Som nevnt skrev Ida, Kristine og jeg oss opp på en liste på Hi-Fi klubben for å være med i trekningen av weekend pass til Lillehammer Bluesfestival. Det var nok ikke så mange på denne lista, for vi vant to billetter hver, 6 billetter til sammen. 
Festivalen var 23-24 mars, samme helg som Ida skulle dra hjem til Røros. Det var utrolig synd at hun ikke fikk være med på festivalen. Hun gav bort billettene sine til Ann Kristin og Amund. Jeg tok med meg Jane og Kristine tok med seg Siv, moren til Ann Kristin. Vi hørte først med Fozzy, men han takket nei da blues ikke er hans greie. Synd for han. Han angret seg senere, men da var det for sent. Siv satte veldig stor pris på musikken, så det var nok rett person som fikk den billetten. Da vi fikk de gode nyhetene fra Hi-Fi klubben, var jeg enda lykkelig uvitende om hva som kom til å skje med Sjefen dagen etter. Fredagen, mens vi ventet på en telefon fra Lillehammer Dyreklinikk, en helt annen samtale enn den jeg fikk, gjorde vi ærend i byen. Vi var en tur innom polet. Bare jeg kjøpte noe der ettersom Amund skulle være sjåføren vår denne helgen. Istedenfor å bruke penger, tjente han penger. Veterinærene på Lillehammer Dyreklinikk mente at jeg burde dra på bluesfestivalen. Jeg burde ikke være alene i min sorg. Jeg trengte noe annet å tenke på. Amund kjørte meg hjem. Han hadde ikke lyst til å la meg være alene, men Jane skulle avløse han om noen minutter, så jeg sendte han hjem til Ann Kristin. Hun hadde vært på jobb til 16.00. Jeg skiftet til noe som ikke var joggebukse, droppet sminke da jeg visste at jeg ganske sikkert kom til å gråte en del denne helgen og hadde på meg solbrillene. Solbriller er et must når man gråter i det offentlige rom. Jane og jeg dro på Heim for å nyte et bedre måltid. Vanligvis er Fish & Chips kjempegodt. Det var det i og for seg denne gangen også, men jeg hadde ikke den helt store matlysten, naturlig nok. Dessuten var ikke fisken like crispy som den pleier. Den var kanskje litt preget av situasjonen.
Etter måltidet skulle vi opp til Lillehammer Hotell, hvor konsertene skulle være denne fredagen, for å bytte inn billettene i slike bånd man fester rundt armen. Kristine møtte oss på Heim. Sammen dro vi opp til hotellet. Jane kjørte. Hun hadde edruhelg i likhet med Amund. Vi vekslet alle billettene inn i bånd og dro ned til byen igjen.
Vi møttes alle hos meg for å drikke litt, eller i mitt tilfelle mye, før konserten. Det var koselig, men jeg hadde også noen triste tanker inne i mellom. Heldigvis var alle veldig forståelsesfulle. Det hjelper å være sammen med folk som enten har hatt eller har dyr. De vet hvor vondt det er når man mister et kjæledyr. Vi snakket om Sentrum Dyreklinikk sin behandling av Sjefen. Alle var enige i at jeg måtte skrive den mailen. Etter mange alkoholenheter var vi på plass på Lillehammer Hotell. Jeg presterte å falle ned trappa på vei ned fra meg. Det må ha laget et voldsomt spetakkel. Vondt var det også, men jeg kjente det heldigvis ikke der og da. Jeg hadde glatte sokker, jeg må bære skoene mine opp og ned ettersom jeg ikke gidder ta av og på broddene. Hadde sikkert ikke tryna så heftig om jeg ikke hadde vært så full, men men. Shit happens. Det gikk jo tross alt ganske bra. Jeg slapp unna med to digre blå/lilla blåmerker. På hotellet var det mange konserter som holdt på samtidig. Vi slo oss ned på noen stoler i hovedsalen. Det var ikke egentlig så mange mennesker der. God plass til å danse. Jeg dro med meg den eneste gutten i gjengen vår på dansegulvet. I følge Siv så det ikke så aller verst ut. Nå skal det sies at jeg sovnet på skuldra hans et par ganger, men jeg våknet igjen nesten med en gang. Det var litt underholdende for de andre:»Oi, nå har hun sovnet! Nei, nå er hun visst våken igjen». Vi var de eneste som danset. Brydde jeg meg?.. Vel nei. Var i en fin tilstand av «Jeg gir faen». Det er en mye bedre sinnstilstand enn jeg var i tidligere på dagen.
Det skjer ting på scenen.
