på død og liv skulle snakke høyt om hvor mye alkohol de hadde konsumert, og hvor mye de hadde spydd opp igjen. Ikke det jeg trengte å høre akkurat da. Jeg stappet propper i øra og skrudde opp volumet på Spotify, mens Christian tok seg en blund. 
Vi var ganske slitne da vi endelig var fremme i Lillehammer. Det var godt å få alle sakene i hus, og kunne slenge seg på sofaen. Det var koselig å se mamma igjen også. Hun hadde gjort en glimrende jobb som kaninpasser. Selv om det var godt å komme hjem, hadde det vært en utrolig fin tur. Jeg koste meg masse sammen med fine Christian ❤. Gleder meg til neste gang vi drar ut på eventyr. 
