Det sies at det hjelper å skrive når man har det vondt. Få ut gørra på sett og vis. Jeg vet ikke om det stemmer. Jeg antar jeg har behov for det, siden jeg sitter her og beveger fingrene, bare to, over tastaturet. Nei jeg har aldri lært meg touchmetoden. Fulgte aldri med i timene. I går døde Yasmine. Det var ventet, men allikevel grusomt og fullstendig hjerteskjærende. Det var på sett og vis også en lettelse da hun tok sitt siste surklende åndedrag. Ikke mer vondt. Hele familien gråt. Sånn er vi da, veldig følsomme. Dør et kjæledyr tar vi det hardt. Ikke alle gjør det tror jeg. Jeg løftet opp den lille, myke kroppen og prøvde å lukke øynene og den gapende munnen. Lettere sagt enn gjort. Så satt jeg der mens tårene sprutet. Etter en stund var den ikke myk lenger, men stiv. På tide å oppbevare henne et kaldt sted til hun blir kremert og begravet ved siden av Prozac og Dino. Valget falt på en lykt vi kunne putte henne inni, litt som en fancy kiste. Nå henger hun på utedoen til hytta mi. En uvirkelig tanke. Jeg tror kanskje at gårsdagen var en av de lengste dagene jeg har opplevd. Jeg gråt vel mer eller mindre hele dagen. Selv under besøket av onkelen min. Jeg hadde bare ikke overskudd til noe annet. Spilte Candy Crush mens jeg gråt. Etter en stund, da jeg hadde brukt opp alle livene i Candy Crush satte jeg på «Fornuft og Følelser». Deretter var det «Stolthet og Fordom» etterfulgt av «Eventyr i New York». I dag så jeg «Emma». Det hjelper litt med koselige filmer og varm kakao. Jeg har fått mye støtte fra gruppen»Den Store Kaninboken» på Facebook. Mange likesinnede som vet hvor vondt det er å miste sin kanin. Sjefen, som nå har mistet sin kjæreste, er også trist tror jeg. Han er ikke særlig kosete og han virker litt fornærmet på meg. Snur rumpa til meg. Det er lett å fornærme en kanin har jeg lest et sted. Etterhvert skal jeg finne en ny partner til han. Jeg skal finne en nydelig liten kaninjente som kan holde oss begge med selskap. Jeg husker hvor liten Yasmine var da jeg kjøpte henne. Hun fikk plass i håndflata mi.
Lille Yasmine. Helt ny i verden ❤
Hun ble ca ni år gammel, og jeg håper og tror at hun har hatt et fint liv sammen med Prozac og Sjefen. Hun har i hvert fall fått masse kos og kjærlighet, og mat, hun var alltid glad i å spise. Hun var på et tidspunkt ganske rund. Jeg liker å tro at den lille kaninsjelen hennes er der ute et sted, at hun ikke er helt borte. Når jeg er ferdig med dette blogginnlegget, skal jeg rydde over alt. Jeg må holde meg i aktivitet. Det hjelper litt på humøret. Snakket med Jane på telefonen i dag. Det hjalp litt det også. Det er godt å vite at man har gode venner som er glad i en når man har det vondt.
Livet i en boble 