Tag Archives: saltvann

Jeg har i lengre tid ønsket meg en ny piercing i øret. Valget falt på Daith. Den er vanlig å ta blant folk som sliter med migrene, noe jeg i og for seg også har vært plaget av til tider. Dette er allikevel ikke grunnen til at jeg valgte å ta den; jeg synes rett og slett at piercingen er veldig kul. Særlig når jeg får skaffet meg blingbling-smykket jeg ønsker meg. Først må man ha i det originale smykket i noen måneder. Kjedelig, men sikkert lurt. Det må jo få grodd ordentlig først. Det var ikke direkte behagelig å ta den, det skal sies, men det er ganske fort gjort. Han som tok den på meg mente at jeg stilte for mange spørsmål, og ba meg være stille. Når jeg kommer tilbake på sjekk håper jeg at han ikke kjefter på meg fordi jeg har renset dårlig eller noe. Jeg renser som en gal 2 ganger om dagen med saltvann. Klorhexidin var visst før i tida det, fikk jeg beskjed om. Ja, det er såpass lenge siden jeg tok piercing sist. Følte meg som et fossil. Et bablende, nervøst fossil. Altså. Ting blir ikke bedre av at man sitter der med en ansiktsmaske, veldig ubehagelig og varmt, og blir fortalt hvordan nåla må føle seg frem litt ettersom det er en krumning. «Denne kan være litt vond». Jahaja… fint det. Jeg synes det er mye bedre at de holder kjeft og bare gjør det. I stedenfor fikk jeg et foredrag om hva dette innebar for øret mitt i detalj, og hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. «Hvis du snakker nå, så må jeg begynne på nytt igjen, så nå må du være stille ikke sant?!». «Jeg regner med at du ikke kommer til å huske alt det her, så det står på nettsiden også». For meg hadde det holdt med «the basics» og henvisning til nettsiden ved spørsmål. Jeg nikket entusiastisk til all informasjonen og prøvde å ikke stille unødvendige spørsmål. Plutselig tar han en Kuzco på meg liksom («Fikk keisern til å falle ut»). Under all nikkingen tenkte jeg egentlig mest på at jeg burde ha spist mer denne dagen, ettersom jeg var i ferd med å bli ganske kvalm. Det gikk heldigvis over. Både piercing-artisten og hun hyggelige i butikken, hun er alltid så koselig, spurte meg om jeg var svimmel. Jeg skjønte hvorfor de spurte da jeg kom hjem og møtte et veldig blekt ansikt i speilet. Ohwell.. det er noe man nå regne med når man er meg og folk insister på å legge ut om blod og puss. Altså, jeg skulle jo ikke si noe, og da kunne jeg jo heller ikke si at slikt gjør meg egentlig ganske dårlig. Vi hadde ikke den beste kommunikasjonen. Sikkert begges feil. Jeg hadde en dårlig dag (Covid-19-be-bringing-me-down) og han var opptatt av å få gitt all informasjonen han satt inne med. Det er jo i og for seg prisverdig det. Han stiller allikevel litt i samme klasse som mattelæreren vår på ungdomsskolen, som truet med å sette seg på oss om vi hadde spørsmål. Hun kom også med utsagn som:»…Og da skjønner vel alle det, ikke sant?!» Ehm.. nei.. jeg gjorde ikke det, men hun var ei feit sugge som jeg helst ikke ville ha på fanget. Jeg har heldigvis sluttet å ha mareritt om å måtte løse regnestykker på tavla. Anyway.. liten digresjon der. Her er bildet av den kule nye piercingen min.

Daith.

Savner Johnny som jobbet der før jeg. Han var alltid blid og skravlete og kjeftet ikke på meg. Nå kan det naturlivis hende at jeg var litt nærtagende denne dagen og at han bare mente å være hjelpsom. Det spiller egentlig ikke så stor rolle. Han gjorde jo det han skulle, og resultatet ble bra.