Jeg var merkelig nok ikke den fulleste på hotellet. En dame kastet opp på gulvet etter at Jane hadde kjørt meg hjem. Da jeg var hjemme igjen, hadde jeg en runde med fylletelefoner. Snakket med mamma og gråt, snakket med Lars Erik og gråt. Ringte til Remi, som heldigvis ikke tok telefonen. Hørte om naboene hadde vært ute på byen og fremdeles var våkne. Det hadde de ikke. Sånn blir jeg da. Dagen etter skulle jeg på jobb. Følte meg for jævlig, men jobb er jobb. Jeg sto opp tidlig, på grunn av hodepinen var det uungåelig, og presset i meg et glass med Treo og Berocca.
Etter at glasset var drukket opp, dro jeg på Nikkers for å spise en solid frokost før jobb. Bacon, egg og poteter var kjempegodt. Jeg hadde med meg en boks cola og noen vårruller til senere. Det viste seg at vi var for mange på jobb, så jeg meldte meg frivillig til å booke meg av. Det var dumt jeg ikke fikk med meg timene, men jeg var glad for at jeg nå kunne få med meg alle konsertene som var i byen på dagtid. Jeg møtte Kristine og Amund på Hi-Fi klubben. Jeg var der en liten stund, men jeg følte for å sette meg ned på Haakons med en øl, så jeg møtte Siv der. Jeg slo meg ned ved siden av henne i baren, bestilte meg en øl og lyttet til bandet som spilte. Amund og Kristine kom også etter en liten stund.
Lumberjack Rebels & TBA på Haakons Pub
Kristine tok med seg påskeharen og påskekyllingen på bluesfestival.
Etter hvert kom fyllesyken og fyllenervene. Jeg sleit med å få i meg den første ølen for å si det sånn, men etter etter en stund gikk det mye bedre.
God stemning på Haakons. Vi synger!
Etter at konserten var over gikk folk litt hvert til sitt. Kristine gjorde noen ærend i byen med datteren sin, Siv satt litt til på Haakons og Amund og jeg var innom Bare Bar før vi tok oss en tur på Lillehammer Pizzeria. Mat må man ha tross alt, sorg eller ikke.
Vi delte en porsjon nachochips med kjøttdeig og ost.
Etter maten tuslet vi bort til Flying Tiger. Ann Kristin var ferdig på jobb. Jeg dro hjem og de to andre dro til seg. Folk ordnet seg litt før vi møttes hos meg igjen. Mer vin og øl. Både Ann Kristin og jeg var begynt å bli litt fyllesyke og slitne. Vi snakket om at det jo strengt tatt ikke var nødvendig å dra opp på hotellet om vi ikke var i form til det. Vi festet blikket på «Danskebåten», som gikk på tv, mens vi lo av det tullete programmet. Særlig «Tottisbandet» ble ganske morsomt etter hvert. Kristine dukket opp da det hadde gått en stund. Hun klarte å dra opp stemningen. Med seg hadde hun en veldig god rødvin som hjalp på fyllesyken. Nok engang var vi i farta.
Amund.
Kristine.
Amund kjørte Siv og Kristine opp til hotellet først. Ann Kristin og jeg trengte litt tid på å komme oss helt på topp igjen. Amund kom tilbake for å hente oss etter litt tid. Jane var veldig sliten etter fredagen. Hun har fibromyalgi, noe som gjør at en slik fest tar på, enten man drikker eller ikke. Det var synd hun ikke fikk med seg lørdagen, men det var nok godt å sove skikkelig ut også.
Alltid gøy med live musikk.
Søte vinglass med lokk. Ganske praktisk.
Vi ruslet litt rundt og kjøpte oss noe å drikke i lobby-baren.
Musikk i lobby-baren.
Irish Coffee.
Etter at vi hadde minglet litt i baren, var vi på plass ved hovedscenen igjen.
Ikke verst for en 71 år gammel mann.
Roar Kongelf var også der.
Programmet for lørdagen.
Etter at festivalen var slutt, var det nachspiel hos meg. Det trakk ut til klokken 08.00 neste morgen. Folka ble over og vi dro ut på Egon for å spise frokost. Alle var mer eller mindre fyllesyke. Det hjalp litt med en supergod frokost og en øl til maten.
Godt med mat.
Søtt lite glass med marmelade.
Etter maten dro jeg hjem for å sove ut og pleie fyllesyken uten alkohol. Før eller senere må jo gifta ut av kroppen. Det hadde vært en blueshelg på alle måter, både musikalsk og følelsesmessig.
Livet i en boble 